Bandet er aktuelle med sitt siste album, ‘October Fire’, som fortsatt smeller bra når jeg spiller gjennom låtene. Litt over halvtimen med pøsende thrash, full av detaljer, sinne og energi. Trioen er harmløs, men har jobbet mye i motvind og har oppnådd et pågangsmot og en styrke som gjenspeiles i musikken. Jeg fikk med meg suuuupertrommis Kevin for å sjekke litt rundt hva som skjer.

Harm, bandet som ikke vil gi opp, bandet som river og freser verre enn mange, hva driver dere? I 2016, om man ikke ser seg så mye tilbake på det som har skjedd, hva er det som gjør at dere er her NÅ? 

«Alle i bandet deler en musikalsk lidenskap som fører til at vi vil satse på dette bandet. Når Steffan har drevet dette bandet i så mange år, er det fordi musikken står i fokus. Bandet har en egen stemme som vi føler må vises!»

Jeg har hørt mye på ‘October Fire’, og jeg fastslår kvaliteten, særegenheten, men det er ganske røffe kanter, hva inspirerer deg til å legge deg i dette ytterpunktet? Er det band/musikk som ligger til grunn, eller er det indre demoner og en intern aggressivitet som kommer ut i form av thrashen til Harm?

«Dette albumet skulle være et større album enn vi har gjort før. Vi hadde en klar visjon i å få tekstene og vokalen til å skinne mer enn det noen gang har gjort. Tekstene er hjerteskjærende, intense og har en råskap vi følte musikken måtte gjenspeile, derfor har vi tatt noen andre vinklinger. Røffe kanter gjør at musikken føles litt mer nær enn om det blir helt tannlegekontor. Livet er ikke helt rent, da skal ikke albumet være det heller! Det er tatt en veldig live-approach her, hvor trommer og gitarer er spilt inn live med trommis og gitarist i samme rom som jammer, både med og uten metronom. Dette gir album en naturlig flytt hvor det trekker litt her og der. Dette er noe vi syns er veldig spennende å jobbe med musikalsk.»

Les min anmeldelse av skiva HER.

Vi må jo stoppe innom litt rundt det at Harm ikke helt får fotfeste i Norge. Ikke for syting og klaging, men hva tror du er grunnen? Er det for lite pushing, er det mangel på norsk distribusjon? 

«Ting tar litt tid her ser det ut som. Vi jobber hardt med å lage en figur her i Norge, men det er ikke alltid like lett, og man kan møte litt motstand i ny og ne. Vi har ihvertfall klare visjoner oss innad i Harm, og pusher nå mer enn noengang å spille konserter og delta på festivaler.»

Jeg vet at Harm har prøvd å få på plass avtale om norsk lisens, at skiva kan komme seg inn i det norske systemet, men det butter. Er markedet feil? Er det bransjen som sitter og sutter på hverandre og ikke tar tak i et band som ikke har de rette salgsknaggene? Er det Harms feil, gjør dere ikke nok ut av dere?

«Norge er jo litt elitistisk og har helt klare sjangere de foretrekker, men det setter ikke en stopper for at vi prøver å komme oss på banen! Nå skal det sies at Pete fra Battlegod jobber veldig hardt med å synliggjøre oss, nå gjelder det bare å se seg litt rundt. Både band og bransjefolk kan nok lære litt av hverandre. Eksponering virker som et ord folk slenger litt rundt på… og ser man på Harm nå, er platereklamen vår i Terrorizer, Metal Hammer, Scream, Legacy og alle metalsider det ligger på nett (alle? 🙂 Yj). Så vi håper virkelig folk begynner å se hvor hardt bandet faktisk jobber!»

Det ble Australia som fikk æren av å bli Harms hovedsete, for Battlegod Productions signerte dere for en tid tilbake, og dette er vel tredje slipp der? To studioskiver og ‘Devil’ i re-issue? 

«Yes dette er tredje plate på Battlegod Production! Og flere skal det bli :).»

Hvordan er det å jobbe med Pete og Battlegod? Jeg vet at han var her i et par uker, men ellers? Er avstanden et handikap? Eller er nettet og digital kommunikasjon generelt med på å viske ut slike problemer?

«Pete er et veldig engasjert individ og vil slå på tråden uansett hva det måtte være. De eneste problemene kan vel være de litt sene telefonsamtalene man får på grunn av tidssoner, men han er en person som pusher veldig og får ting gjort, og vi føler oss veldig heldige som har et selskap som støtter oss! Pete har ofte tatt turen opp til Norge for å dra på ferie her sammen med bandene på plateselskapet, og jeg føler ikke det er mange plateselskaper som kunne gjort det!»

Og Pete jobber godt, men han har jo sine markeder han kjenner, og kontakter. Hvor ser du for deg at samarbeidet med Battlegod fører dere? Er det Tyskland, England? Og kanskje en svipptur til kenguruens hjemland? :).

«Vi har klare planer om England og Tyskland nå i 2016, og jobber med å booke inn der for øyeblikket. Vi har pratet mye om å reise til Australia, men vi føler vi burde fokusere litt på Europa akkurat nå. Men vi skal spille i Australia en gang helt klart!»

Skiva, låtene, det slår hardt :). Hva var baktanken her? Å lage førti minutter med knallperler som fikk folk til å sitte igjen med skeive knær og vinkeltær? Dere er jo litt mer kompromissløse nå enn tidligere, har denne utviklingen gått naturlig? Av se selv?

«Egentlig valgte vi å tenke på dette albumet som et slags blues-album, hvor det lyriske skulle gjenspeiles i selve musikken. Man kan ikke lage det samme albumet om igjen, derfor tok vi en mer skitten approach denne gangen.

Vi jobbet med en visjon denne gangen, i å lage noe mer enn bare et thrashmetal-album. Vi ville gjøre det mer oldshool uten å falle i den retrovibben, men vi ville også gjøre det brutalt uten å miste alt for mye groove og hooks. Vi jobbet veldig hardt slik at albumet skulle føles nytt og spennende for både lytter og oss innad i bandet.»

Hva er favoritten da? Her er det ‘Shadows’ og ‘Executioner’ som la seg best på minnet, mye fordi jeg elsker de tyngre partiene dere har. 

Jeg liker veldig godt Kill The King, siden den er så sinnsykt catchy på refrenger mens Steffan pumper på bassen, og det er bare en flott feel! Og siste riffet i den låta er så fett! Man blir litt overkjørt på den låten å det liker jeg! Pluss Trying To Grow Wings,for den er veldig spennende rytmisk sett, hvor trommene og gitaren spiller mot hverandre og gir det en helt unik feel. Gitaren på introen resonnerer bare noe helt vilt. Det er vanskelig å velge siden vi jobbet så hardt med å gjøre alle låtene så forskjellige, men jeg tror Kill The King er den som står sterkest i min bok.»

Coveret var jo et skue, noe av det bedre jeg har sett å lenge. Hva er storyen her? Fikk fyren en tittel, en innføring i hva og hvordan? Eller frie tøyler? 

«Steffan pratet masse med Pär Olaffson om dette for å få det til å gjenspeile hva han følte albumet handlet om. Det er et veldig særegent cover, som er et resultat av to artister som pratet sammen om visjoner og tekster – og selve feelingen på albumet. Han fikk mange guidelines å jobbe ut ifra, men han hadde frie tøyler til å tolke det slik han selv ville. Et godt samarbeid rett og slett.»

Og jeg har alltid ment at det å selge skiver handler om å ha et appellerende cover, en bra innpakning, det har dere definitivt klart her med ‘October Fire’. Makan. Ble det så bra som du hadde forventet? Eller fikk du sjokk og ståpels når du fikk oversendt skisser/det ferdige resultatet?

«Jeg husker veldig godt når vi fikk mail med coveret. Det var helt fantastisk! Men ingenting slår det å faktisk holde det i hånden og se alt slitet sitt pakket inn i et fantastisk cover. Pete sa han aldri hadde jobbet så mye med layout på platen, og det ligger mer kunst i det enn før, hvor det har heller gått litt fort i svingene. Jeg er veldig stolt av innpakninga, og poster å greier! Det er alltid en kul greie å ha litt ekstra så man føler man får noe mer enn bare en cd! Creds til Pete og Pär for dette altså! Men du har rett det er viktig for salget, og coveret er er på en måte albumets fjes ut til kjøper.»

Og denne MÅ jo bare på lp en gang, det coveret hadde gjort seg utrolig godt på dette formatet :).

«Det jobbes mot! Det er spennende at vinyl er tilbake, så det må helt klart bli en LP av October Fire.»

Hva ligger bak tittelen da? Hva brenner? Og hvorfor i all verden i oktober?

«Vi har vel alle noen måneder i året som har vekker minner og følelser. Tekstene og titlene på denne platen er hentet fra Steffans liv, og gjort om til lyrikk. Vi håper at folk tar seg tid til å lese tekstene, så kan man få en bedre forståelse for nettopp October Fire.

Personlig, som artist, syns det er helt fantastisk å ha en vokalist som bryr seg om tekster og skriver de personlige. Det gjør at albumet er ærlig. Og det føler jeg svært få metalartister bryr seg om, det å faktisk være ærlige. Det er mye duste-tekster i musikk, men jeg føler Harm har en egen twist på sjangeren med at tekstene er hans egne. Det er kunst.»

Jeg skal ikke plage deg med flere spørsmål, bare understreke at jeg har stor respekt for Harm. Hard thrash med sunne holdninger, det liker jeg 🙂 Har du noen oppfordringer, klager, ønsker, formaninger, her er et veldig passende sted å bryte ut i gråt eller glede:

«Tusen takk for intervjuet! Og takk for respekten! Har ikke noe mer å si enn tusen takk for all hjelp fra deg Yngve!»