Bandet figurerte i Norges rock’n roll-scene tidlig på 80-tallet og var slik jeg har hørt en viktig del av scenen. Backstreet Girls hadde visstnok ikke startet ennå, men det er denne scenen bandet var en del av. Etter en lang pause dukket det opp en skive, og siden en av karene bor i nærheten, fikk jeg den levert nesten på døren. Jeg myste litt på en nettside jeg fikk tips om, som var veldig informativ, og bestemte meg for å både anmelde og intervjue. Her er resultatet av min samlet med Reinhold, bandets bassist. Han er, i likhet med meg, glad i å informere, derfor ble intervjue knallfint når det gjelder detaljer og historikk. Og om du leter, finner du også en link til Mayhem i lineup-en ;).

Fotograf bandbilde: ukjent

Bony Maronie@Facebook

Bony Maronie, bandet som plutselig var tilbake, hva skjedde? Hva var grunnen til at dere fant ut at det var på tide med nytt album?

«Ettersom vi hadde spilt enkelte konserter på 2000-tallet, viste det seg vel at det var ganske gøy, og bandet hadde bra kjemi, bra trøkk, og masse spilleglede. Å gå i studio igjen var nok mest et innfall fra vokalist Kåre, men vi andre var ikke vonde å be, vi heller. Vi visste jo at vi var i stand til å levere varene – minst like bra som på 80-tallet. Nytt album bestemte vi oss for når vi var ferdige i studio. Mest fordi vi syntes det ville være synd å bare ha opptakene til privat bruk. Ambisjoner om store salgstall har vi definitivt ikke – der er vi temmelig nøkterne.»

Og i en nyhetsartikkel jeg kjørte online for litt siden, henviste jeg til en link hvor det var en fin artikkel på historien. For de som ikke gidder å lese seg opp, hva er grunnpilarene til bandet? Type når startet dere, hvor mange demoer og skiver har kommet?

«Bandet startet opp fra restene av Overdose fra Nittedal, som spilte á la AC/DC, samt Black Death fra Lørenskog som var mer i Black Sabbath-gata. I starten het bandet Burp, og vi var sterkt inspirert av alt fra AC/DC til Ramones, Motörhead, Dr. Feelgood, Hanoi Rocks etc.

Vi var i studio og spilte inn et par brukbare demoer som ga oss bra med spillejobber, og i 1984 ga vi ut en 7-tommer med to egne låter, Paid it cash og Rock’n roll shock. Sistnevnte låt er utrolig nok med på det nye albumet vårt nå – 32 år etter! Burp var et temmelig flåsete navn, så vi skifta til Bony Maronie rundt 1985. I 1989 fikk vi en type kontrakt med et plateselskap, og vi kunne gi ut en hel LP. Den fikk navnet Bony Maronie. To av låtene derfra er også med på det nye albumet vårt – myyyyye bedre, så klart!»

Det dreier seg om rock’n roll, kompromissløs men ikke voldsomt hard rock’n roll. Hva var og er inspirasjonskildene? Og er de det samme i dag som den gang dere begynte?

«I starten var vi sterkt preget av AC/DC, Rose Tattoo, Ramones, Motörhead og annen kjapp og rølpa rock’n roll. Vi hørte også mye på obskure artister som Jane County (tidligere Wayne County) og Lime Spiders. Norske Backstreet Girls med begge Baarli-brødrene var selvsagt viktige for oss, og da de kom med sin første LP Mental Shakedown var vi i fyr og flamme! Jokke og Raga Rockers bør nevnes.

Opp gjennom åra har vi jo kommet over vår første ungdom, kan man si – og da er musikksmaken fortsatt den samme. Men utvidet i alle retninger, 50-tallsrock, 70-tallsrock á la Status Quo og Lynyrd Skynyrd, JJ Cale, Johnny Cash, bluesfolk som Elmore James og Howlin’ Wolf. Rolling Stones har alltid lurt i bakgrunnen. Selv går jeg ikke av veien for Judas Priest og Saxon, heller. Tight og hardt!»

Lineup-en har vært noe ustabil, men den gjengen som nå er på plass, som står bak sisteskiva, det er den klassiske, stemmer ikke det?

«Ja, men med ett unntak: Brage Bragli er ikke med, og er erstattet med Torben Grue, som gjør en perfekt jobb på rytmegitar og backing-vokal. Han har ellers en temmelig mangslungen bakgrunn, med alt fra Mayhem, Popcorn Explotion, Vomit, Sister Rain, Sniffercats, og dessuten som operasanger på Operaen i Oslo.»

Når bandet var på høyden, type 80-tallet, hva slags jobber gjorde dere? Var det i hovedsak klubbgiger, eller klarte dere å klatre over det nivået? 

«Det var nok klubbgiger ja, i Oslo og omegn for det meste, blant annet på legendariske Renegat en haug med ganger. Også Rock Alive, Rockefeller, Musikkflekken, Headache og Waterfront var typiske steder for oss den gangen. Gjerne sammen med andre band, eksempelvis Backstreet Girls, Raga Rockers, Femi Gange, T-zers, Suicide Pilots, The Inmates, m.m.»

Det ligger en del presseklipp fra aviser blant annet, på hjemmesiden deres. Var det stor interesse fra medier på Bony Maronie? Og er det fortsatt liv i den interessen? At dere merker at folk husker dere, kanskje til og med at de som promoterte dere i medier har gitt dere tilbakemeldinger på comebacket?

Å si at det var stor interesse fra pressen, er vel å ta hardt i…. Men som man ser, så hadde vi enkelte oppslag her og der, og en smule radiospilling ble det vel også. Som det står på hjemmesiden vår: ”Ingen kassa-suksess…”. Interessen nå er nok mest blant folk som har en viss peiling på den tida vi holdt på, samt nokså gode tilbakemeldinger på det nye albumet. Ellers så tar vi tida til hjelp, og som sagt: vi har ganske nøkterne ambisjoner!»

Les mer om bandet HER
.

Les anmeldelsen av albumet HER
.

Skiva teller et par gjester, Kai fra Carburetors og Petter fra Backstreet. Kanskje ikke sjokkerende at det er folk fra disse to banda som ble inkludert? 🙂

«Disse to gitaristene er eminente musikere, og gode venner av bandet. Vi ville kvittere for dette vennskapet med å inkludere dem på albumet, noe de gjorde med glans! Bra folk fra bra band!»

Og dere startet opp tidlig på 80-tallet, da var vel dere før Backstreet Girls, ikke sant? De sparket vel i gang året etter og debuterte i 86, dere kjente vel denne gjengen den gang? 

«Det var omtrent på samme tida at Bony Maronie og Backstreet Girls begynte. Vi vanka dessuten på alle de samme stedene i Oslo og Lillestrøm. Petter Baarli bodde faktisk hjemme hos Kåre Leth (vår vokalist) i ett år. Så den gjengen kjente vi kan man nok si.»

Hvordan er det å slippe skive nå, i 2016? Med mentaliteten dere vokste opp med, promotering, fysiske skiver, og skulle prøve å klemme seg inn i den massive jungelen av band og alternative måter å spre musikk på slik det er i dag?

«Skiva vår er såpass ny at det er litt vanskelig å si enda. Fysisk format har vi jo på CD-utgaven, men man er jo nødt til å ha det ute på streamingtjenester også. Vinyl ble droppet av økonomiske årsaker, men det har nok også et begrenset marked for band som oss. LP’n vi ga ut i 1989 ble jo noenlunde promotert av plateselskapet den gangen. Nå tar vi det sjøl, og vi tar det ikke så høytidelig. Venner og kjente, konsertpublikum, enkelte platesjapper, og litt til dere i pressen. Det er mange oppadstormende og unge band, og vi er ganske klar over hvilken apell vi har. Uansett er det moro å være på høgget igjen, og er man en rocker så er man en rocker!»

Hvordan vil du/dere selv forklare skiva? Til en som ikke har peil, og som skal overbevises?

«Sju låter med rufsete, upretensiøs rock’n roll, med røtter hos AC/DC, Ramones, Motörhead og Rolling Stones.»

Var det lett å spille seg opp igjen? Eller har dere holdt liv i instrumentene og teknikken siden sist? Det har jo vært enkelte konserter på 2000-tallet, i 04, 09 og i 2012 – før det ble litt tyngre skyts og satsing i fjor.

«De fleste av oss har nok spilt ute  i skyggene i alle disse årene, men ingenting med kommersiell betydning. Så helt rustne er vi ikke. Men med Bony Maronie er ting falt på plass igjen, og det er deilig! Vi er godt samspilte, hardtslående, kompakte og stødige. Akkurat som på 80-tallet!»

Hva tror du Bony Maronie tilfører musikkscenen nå i dag? Oslo- og Norges-scenen den gang var jo absolutt ikke så stappa med band, det var nok lettere å bli sett og hørt, i dag er det kanskje annerledes? Opplever dere dette?

«For å være ærlig så tilfører vi ikke noe nytt, men vi vekker til live en musikkform som for en stor del har blitt glemt, eller ignorert i en del år. Som du sier er det vel så stappa med band som vil mye, og som kan mye, slik at vår plass i dette er mest for spesielt interesserte, tror jeg. Vi er heller ikke så offensive med å booke spillejobber at vi merker så mye til det. På 80-tallet var det en god del artister og band som spilte slik rock som vi gjør, men nå er det bare oss. The Carburetors og Backstreet Girls har ellers mye til felles med oss, men de er nok en del hardere enn det vi er.»

Og nesten slutt, hva ligger bak det merkelige bandnavnet? 

«Navnet er henta fra en 50-talls-låt med samme navn av Larry Williams. Beinete Maronie…»

Så, coveret, hvem står bak og hva vil dere si med dette, og tittelen?

«Coveret er faktisk et oljemaleri på 50 x 60 cm, malt av meg (!) som en spøk. Da vi skulle finne ut hvordan coveret skulle være, laget jeg et rølpa forslag, med maleriet som motiv. Det er ufattelig stygt, og ble godtatt av bandet øyeblikkelig. Kona mi gremmes! Albumets tittel henspeiler på det vi mener er essensen i musikken vår: hissig og sint, men samtidig glad og fornøyd. Hvis det går an, da…»

Så, man bukker og takker for tiden dere hadde å avse, er det noe på tampen dere vil formidle, propaganda, hatbudskap, ros til enkelte som har gjort bra saker for bandet men ikke fått cred, hvor man kan kjøpe skiver et…Her er en perfekt plass å hive alt slikt :):

«Takk for at vi fikk slippe til hos dere!! Og takk til alle som kommer for å høre på oss, før og nå! Jeg bare oppfordrer flest mulig til å kjøpe CD’n eller streame oss på Spotify, iTunes eller Wimp. Lettest er det å få tak i CD’n ved å bestille den via vår Facebook-side. Send melding! Bandets nettsider finner man HER
.»