Selskap: Party Records

Release: 2016

Rock’n roll, hverken mer eller mindre.

Bandet er oldschool, fartstiden er ganske så rå, og man hører at de tilhører hin dager. Rocken er streit og enkel, det er ikke et fnugg av nytenking, som jeg vil tro både band og fans av sjangeren vil ha det. 

Bony Marione@Facebook

Lydbildet er ok, selv om det er litt spinkel lyd i trommene kanskje…? Men det er trøkk, og grei nivåjustering. Det resulterer i at alle i bandet kommer til sin rett, og at låtene får vist seg fram. 

For meg, som ikke er stor fan av slik rock’n roll, er det kurant å stille seg bak utsagn som etter boka, ingenting nytt under solen og null overraskelser. Men det er slik denne formen for rock skal plankes, det er sånn det er. 

Les en artikkel jeg publiserte for en tid tilbake HER
.

Riffene er ok de, litt støvete er de nok, men de fungerer for Bony Marione. Samme går for rytmikken, det er slik det skal være, som nevnt i ingressen; hverken mer eller mindre.

Veldig spennende var det ikke for meg, men jeg synes det er på sin plass å credde bandet. Dette er gamlekarer som var der – til og med før Backstreet Girls kickstartet…? Jeg mener det, og vi snakker altså om kultband her, som inspirerte og var del av denne rå pønka rock’n roll-scenen i Norge tidlig på 80-tallet.

Er du fan av slikt, er nok Angry But Happy en helt ok skive å trekke i hus. Det ryker litt av bandet, men ikke nok til at jeg henter brannslukkeren. 

Karakteren er svak, men de skal ha den selv om et par av låtene er litt svakere. Jeg skal ikke trekke basert på eget ståsted i forhold til sjangeren, så med objektive og forhåpentligvis proffe briller, meisler jeg inn en sekser.

6/10

Tracklist:

1. Searchin’
2. Rock’n Roll Shock
3. Shake It
4. Trail Of Sin
5. Who Stole My Booze?
6. Hell Yeah
7. Eskimo Woman