Det ble et fåtall band jeg fikk med meg, mest av alt var det fordi det musikalske innholdet ikke var veldig inne i varmen her på Heavymetal.no. Fredagen ble det ikke besøk, da vanket det ekstrajobb på natten, men når Vorbid kommer til byen, er det bare å stille opp.

Bilder av Vorbid til venstre og under er knipset av Ida Hermine Wikøren, sjekk gjerne fotosiden hennes HER. Tusen takk!

Thrasherne fra Arendal er drithotte akkurat nå, de er snakkis hos mange, og bør, om de spiller kortene (og instrumentene) riktig, klare å oppnå noe innen kort tid. Mange band jeg har jobbet med i årenes løp har kommet til overflaten, men ikke fikset å skjære gjennom. Være det seg at luften går ut når noen slutter, noen mister interessen, noen får andre prioriteringer, eller rett og slett at det ikke er et marked for akkurat den musikken der og da. Vorbid er et thrashband som ikke dyrker sjangerens tidstypiske tilstedeværelse, her svinger man øksa og legger seg tett opp til band som dyrket detaljer og tighte arrangementer. Vi snakker Annihilator, Megadeth, vi snakker Slayer i tidsrommet når de var tunge, og vi snakker en vokal som kan minne om Nuclear Assault. Men ikke plagsom slik jeg synes Connelly framstår for meg idag. Et thrashband som helt klart ikke lener seg mot de typiske banda de fleste planker og kopierer i dag altså. Her setter man detaljer, soloer, melodiske soloer, og ryddige og tighte riff, groove og energi i høysetet. 

Intimscenen på Agder Teater var fenomenal, passe grei size, god lyd og med et scenegulv som gikk i ett med den første delen av salen, og hvor det etterhvert gikk oppover slik at de bakerste kunne se. Altfor mange folk var det ikke, men etterhvert som de par første låtene kom igang, og jeg snudde meg for å sjekke, var det greit med oppmøte. Cudos!!

Bandet var i sitt ess, synes jeg, kun overgått av gigen de gjennomførte på Onkel Aksel og under Southern Discomfort-paraplyen. Jeg stod som vanlig helt framme, og som vanlig litt på sidelinjen med høyttalerne rett i øret. Noe mye vokal, men jevnt over var det en frekk konsert. På en måte skulle jeg ønske jeg hadde gjort som jeg pleier, å flytte litt på meg underveis for både å sjekke lyden og for å se andre vinkler, men jeg endte opp der, foran Daniel. Og der er det helt ok å stå, for karen drar soloer som det er en ære å se på nært hold. Når det gjelder riffing løfter jeg fram vokalist og gitarist Michael, han har et eller annet som gjør at riffene kommer knallbra i front. Det er noe med føringen, holdningen, attityden.

Rytmeseksjonen er også stjerner, de jobber bra sammen og er i stand til å henge med på eventuelle endringer eller små justeirnger, som på Crimson Crown

, der et par av overgangene ble litt annerledes enn på skive. 

Det som er så bra med Vorbid er alle er på det nivået de andre er – alle er jevnt over gode – ingen gitarhelt, ingen leder som skal synge og spille alle soloene, som er vanlig i nystartede band, hos band som er i de tidlige årene. Dette er noe jeg tror Vorbid tjener grovt på, og som vil være avgjørende når de forhåpentligvis kommer seg ut og turnerer.

Etter å ha sagt farvel og takk for seg syv minutter for tidlig, de hadde halvtimen disponibelt, heiv de seg rundt og ga oss en fresh og kjapp utgave av Violation of A Human Mind. 

Takker for nok en god opplevelse gutter! Og som jeg selv opplevde i yngre år når jeg spilt ei band; foreldre som stilte opp og solgte merch og støttet opp, vel verdt en linje og klapp på skulderen.

Deretter ble jeg tipset av Kjetil Nordhus, del av Sørveiv og velrenommert frontfigur (Green Carnation blant annet), om at svenske Kriget! var noe å få med seg. Vel vitende om at dette kunne bli bomskudd, og mulig ikke noe som det var redaksjonelt forsvarlig å ta med seg hjem for å skrive om, trasket jeg ned på Biscenen for å sjekke. Dette var en merkelig opplevelse. Metal? Haha, nope. Men det var utfordrende, tidvis hardt og definitivt noe jeg er glad for at jeg stoppet innom. 

Tre svartkledde karer (det er jo metal med svart), trommis og bassist som på tross av å være et eksperimentelt band med samplinger spiller selv (det er metal å spille selv) og et hardt og kaldt uttrykk (som også er metal). Det som var veldig rart var skjæringen med hodeplaggene, alle tre hadde en type niqab, svarte plagg som skjulte ansiktene og fikk de til å framstå som en hybrid med litt metalliske, og faktisk litt militante, elementer, pluss disse ansiktsdekkende skjerfene. 

Musikken var basert mye på trommer og bass, en drønnende groove med veldig bra trommeføring, og en bass som jobbet intenst og pulserende. Tredjemann trakterte en saksofon på forskjellige måter, og noe fungerte, noe ikke. Samlet var ca halvparten av konserten på plussiden. Metal var det ikke, men summen etter at konserten var over, bestod av en dose Hawkwind, en dose Ministry og en dose Blues Brothers. Slå den. Alt i en veldig eksperimentell setting.

Bilde: Kriget! Fotograf: Jørund Føreland Pedersen. Tusen takk for lånet!

Etter at Kriget! var over, ble det et skikkelig rundkast musikalsk. Seven Impale, progrockerne fra Bergen, skulle avslutte Sørveiv for min del. Jeg har anmeldt noe (blant annet sisteskiva HER)
og har fulgt de greit i tiden de har eksistert, og var spent på å se min første konsert med gjengen. Og det som slo meg, som faktisk er motsatt av mange andre band i denne sjangeren, var at de faktisk ble litt snillere live enn på skive. Musikken på skive er ok den, men live synes jeg de tok det til et noe snilt nivå. Låtene er uansett krem for en progfan, og det skjer så mye hele tiden at om du ikke hadde likt musikken, hadde det vært mer enn nok å bare stå og se på musikerne. 

Saksofon er ikke mitt instrument, det vet de fleste, og selv om karen her var fantastisk flink, både til å spille og synge, er optimal prog for meg uten blåseinstrumenter. Seven Impale rodde uansett i land en veldig bra jobb, det var svært spennende å se hvordan de jobbet sammen, og hvordan de hadde stålkontroll selv om de egentlig ikke hadde så mye kommunikasjon på scenen. Enkelte episoder med blikk og gestikuleringer for å komme inn og på plass fant sted, men du verden, detter musikere med stor M. 

Jeg likte godt hvordan trommene var plassert på scenen, på høyre side, helt på scenekanten, med vridning slik at vi så alt fra siden. Det tillot meg å se alt fyren gjorde. Og det eneste jeg savnet, som faktisk var noe som kunne ha oppfylt mitt ønske om et mer hardtslående band live, var nettopp trommeslageren. Litt mer trøkk og slagkraft hadde gjort seg. Men teknisk sett var det innertier, og knall å kunne følge med så nøye.

Ord som storband og jazzprog var inne i bildet, men jeg synes nok bandet generelt fortjener å bli kalt progrockere. Mye av æren får bassisten, makan, der har du en kar som jobba :). Hadde alle fulgt denne karen hadde vi snakket fres. Det ble en del stillstand, men denne karen veide opp :).

En god opplevelse, og kult å kunne krysse av å ha sett nok et band live som jeg kun har skrevet om.

Alt i alt ble det mersmak på Sørveiv, konseptet fungerte knallbra og måten man enkelt og greit traska rundt og så band var gull. Jeg var så heldig å få festivalpass på tross av at jeg ikke skulle anmelde så mye, det takker jeg for. For mange 
åpnet nok dette for å slenge innom og sjekke ut band litt på måfå. Det ble litt slik at noen gikk og så litt, flyttet seg til andre overlappende konserter, og slik var flyten. Men jeg har personlig en aversjon for å ikke se hele konserter, så med Seven Impale på Biscenen, som spilte godt over i settet til Rise Above på Charlies Scene, ble det dessverre kun to sanger for meg med hardcorebandet, hvor den siste var type over før den begynte. På Charlies var det uansett stappa, og jeg så kun en mursøyle samt et glimt av noe som kunne være en vokalist :). Men er ikke det det ultimate komplementet? Å ikke bli anmeldt fordi det er for fullt? :).

Bilder under; Seven Impale. Fotograf er Ida Hermine Wikøren.