Duoen i Deathfucker går ikke rundt grøten. Her snakker vi rett-i-trynet, rå thrash av den gamle skolen.

Egenart er det selvsagt dårlig med, men energien og fandenivoldskheten er derimot til stede i fulle monn. Deathfucker tilhører det røffe segmentet av thrashen, og man kan trekke linjer fra de tyske klassikerne, Destruction og Kreator først og fremst, men også de brutale thrasherne fra Amerika, som Slayer, til uttrykket Deathfucker har valgt seg. Deathfucker høres ikke identisk ut med noen av disse, men, som så uhorvelig mange andre, som en gjeng inspirert av dem. 

Deathfucker@Facebook

Produksjonen er rå og hinter tydelig mot 80-tallets undergrunnsproduksjoner. Gitaren er ikke spesielt distinkt, pent sagt, men lyden kler den aggressive metalen godt selv om det ikke hadde skadet om riffene var mer distinkte i lydbildet.

Låtene holer jevn kvalitet. Fuck the trinity, med sin litt annerledes vokalbruk i form start-stopp-partier der kun den illsinte vokalen brukes samt enkelte back-up-koringer, er den mest identitetssterke. De to øvrige låtene er nokså like, og med en fullengder av samme kaliber er det sannsynlig at jeg ville kjedet meg relativt kjapt. Det skorter altså litt på riffkvalitet, men den frådende energien er såpass tiltalende at Deathfucker på ingen måte avskrives, snarere tvert imot. 

6/10 

Tracklist:

1. Dechristianized
2. Fuck the trinity
3. Intoxication of the soul