Proggerne fra Amerika møter sørlandsk kyststripe. Scenarioet er spektakulært, og jeg må medgi at det var ganske uvirkelig at et så stort band skulle spille for et relativt lite publikum i Kristiansand, Sørlandets hovedstad. For meg er ikke dette et band jeg bruker tid på, men jeg er ikke blant de som misliker eller elsker, så en plass midt i mellom. 

Alle bilder er knipset av Jan Ove Løgevik, som var på jobb for Festivalguiden. Jeg takker ydmykt for lån av bilder!!! Sjekk ut Logevik Foto på Facebook HER.

Om de er flinke? Det vet alle, dumt spørsmål. Next!

Om de spiller fletta av det meste? Nok et ganske bortkastet spørsmål.

Om de som elsker bandet fikk det de kom for? Innertier.

Det er helt klart ting å utsette på Dream Theater, objektivt sett, og det er her jeg kommer på banen. Jeg er altså ikke en fan, men liker prog, progmetal og virtuose musikere. Slikt sett var kvelden fantastisk, for jeg behandlet det hele tilsvarende å sitte og se en film eller dvd hjemme, underholdning, noe man koser seg med. Selv om man ikke treffer helt på smak og at alle låtene veltet systemet mitt, var det en lang og bra kveld i Kilden.

Kilden, Kristiansands stolthet, du vet, det kulturhuset som kostet fryktelig mye penger – og som nå har sitt andre arrangement med harde kanter. Første var Green Carnation for litt siden, og med disse to arrangementene kommer følelsen av at jeg som skattebetaler faktisk får tilbud som treffer – uttelling – at det ikke bare er finkultur og sjangere som bommer totalt. Det er mange rockere i byen, og omegn, og det at Dream Theater solgte ut på kort tid, en time, to timer, viser at det er liv laga for slike bookinger. Kilden får toppscore, det var ikke noe å utsette på vertskapet altså.

Bandet leverte som de fleste visste og vet, et todelt sett, hvor suksessalbumet Images And Words ble framført, og hvor dette var hovedfokuset for turneen de er ute på. Jeg har ikke sett de live siden det albumet var nytt, og var i Oslo type 92 og fikk med meg dette. Det sier litt, og jeg må medgi at det var litt spennende å ha et så stort tidsperspektiv å jobbe med.

Låter orker jeg ikke å begynne med, jeg er ikke så godt kjent med titler på de nyere sakene, men vil påstå at første del av konserten var litt kjedelig. Et par av låtene fikk meg til å kvikne til, det var når bandet dro litt metal, for det er ikke en stor hemmelighet at låter som smeller litt får folk i gang, og funker svært bra. De sedate, de låtene som ble litt komplekse, og litt pompøse, gjorde faktisk at et par der jeg oppholdt meg i salen, duppet av :). 

Etter en pause var det duket for Images And Words, og Pull Me Under kickstartet det hele, før de loset oss gjennom albumet som virkelig fyrte av karrièren. Jeg husker godt når debuten kom, og at dette andreslippet dukket opp og omformet mange band og musikere. I en tid der mye dreide seg om minimalisme, kom de og satte alt på plass og fortalte oss at det VAR ok å tenke odde takter og detaljer :).

Det som slo meg under deler av dette settet, og som egentlig var et problem for meg gjennom store deler av konserten, var at vokalen ikke er skodd for de lyse leiene. Det er en unektelig sannhet, og uansett hvor bra han synger i de lave, og hvor pent og damete han klarer å synge på noen av de balladepregede partiene i enkelte låter, er det at fyren ikke fikser det han så gjerne vil en stor grunn til at jeg ikke finner flyten. Altså, bandet ellers er jo monsterflinke og kan nytes uansett hva man måtte mene om musikken. Dream Theater med en sterkere vokalist hadde ikke vært meg imot, men samtidig er han en svært viktig brikke i soundet og tilhører kjernen av bandet.

Bassoloen var enorm, ikke at det var spesielt vakkert, ikke i starten ihvertfall, men man bare vet hvor bra fyren er. Stykket som ble framført var en hyllest til den avdøde bassgiganten  Jaco Pastorius, noe som forklarer det litt sære :). Den bassisten der, Myung, er frekt bra, men han er svært anonym og et par ganger kamuflerte han seg nesten på scenen. Synd at ikke flere partier er laget for ham, at han i likhet med gitaren kunne ha fått mer plass som soloinstrument.

Trommesolo? Mjo, fett og kult, jeg liker slikt, og spesielt kult var det at man endelig hørte de fleste elementene av trommesettet. Under konserten ellers var skarptrommen altfor lav, ihvertfall der jeg satt, det var lite lyd i disse octobans-ene, de lange og tynne trommene som hang høyt, dessverre. Det er mye show, og mye bevegelser som styrer denne nye karen – han er liten, kort, men har valgt å ha alt veldig høyt, noe som medfører at han strekker seg mye, og som selvfølgelig er tøft å se på. Men fysisk sett må det jo være litt tungvint :). Knallflink kar, men jeg må må nok innrømme at jeg har litt mer sansen for det forgjengeren hadde på lager.

Ellers gikk det i alt fra gitar- og synthsoloer, og noen minutter hvor vokalist Labrie fortalte litt fra tiden med innspilling av Images-skiva. Det var veldig ok, men ble litt ødelagt av alle de som på død og liv skulle kakle i salen. 

Summert var det faktisk en ok kveld, og det selv om jeg som utgangspunkt ikke var veldig på stell med bandet. Ikke løp jeg hjem og kjøpte alt jeg ikke har i hylla med proggerne, men jeg koste meg, det var som nevnt en kveld hvor jeg bare satt og fulgte med, fant detaljer, ble målløs, kjedet meg, ble imponert, irriterte meg. Alt dette i løpet av de par og en halv timene showet varte. Engasjement er jo viktigere enn likegyldighet, ikke sant?

Om du var skuffet over anmeldelsen får det så være, jeg hadde ingen kjennere av bandet å sende, men jeg føler at jeg ikke snublet for mye. Kilden innfridde, litt lav trommelyd altså, noe høy vokal mente de nede i salen, litt mye diskant, men slik er det i blant, det er bare litt lettere å kritisere et slikt band, et band man forventer skal låte som studioskivene :). 

Lys? Fantastisk, lysriggen jobbet som en helt!

Takk for meg, jeg håper jeg kan komme tilbake og overvære det neste dere trekker i hus på Kilden, dette var gøy.