Selskap: Private

Release: 23.02.16

Alien Ken er et band jeg ikke tror, men håper, vil gjøre det stort.

Bandets dybde er noe av det jeg setter høyest, for Alien Ken er ikke et umiddelbart band – og er du kapabel til å gå bak og spa litt, ligger det lag på lag med kvalitetssikrede melodilinjer og instrumentering.

Det er i avsnittet over problemet ligger, på samme tid som det er løsningen. Musikalsk er ikke dette tidsriktig, men slike band, som leverer helstøpt kvalitet i rammene rock, har vel egentlig ikke hatt momentet sitt foruten en tid på 90-tallet? Vestlendingene trekker inspirasjoner fra grungen så vel som hardrockbanda fra nevnte dekade, og er som sist veldig dekadente. Det oser langfinger, we don’t care, og bandet ender opp, også som sist, i å være et musikalsk politisk ukorrekt band som rett og slett har behov for lyttere som har evnen til å gjøre mer enn å skrape i overflaten. Det er tøylet på samme tid som det er løssluppent, det er hardt og ikke, det er melodisk og drivende, det er tilgjengelig og ikke, slik går kontrastene hånd i hånd og skaper uttrykket til bandet.

Vokalist Roy kjenner vi fra Zerozonic, lenge siden, og Ac/Dc-tributebandet Heatseekers. Han har egentlig ikke en veldig spesiell stemme, men leverer svært bra. Det er en styrke som ligger der, selvsikkerhet. I likhet med rytmeseksjonen og resten av bandet, er stemmen noe som ligger sååå bra, men som ikke nødvendigvis er så lett å henge på en knagg.

For et par år siden kom Contact, en skive jeg egentlig synes ligger tett opp til denne nye. Det har ikke skjedd stort, men de holder fortsatt fanen høyt for stilvalget sitt. Den gang skrev jeg blant annet at «Jeg liker den kommersielle snerten som ligger i låtføringen. Det oser oktanrock av åpningssporet, og tankene går til 90-tallets hardrockere som hadde en dråpe glam i brygget sitt» og «Det som er åpenbart er at låtene er proft arrangert, for når man hører dette høres det ut som hvilket som helst megaband fra stadionrock-eraen. Det er faktisk ingen synlige feil eller mangler i hvordan sangene er bygd opp. Ingenting er overflødig, lite eller ingenting mangler.»

Les hele anmeldelsen av ‘Contact’ HER.

Saksingen over her står for fasiten også i denne omgangen. Låtene er vitner om at arrangeringen og låtsnekringen generelt er tuftet på talent, og at det er veldig lite som er overlatt til tilfeldighetene. Og noe av det kuleste av alt er jo at et så bra rockeband, som hever seg over store deler av det som er der ute og selger i bøtter og spann, fortsatt svetter og jobber for lite annet enn ros fra undergrunnsmoguler. Jeg krysser fingrene for at jeg har feil, at Ken Ove og resten av romvesenene har planer, og kanskje til og med gjennomførte, på å krangle til seg litt spalteplass i større blader/aviser. Men fordelen de har er jo at de har god utkikk og et bra perspektiv fra ufo-en sin :).

Festivaler? Dette må jo være noe for både folke- og nisjefestivaler? Alien Ken har et fortrinn, for i tillegg til å treffe oss som hamrer det lille ekstra og oppdager kvalitetene, har de garantert en innertier i å funke for sommerlige utefestivaler. For se for deg Alien Ken dominere scenen mens folk sitter og koser seg, nyter god rock med (insert etter eget ønske) i glasset?

Alien Ken@Facebook

Ballerøskende hardrock med sommerfugler i magen, Alien Ken gjør det igjen, de leverer et helstøpt album som både skaper og sprer glede.

Halvkarakteren over sist, det er tett opp til de høyeste poengsummene jeg pleier å gi, håper dere tar det som et kompliment folkens. Dette er ikke helt der jeg er, men man kan ikke fornekte bra greier. Men enkeltlåter står høyere i kurs fra Contact hos meg, men helheten og det faktum at de igjen fikser samme greie så bra, gjør at jeg legger en kubbe til på bålet.

7,5/10

Tracklist:

1. Dualstar 
2. Concrete plastic 
3. Veni Vidi Vici 
4. Third 
5. Pasient of a pasient 
6. Master of clocks 
7. Change is constant 
8. Number