Torsdagskvelder er ikke direkte noe jeg forbinder med konsertaktivitet, men noen ganger blir det slik. Og når Anvil, et band jeg første gang hørte i 1982 (kanskje 83), kommer til byen jeg bor, i lille Kristiansand, da er det ikke lov å sitte hjemme – om ikke begge beina er brukket. Onkel Aksel fikset inngang som vanlig, det setter Heavymetal.no stor pris på, og sammen med fotograf Lars gikk turen ned mot sentrum.

Alle bilder: Lars Normann

Jeg har et ganske avslappet forhold til Anvil, og innså tidlig at bandet var såpass ujevnt i leveransene at jeg koste meg med det som fungerte. Dog, siden jeg en gang var en som samlet komplette rekker skiver fra band, ble det til at det meste kom i hus, og sist de var i byen, som support for Udo, fikk jeg hele 20 lp-er signert:).

Men først skulle tyske Rezet (bilde til venstre) på scenen, et band som ligger i thrashlandskapet, men som flørter litt med rock’n roll også. Ikke en oppskrift jeg i utgangspunktet er svak for, men majoriteten av det de hamra ut var velfungerende. 

Dette er unge karer, og de har vært i bøkene og sett hva de skal gå med av tøy, for her var det som å se thrasherne fra sent 80-tall ;). Men det er knall det, så lenge det funker skal man ikke mene noe på slikt. Kvartetten fikk med seg folk etterhvert, men det var litt prisgitt hvilken type låter de kjørte å med. Et par av sangene falt ikke i smak her, mens jeg smeltet totalt når de fyrte av og tråkka gassen i bånn. Det merket jeg på de andre i salen også. 

De promotere sitt tredje album, og jeg har ikke hørt veldig mye av denne eller de to forrige. Jeg kjøpte like godt alle tre, to på lp og denne ferske på cd. Det meste av det de spilte, som var hentet fra alle utgivelsene, var ikke veldig forskjellig, ikke slik det framstod her. Så stilen holder de intakt.

Jeg likte som sagt ikke alt, ikke når de fyrte av rockethrash. Type Breaking The Chain. Den og et par til skilte seg veldig ut, og jeg fikk et todelt inntrykk. Gargantua var en låt som rett og slett falt sammen grunnet overbruk av markeringer, det virket som om de ikke hadde lyttet nok som en lytter, for der kunne de gjerne ha halvert antall ganger og slag, det gikk veldig mange ganger og på mange steder.

Generelt dog, da synes jeg Rezet var en bra opplevelse. Men kanskje burde de ha rendyrket thrashbiten litt, for når de låt som Kreator anno 86-87 var de i sitt ess. 

Lyden var litt ullen, om det var fordi de var supportband eller ikke vet jeg lite om, men soloarbeidet ble litt dempet og man hørte ikke tydelig hva sologitaristen lirte av seg alltid. 

Flere jeg snakket med var svært imponert, og bandet fikk en del nye fans ;). And I promised to do the review in english, sorry to the Rezet drummer, but when I had written the piece in Norwegian, I just hadn’t the time to translate :).

***

Anvil? Mjo, det var en nær fantastisk opplevelse. De koste seg, det så man, publikum tok godt imot bandet, og denne symbiosen fikk uttelling. Kvelden ble rett og slett knall, uansett hva man måtte mene om de aldrende rockerne i trioen.

Fra debuten fikk vi kun Oooh Baby, en av et par-tre låter som falt totalt feil for meg. Noe av det musikalske er ok, men det er veldig flaut noen ganger, tekstene. Debuten var det første jeg hørte av bandet, og da faktisk en coverlåt, Paint It Black, en versjon jeg selv synes knuser originalen, bare overgått av Wasps utgave. En annen som bomma var Badassed Rock’n roll. Lips spurte om folk likte rock’n roll, og man gjør jo det, personlig vil jeg si til en viss grad, men det er jo rock’n roll i det meste om man begynner å spa litt. Den låten er dog så traust at man nesten får spasmer. Og siste som snubla? Det var en totalt unødvendig cover helt på tampen, Born To Be Wild. Mulig mange liker den, jeg har aldri likt den, eller den har blitt ihjelpspilt.

Metal On Metal er kanskje en av de virkelig kjente sangene, men jeg synes ikke nødvendigvis den gjør seg så bra. Litt av det er jo fordi Lips synger litt svakt når det går litt for lyst. Men klassiker? Ya bet ya. Fra den skiva, i tillegg til tittelkuttet, fikk vi Mothra, som er ok live, og 666, som jeg aldri har skjønt. Det er noe med markeringene der som høres feil ut, men de gjør det samme hver gang, så mulig jeg misser noe.

Tredje skive ut, Forged In Fire, er kanskje min favoritt. Tittelkuttet der var ENORMT bra denne kvelden. Lyset var fetere enn ellers, bandet spilte fett og de presenterte en ultratung og feit versjon. 

Herfra kom også Free As The Wind, dedikert til Lemmy for anledningen, og vi fikk Winged Assassin, en annen fantastisk låt, som funker gull live. Første der, Free As The Wind, er ikke spesielt god, men duger.

Deretter skippet de, som jeg husker ihvertfall, en hel del skiver, før de trakk inn tittelkuttet fra This Is Thirteen. Sammen med Forged In Fire var dette vinnerne i kveld. Thirteen var sykt fet, tung og velfungerende, noe jeg ikke helt synes som studioversjonen. Utover dette husker jeg ikke så mye mer, jeg noterer aldri slikt, men vet at On Fire ble spilt, den er vel på oppfølgeren til This Is Thirteen, Juggernaut Of Justice. Og selvfølgelig Badassed Rock’n Roll fra Hope In Hell, bandets nest siste skive. Sisteskiva, Anvil Is Anvil, fikk vel et par stopp den også, hvor jeg husker Daggers And Rum, en utrolig flau greie. De spilte den ok, men deler av sangen er til å daue av.

Men det handler ikke om samspill, låter eller slikt, teknikk, bla-bla, det handler om spilleglede, kommunikasjon med publikum og at bandet suger til seg energien og gir tilbake, På scenen er de herlige, spesielt bassisten er utrolig glad og fornøyd. Lips selv begynner å bli sliten, men halla, han er over 60 år! Og Rob? Powertrommisen der bak? Som spiller med ultralange cowoyboots? Det er helt utrolig at han ikke er mer anerkjent. De som var der og hørte soloen hans, de vet hva jeg snakker om. Dette er det alle de unge, tekniske og flinkisene i dag ikke kan. Det der er powerdrumming fra gamle dager, kraft og utholdenhet, som å kjøre en svær traktor kontra en japansk banebil. Rob er utrolig! Helt utrolig. Og Lips? Han takler soloene veldig bra, om man ser litt bak personligheten hans, er han er veldig god gitarist. Bassisten også, men mye overskygges av andre elementer.

Kontra sist var Anvil flere hakk over, dette var en kremkveld sett/hørt under ett. Og det hjalp så bra at folk var fete, fulle av liv, takknemlige, det tror jeg bandet tar med seg og tenker på når de kommer hjem eller er på steder der dette ikke skjer. Alt stemte denne kvelden, og selv om musikken hoster av og til, var bandet i fyr og flamme, med dildo eller uten. Dette er en oldschooltrio som aldri kom der de var på vei, for Anvil var et band som kunne ha breaka tilbake i 82-83, og dette er en trio som surfer på nostalgi og faktisk medfølelse etter denne filmen som kom. Samtidig slipper de skive på skive, noe de har gjort i alle år, dette er som Saxon et band som jeg ikke tro noen gang vil ha reunion, for de forsvinner aldri :). Og vi må ta det for det de er, hverken mer eller mindre; et band som elsker det de gjør, og som utleverer seg med hud og hår. 

Fire øverste er Anvil, så Rezet.