Med altfor lang ventetid på at intervjuet kom online, sitter jeg halvveis i knestående og ber om unnskyldning, men samtidig er jo mye av grunnen til dette at det skjer for mye – så alle dere som er der ute og drive rundt i metalscenen, fy! Uansett, skiva er å få fatt i, det er det viktigste, og bandet sier mye bra, derfor er det bare å vippe lesebrillene på og få med deg litt info på dette norske kompromissløse svartmetalbandet fra hovedstaden.

Halla, og velkommen til Heavymetal.no ! Livet er bra? Eller, siden dere spiller sånn ond metal, livet er grusomt? 🙂

Martin: «Halla og takk for det! Livet er alltid bra og grusomt på en gang, men musikken er en av de tingene som er med på å gjøre det bra, enten den oppfattes som ond eller snill.»

Jostein: «Som Martin sier, ingenting er enten helt sånn eller helt slik, og livet er ikke noe unntak. For oss er musikken definitivt en av de bra tingene. Skikkelig påfyll, og nå som skiva er ute og vi får litt vind i seilet er det ekstra bra!»

Dette er ett av tilfellene hvor jeg gjør et intervju og en av de andre tar seg av anmeldelsen. Med mine mengde skiver har det dessverre ikke blitt mer enn noen få lytt på låtene. Hvordan vil du forklare bandet til en som meg? Som ikke vet mye om Vingulmork, hvordan vil du selge bandet om du plutselig får en feit spot i en eller annen form? 

Martin: «Vingulmork, eller Vingummi som vi sier i de indre kretser, er et band som først og fremst ikke prøver så forbanna hardt hele tiden, det gjør oss dessverre ikke til de beste til å selge oss selv. Men hvis vi må, så er det viktig å få frem at vi er leverandører av usminket kompromissløs norsk blackthrash, og at et liveshow med Vingulmork skal kjennes på kroppen som et velplassert slag i nyrene.»

Jostein: «Vi har trua på at tilnærminga vår er riktig. Vi skal først og fremst ha det fett med musikken, og kose oss med det vi driver med. Når vi går på scenen er det for å ha en fest sammen med de som dukker opp. Vi er mer glimt i øyet enn liksminke og oppnedkors, for å si det sånn. Energi og utadvendt framføring er liksom greia. Samtidig legger vi ned betydelig arbeid i både musikk og tekst, så vi håper jo at det vi leverer skal evne å både glede og utfordre, hvis det er ok å være litt pompøs.»

Vingulmork@Facebook

Jeg leser at dere sverger til undergrunnsmentaliteten, at trender og moderne aspekter ikke er veldig velkomne. Hva ligger til grunn for det? Er det opplest, vedtatt og lært? Eller ligger det noe genuint i bånn? Ingen av delene er feil, for all del, men ofte velger band sine fronter både fra egne opplevelser og hva som er føringer for den stilen man velger.

Martin: «Det du refererer til er noen litt flåsete ytringer vi har kommet med, men det er samtidig beskrivende for bandet på den måten at vi ikke liker å være for selvhøytidelige og politisk korrekte hele tiden. Det er nok slik at moter og trender bare flyr over hodene våre heller enn at vi tar aktive standpunkt i mot dem. Sleivspark mot hipstere og alt annet moteriktig er bare gøy, og det skal nevnes at det er flere i bandet som bor farlig nærme Grunerløkka. Vi metalfolk får jo alltid høre det vi også, så det er viktig å holde kryssilden gående.»

Jostein: «Vi er rett og slett ikke særlig opptatt av disse tingene. Har aldri vært det, og vil nok heller ikke bli det. Det er ikke noen aktiv ideologi, det bare er som det er. Vi er en del av en stor gjeng med uhøytidelige metalfolk som elsker å dra på gigs, jobbe hardt, feste hardere, og dele oppturer og nedturer på en bra måte. Og så er vi kanskje tidvis i overkant opptatt av ironi og sleivete humor. Når man får litt oppmerksomhet, sånn som vi gjør om dagen, er det fort gjort at litt halvdustete utsagn fra gamle dager dukker opp fra glemselen. Det får vi bare stå i, null stress!»

Skiva har vært ute litt når dette intervjuet publiseres, hva har skjedd med den så langt? Har Crime gjort en bra jobb?

Martin: «Crime har så langt levert de de har lovet. Et bra produkt til avtalt tid og bra med promotering på nettet. Det tikker stadig inn meldinger fra folk over hele verden som er interessert i bandet, så det er tydelig at vi når ut. Bare det at de tar seg av all bissniss som må til rundt skiveslipp er gull for oss. Da kan vi heller fokusere på å komme i form til å spille live.»

Jostein: «I tillegg er det helt gull at Crime holder til i nærheten av oss. De er tilgjengelige og behjelpelige. Samarbeidet sånn sett har vært veldig bra. I tillegg har Crime mange andre kvalitetsband på rosteren, noe som selvsagt er bra med tanke på konserter, og det å være en del av en helhet.»

Og har skiva fått det momentet dere hadde håpet på? 

Martin: «Når vi begynte å planlegge innspilling, for ca. et år siden, hadde vi litt forskjellige tanker om hva vi egentlig skulle med en innspilling. I første omgang hadde vi heller ikke planer om å spille inn en fullengder. Når det så viste seg at folk var interessert i å samarbeide om en utgivelse, oppjusterte vi ambisjonene en del. I ettertid er vi veldig happy for det. Skiva låter som Vingulmork ett hundre prosent, og det største momentet for oss er at den har bidratt til å definere Vingulmork i en mye større grad som band. Vi har funnet ut mye om hva vi egentlig holder på med, hvor lista ligger for øyeblikket og hva vi kan gjøre bedre.»

Jostein: «Når vi får bestillinger fra hele verden, bra anmeldelser fra fjern og nær og kan reise rundt og spille metal både i inn- og utland, da må vi si oss svært fornøyd med effekten av å få ut skiva. Vår favorittaktivitet er å spille live, og det å ha en skive å supporte, t-skjorter å selge og framstå som et helstøpt opplegg, det skylder vi nok utgivelsen av Chiaroscuro. Så på den måten kan du vel si at både skiva og bandet har fått et moment vi hadde håpet på.»

Les vår anmelder Per Aages’s review av albumet HER.

Det er en jungel av band, det vet jeg relativt mye om, hva gjør at Vingulmork klarer å klatre over alle og vise seg fram?

Martin: «Vi liker å tro at vår tilnærming til musikken kan være et fortrinn foran en del andre. Det at vi ikke bruker masse tid på å prøve å definere oss selv som band, men lar musikken definere oss i en større grad. Musikken skal alltid gå foran. Det gir oss arbeidsrom og en frihet til å sparke i alle retninger. Noe vi mener har gitt avkastning på skiva.

Hardt arbeid og tro på det man driver med er selvfølgelig også veldig viktig, og der kan vi krysse av i begge rubrikker. Når vi nå er i ferd med å legge skiva bak oss, blir selvfølgelig konsertvirksomhet veldig viktig for å holde interessen oppe, både i bandet og blant publikum.»

Jostein: «Jeg har klokkertro på at om musikken din er bra nok, og arbeidsviljen er til stede, så kan man nå ut. Det handler om å lage en bra skive, men det handler minst like mye om evne og vilje til å jobbe med promo, konsert og sånne ting. Vi kjører ganske hardt på at en konsert med oss skal være en sinnssykt bra opplevelse for alle som er der. I det ligger det mye potensiale, tror jeg. Om man lykkes i å opparbeide seg et rykte som et kanon liveband har man fått til noe viktig.»

Dere har en ep på cv-en i tillegg til denne debuten, hva er forskjellen mellom disse to? Har dere endret noe på musikken eller andre sider av bandet fra ep til fullengder? Eller er det samme bandet som kun har utviklet seg, og som mener og vil det samme?

Martin: «Bandet har selvfølgelig hatt en naturlig utvikling siden EPen, men det at vi har med to låter derfra på denne skiva er vel et tegn på at vi fortsatt er i takt med det vi gjorde da. EPen ble for øvrig spilt inn da det kun var brødrene i bandet, Martin og Simen som holdt på. En tid før det var noe ordentlig band å snakke om. Det var den innspillingen som fikk ballen i sin tid til å begynne å rulle. Låtene på EPen står fortsatt stødig og kan dukke opp på hvilken som helst konsert.»

Jostein: «Min opplevelse er at vi har tatt ytterlige steg mot en egen identitet innenfor sjangeren vår. Det får vi mye tilbakemeldinger på også. De fleste anmeldelsene av skiva trekker fram at vi ikke låter som andre blackthrash-band. Det er vi stolte av. Og det er kanskje det jeg synes er viktigst på den tiden som har gått fra EP til full-lengder; At vi ivaretar arven fra EPen, samtidig som vi utvikler oss videre i vår egen retning. Og så er det ganske digg at det skjer litt av seg sjæl. Vi trenger ikke å aktivt gå inn for å ta ting i en viss retning, det er en ganske naturlig greie.»

Har dere så noe budskap?

Martin: 

• Nr. 1: Folk må slutte å mate sitt eget ego ved å snakke dritt om alt og alle!
• Nr. 2: Ikke lefle med religion, det er livsfarlig!!
• Nr. 3: Gi heavy en sjanse. Hvis du ikke liker det du hører har du ikke hørt nok på det!!!»

Jostein: «Oppturer er skjøre. Det viktigste budskapet jeg prøver å levere i tekstene på Chiaroscuro er at det eneste sikre her i verden er at ingenting er sikkert. Det bør legge noen føringer på hvordan man velger å eksistere i verden.»

Jeg hører jo at musikken er ganske aggressiv, dere framstår, basert på det jeg leser, som et band som er villig til å gå ganske langt for å bli hørt og sett. Stemmer dette? Eller har dere grenser? :).

Martin: «Ja vi har definitivt grenser. De klareste grensene er hva vi får til sånn rent teknisk og spillemessig. Vi krysser jo ekstremmetal-gata ganske mye og prøver ofte ut ting der vi fort møter veggen ift. tempo osv. Grensa der går ved det vi klarer å spille. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men det er fort gjort å jukse seg til noen ekstra bpm i studio for å få alt til å låte enda raffere. Og veldig mange gjør nettopp det. Trigging av trommer og slikt driver vi altså heller ikke med. Ellers så tror jeg også det går en grense ved liksminke og popcornbøtter.»

Jostein: «Det å gå ganske langt for å bli sett og hørt er jeg slett ikke sikker på. Det kommer helt an på hva man legger i det. Mange går sjokkveien og prøver å provosere gjennom lefling med ulike typer fjas, men det blir fjernt for oss. Det viktigste er å gjøre det som føles riktig, selv om det av og til kan være vanskelig å se akkurat hva det er til enhver tid. Det er nok mer det at vi er sugne på å spille, treffe folk, gjøre fete ting som kanskje gjør at vi fremstår som villige til å gå langt. Vi legger for eksempel ikke noen begrensninger på hva slags konserter vi spiller. Hvis folk vil ha oss til å spille, da spiller vi. Som Martin sier tror jeg nok ikke du ser oss trekke i liksminke med det første, selv om det selvsagt er noe som fungerer veldig bra for mange andre band. Jeg liker veldig mye av black metal-estetikken, men det er liksom ikke helt riktig for oss.»

Hvilke band inspirerte dere til å bli musikere? Til å begynne i band? Eventuelt, enkelte personer som var grunnen til at dere dro fram stikker og gitarer?

Martin: «Jeg og Steffen spilte sammen som små og pløyde vel over alt som var av gitarbasert musikk, fra Øystein Sunde til Nirvana, Guns’N, Metallica og Pantera. På den tiden var den store diskusjonen blant gutta hvem som var fetest av Slash og Kirk Hamster, mens det var Dimebag Darell som utviklet seg til å bli min store helt. Han var i mine øyne den ultimate gitaristen.

For trommis Simen startet det en del hardere med forbilder som Cannibal Corpse og alt av band med nekro i seg. På det tidspunktet man begynner å spille er man uansett så kåt på det man driver med at det trengs relativt lite input fra andre, man tror jo allerede at man er rockestjerner. For meg er det de forbildene jeg har fått mye senere som har fått meg til å fortsette å spille og som har gitt meg mest. Som for eksempel Abbath.»

Jostein: «For min del starta det egentlig med Nicko McBrain. Jeg har vært nærmest sykelig opptatt av Iron Maiden siden jeg var en liten knott, og Nicko var hele tida den store helten. Jeg fikk til og med overtalt foreldrene mine til å oppkalle bikkja etter han. Så han er grunnen til at jeg begynte med musikk. Selv om jeg trakterer hals i Vingulmork er jeg egentlig trommeslager, så trommiser har vært viktige for meg hele veien. Nå for tida er det ekstremteknikerne som fascinerer meg mest. Spesielt en kar ved navn Gabe Seeber, fra The Kennedy Veil, som også spilte session på debutalbumet til Alterbeast. Helt fantastisk, rett og slett. Når det gjelder vokal er det mange. Mine store vokalhelter er Corpsegrinder og Chuck Schuldiner. I tillegg prøver jeg å hente inspirasjon fra de drøyeste black metal-gutta, som ofte har en stamina som er helt rå.»

Studio, detaljer på hvor og hvorfor? Og hadde dere referanser med i veska for å prøve å gjenskape andres lyd? Eller var det en ide, en visjon, dere hadde og som ble fanget på tape? 

Martin: «Studioinnspilling gikk relativt raskt og røddig for deg. Vi hadde to sessions i Toproom Studio på Hadeland hvor vi tracket gitarer og trommer. Og så spilte vi inn resten i øvingslokalet. Miksing skjedde også ved Toproom. Vi brukte minimalt med tid på å skru lyd, kjørte egentlig bare på med den lyden og det oppsettet vi har på øving og satsa på at det skulle holde. Heldigvis har Børge hos Toproom masse fett utstyr som får skrot til å klinge som penger. Vi snakket ikke så mye om hvordan vi ville at det skulle låte, stolte på at mye øving og forberedelser i forkant skulle være nok. Før miksing sendte vi referanselåter av Skeletonwitch, Old Mans Child og en låt fra EPen, men de låtene ble neppe notert. Når vi begynte å mikse skjønte vi uansett tidlig at det kom til å bli fett. Det var hardt som faen uten å miste definisjon og melodi samtidig som det ikke låt polert. Vi var veldig effektive når vi først var i studio, og ser i ettertid at vi kanskje burde tatt oss litt bedre tid. Det som er bra med å være effektiv er at man klarer å holde fast ved en nerve, ulempen er at man kanskje ender opp med å skippe en gitarsolo i stedet for å få jobbe med den til den funker. Det skal også nevnes her at innspillingen er selvfinansiert uten ei krone i støtte.»

Litt tilbake til Crime Records, selskapet dere slapp skiva på. Norsk og greier, tror dere det er en fordel? Jeg har alltid sagt at band som møter på kjipe selskaper bør ha kortest mulig vei, og helst slik at man kan møte opp på døra om noe skjærer seg :). Eller eventuelt, kort vei om det er behov for litt positiv dialog. 

Martin: «Ja. Flere i bandet har erfaring med mindre selskaper som opererer med stor distanse til artistene, slik er det ikke med Crime. De har vi en veldig fin dialog med, de kommer på konsertene våre og digger det vi holder på med. De er bra folk med en fin filosofi som gir mening i en tid der musikkbransjen er i villelse.»

Har dere så noen favoritter å dele med oss? Norske som utenlandske… Og gjerne om dere har noen favorittband/artister leserne kanskje ikke automatisk vil koble til Vingulmorks musikk :).

Martin: «Det er en veldig bred musikksmak innad i bandet. Gitarist Martin er hekta på Bob Dylan og Immortal, mens vokalisten i bandet har et sykelig forhold til Iron Maiden. Simen er nok en av landets mest altetende innen alt av ekstremmetal. Men, hvis man skal dra opp noen universelle lover må band som Cannibal Corpse, Iron Maiden, Symphony X, Nile, Immortal og Slayer være med. Det er band som har betydd mye for Vingulmork.»

Nesten helt på tampen, bandnavnet skjønner man ikke er tilfeldig valg, hva betyr det? 

Martin: «Vingulmork, opprinnelig Vingulmark med a, er et stedsnavn fra norrøn tid. Det beskriver et område som strekker seg fra det som i dag er Østfold, rundt hele Oslofjorden til Vestfold. Vi i bandet som bor i hovedstaden er veldig glad i Oslo og stolte av byen vår, men tanken på at vi har vokst opp og fremdeles bor i gamle Vingulmark gir det hele en ekstra dimensjon. Dessuten er Vingulmork et navn som klinger bra og skiller seg ut i mengden.»

Helt på tampen, om dere har noen heftige oppfordringer, linker, hatmeldinger, rosende ord, her er et perfekt sted å blåse ut, men hold dere til norsk lovgivning :):

Martin: «Nå for tida skal alle mene så jævlig mye om alt hele forbanna tiden, da er det befriende rett og slett å holde kjeft. Ikke fordi vi ikke har meninger om ting, men fordi taushet kan være en fin motvekt til kommentarfelt som drukner i andres oppkast. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme. Hold kjeft og brukt tiden til noe mer fornuftig. Som å spille i metalband!»

Jostein: «Min oppfordring er å hegne om det som betyr noe, leve som man vil og ikke som andre mener man bør, og ha det best mulig mest mulig. Vi får én sjæv på denna planeten, og den bør man sørge for at blir så bra som mulig.»