Selskap: Multi Fusion Music

Release: 21.10.15

Fredrikstadtrioen dveler i sumpen vi kaller progrock, og der synes jeg de legger igjen ganske så mye bra.

Bez Taktu@Facebook

De er litt røffe i kantene, heldigvis, for fløtete prog og for mye feinschmeckeri er ikke noe jeg personlig setter så altfor stor pris på. Jeg liker at musikken har litt skitt under neglene, og det har Bez Taktu. De har en relativt avslappet føring, de ligger ikke frampå og stresser detaljer, men ligger litt bakpå og har en ørliten syrete hardrockgreie gående. Kanskje derfor jeg likte dette? :).

Lydbildet er nær perfekt til slik musikk, det får fram det organiske, det litt støyete, samtidig som instrumentene er der, tydelige og bra på nivåer.

Det er en hårfin balanse her, i å framstå som arrangert og jammete, og jeg synes bandet fikser flott å ligge der og vippe. Man hører at det ligger jobb bak, men det låter også litt som om de har lekt seg litt og fanget det på tape der og da. Men, det har de nok ikke. Det betyr at de antagelig arrangerer og øver inn låter som bevisst er slik, og det er muligens ikke blant det letteste.

Noen vil kanskje finne dette litt skeivt, og da mener jeg ikke at det instrumentale ikke henger sammen, for det gjør det, men nerven her er organisk og litt leken/frittenkende. Det merkelig er at musikken er melodisk og fin, men at de har en understrøm som er litt grumsete. Vanskelig å forklare, men dette er ikke et støyband, eller rent progband, det er rett og slett et band som ligger og jobber i et grenseland mellom sen 60-talls syrerock og 70-talls prog. Resultatet, selv om det ikke er veldig lett for meg som litt dårlig kjenner av akkurat det bandet, er kanskje litt i gata til Motorpsycho. En moderne og progressiv rock som ikke nødvendigvis er prog slik mange forbinder med sjangeren/stilen. Selv om jeg ytterst sjelden bruker svenskene i Landberk som referanse, fordi de er så bra, jeg kan faktisk høre enkelte innslag her hos trioen som kan minne om debuten til Landberk. 

Et rockeband med progressive innslag. Et rockeband som vet å lage låter som vokser, for det gjør de, og et rockeband som jeg tror har levetid. Det er fortsatt for tidlig å si, naturligvis, men vinylen og filene har tikket og gått litt her, og da musikken ikke er veldig umiddelbar, og at det tar litt tid før den setter seg, opplevde jeg at disse 6 låtene gjæret og boblet seg opp til en veldig velfungerende tilstand.

Jeg er litt usikker på karakteren, men jeg velger å dytte de opp på syveren. Dere som følger med her vet at jeg sjelden bruker poengsummer over åtte, så en syver er grei vil jeg tro. Men den er litt svak ennå. Det som jeg tror kanskje vil gjøre poengsummen sterkere med tiden, er den rølpete Hawkwind-faktoren som er inne i bildet av og til, som på Star Crossed Darkness. Her er det også tilløp til en touch med Doors og en tung hardrockgreie, og dette falt godt i smak her hos meg. Overgangen til avslutningslåten er også veldig kurant, for Blue Sky er en vakker, flytende og rolig sak med en liten nydelig psych-type gitarføring. Variasjonen på denne skiva er altså til stede.

Om jeg anmeldte skiva på en måte som var forståelig? Ikke vet jeg, men det er av og til vanskelig å ordlegge seg når man lytter og skal forklare, derfor håper jeg dere der ute som er i målgruppen tar seg tid og lar disse låtene få den tiden de trenger. For gjør du det er jeg overbevist om at det vanker uttelling. 

Vinyl og de fleste digitale plattformer er alternativene, og type Big Dipper og Garden i Oslo vet jeg har kopier. Om de ikke er solgt ut. Jeg anbefaler vinylen, ikke bare fordi formatet er mest kos, men også fordi coveret er så fett og detaljert. Støtt opp!

7/10

Tracklist:

1. The Heist
2. Transition
3. Circles
4. Escape
5. Star Crossed Darkness
6. Blue Sky