Sjeldent blir jeg så slått i bakken av en skive som tilfellet var med Hamarbandets nye utgivelse. Sammen med Harm utgjør de del av et knippe norske band som det australske selskapet Battlegod Productions har tatt under sine vinger. Og det er en SKAM at ikke dette slippet her promoteres her hjemme, at bandet har norsk distributør, eller har norske aktører til å pushe thrasheren ‘Judge And Jury’. Jeg tok en prat med bandet, noe annet hadde vært totalt feil, og er du tøff nok til å bli med? Det er vel spørsmålet jeg stiller. Er DU TØFF nok? 

Bandbilder, fotografer : Ukjente (tips gjerne)

Jammen kom det et kraftig smell gitt, når skiva fikk kjørt seg og jeg etter et par runder skjønte hva dette egentlig var. Hvor bra det var. Velkommen til Hmno folkens! Jammen en tid siden.

Kennet: «Takker for det, Yngve! Det er jaggu en stund siden, men nå er vi tilbake!»

Wuryz er ikke et produktivt band, hva er grunnen til det? Livejobber og skiver vokser ikke tett, er det kanskje greia med kvalitet over kvantitet som gjelder?

Kenneth: «Kommer an på hvordan man er produktiv det vettu Yngve ;). Men det tok litt for lang tid i mellom Fire At Will og Judge And Jury, men det var på ingen måte planlagt at det skulle gå hele 4 år, og det var heller på ingen måte noe vi kunne få gjort sånn sett på grunn av at Pete
(sjefen på Battlegod – Yj) hadde utgivelser som var planlagt før vi kom inn i bildet – da måtte vi rett og slett vente med å gi ut skiva, så han fikk kjørt skikkelig promo og jobbe så godt som han kunne med å spre WYRUZET ut i verden!

Når det gjelder livejobber osv., var det i denne perioden fra 2012 til 2016 en del konserter, men vi kunne nok ha tenkt oss å spille enda mer. Da vi spilte inn Judge And Jury var det egentlig kun skiva som var fokus, men vi spilte faktisk konserter når vi drev med innspillingen opptil flere ganger, for det dukket jo opp noen, og derav ble jo øvinger prioritert istedenfor innspilling. Vi hadde håpet på en turné i november 2016, men denne ble det ikke noe av forskjellige grunner, men satser på flere livegigs og turne i 2017!»

Og ‘Judge And Jury’, makan. Vi må jo dra inn i materien litt, og finne ut hvordan dere fikset å låte som live, kraftig, så fantastisk. Var dere selv overstyrmenn i studioet? Eller var det noen som hjalp dere i havn?

Kenneth: «Måten vi spilte inn denne skiva på var at jeg dro til Marius Strands Strand Studio
i Oslo og spilte inne de 13 låtene som er på skiva. Jeg tok da trommesporene med meg hjem, og hvor vi la på gitarer, bass, vokal og soloer i hjemmestudioene våre. Denne prosessen tok ganske så lang tid, da man må jobbe på dagtid, være det grunnet familien osv. 

Vi testet veldig på mye på denne skiva, la til noe, tok bort noe annet, prøvde andre ting osv., særlig vokalen er det jobbet utrolig mye med, jeg tror Vegar bodde nede i bunkeren sin og skreik noe uhorvelig mye før han følte at han hadde fått testet det han ville og var fornøyd med det. 

Deretter sendte vi det vi hadde spilt inn tilbake til Marius, og så begynte han å re-ampe gitarer og mikse. Vi forklarte hvordan vi ville ha ting på en lang liste på mail, hvor han da gikk igjennom den og begynte og ratte og skru til lyden, før jeg igjen dro ned til Oslo og tok den siste finpussen. Må bare takke Marius som forstod greia vår, og musikken om hvordan vi skal låte.»

Go Marius!!!!

Les min anmeldelse av skiva HER
.

Spill høyt!

Gitarlyden, trommene, hvordan alt klaffet, det er ikke mange band som klarer å få til noe så fett, så hardt og fungerende, mange PRØVER, men ender opp med at et eller annet ledd svikter. Her er det basically 100%. Noen tanker?

Kenneth: «Vi er opptatt av det skal være musikk, selv om det er hardt og brutalt, men det må også inneholde litt melodi, ha kontraster, tempoforandringer og variasjon. Dette har vi gjort bevisst igjennom hele skiva – og tenkt grundig igjennom. Nå begynner vi jo også å bli litt mer enn et par år gamle, og har drevet med musikk i 20+ år, og det som også er viktig da en skriver musikk er hvordan man bruker instrumentene og hvordan de forholder seg til hverandre. De må brukes riktig og skape variasjon. Musikkforståelse er vel også noe som har kommet med årene for oss, og det er det som har skapt Judge And Jury, men det er klart at hvordan alt er spilt inn, og at vi fikk riktig lyd i forhold til hvordan musikken vår, er viktig.»

Dere er, som Harm, på australske Battlegod Productions. Hva var grunnen til at dere valgte Pete? Var det desperasjon over å få ut skive, var det et selskap dere visste fungerte eller var det en blanding?

Vegar: «Vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle gjøre det selv i hvert fall, for det gjorde vi sist. Det er veldig mye jobb, og man kommer bare så langt før det sier stopp. Vi hadde aldri noen desperasjon på å få den ut, men var ganske sikre på at produktet ville bli godt mottatt.

Jeg hadde allerede snakket med Pete før den første platen, men han var såpass opptatt med utgivelser akkurat da, så vi avtalte å snakkes nærmere skiva etter. Jeg snakket litt med Anders fra Forgery i forkant av signing, og han hadde bare gode ting å si om Pete og Battlegod, så det var egentlig ingenting å lure på. Vi kunne ikke vært mer fornøyde vi altså! Det er et lite selskap som får til mye av det store selskap får til.»

Og selv med denne plagsomme tidstyven som internettet er, som gjør kontakt og flyt av informasjon og filer veldig lett, er jo avstanden til selskapet fysisk sett ganske, ganske stor. Byr dette på hindringer? Jeg vet at Pete av og til er her i Norge, og at han er flink til å holde kontakten…

Vegar
: «Avstanden er ikke en altfor stor hindring da det meste fikses igjennom nettet. Vi holder kontakten igjennom telefon, og snakkes regelmessig, så vi har hele tiden update på hva som skjer. Yes,
Pete
er jo faktisk i Norge av og til, og han kommer tilbake i år også.»

Fra starten har det vært noen utskiftninger i lineup-en, trommisbytte etter de par første demoene, hvor Odd Arve ble skiftet ut med Kenneth, og bassist, der ble Per erstattet av Atle nå nylig. Rytmeseksjonen er med andre ord det som har forandret seg, for Vegar/Kim-greia står støtt. Hva tror dere dette har gjort med bandet? Stilmessig? Å skifte medlemmene?

Vegar: «Med trommebyttet fikk vi muligheten til å kjøre på uten å tenke på om det vil være mulig å spille. Vi har alltid villet ha en mer dødsmetal-feel på trommene, med masse tråking som det er nå. Det er snakk om å møtes på en slags lik linje med alle instrumenter, altså at alle instrumentene jobber sammen fremfor å vise seg individuelt. Det er selvfølgelig fett å se en syk gitarist eller trommis som blaster avgårde, men det går fort over, så det gjelder å finne dynamikken som får musikken til å skinne som en helhet.

Atle var en felles kompis av oss alle, og vi var enige med en gang om at vi måtte få med han. Atle er flink til å skrive låter, går alltid 110% inn for det han gjør, han er dritbra på scena og i tillegg verdens triveligste fyr.

Jeg vet ikke akkurat hva det er som har gjort de store forandringene, for dette er jo noe som har skjedd over lang tid. Vi har jobbet hardt med den siste plata, og alle 4 i bandet har gjort det de er best på, men med musikken alltid i sentrum! Alle har jo ulike skills og inspirasjoner, så det viktigste vi gjorde synes jeg er det å gi totalt faen i hvilken sjanger vi er i og bare mate på med det vi selv syntes var best!»

Jeg så dere live for ikke så lenge siden, hvor dere overbeviste kraftig. Det var ekkelt å se hvor dyktige dere er, og at dere klarer å ikke bare spille og hamre løs, men følge opp med scenetekke og selvsikkerhet. Er dette noe dere jobber med? Denne kombinasjonen? Eller kommer det bare naturlig?

Kenneth: «Dette kommer nok ikke av seg selv, det er mye jobbing bak det vi gjør. Vi har noen faste holdepunkter der vi har avtalt at vi gjør slik og slik der, der og der men ellers så er det nok ren erfaring som gjør oss det bandet vi er i dag. Turen vi hadde med Blood Red Throne i 2013 i Europa la nok det siste grunnlaget for hvor vi er i dag scene og spillemessig, selv om vi har vært en del runder rundt kvartalet før også. 

Mye av det kommer nok naturlig også fordi vi rett og slett elsker å stå på en scene, og når vi går på en scene er den vår og ingen andres. Den er vår, og det gjelder både før og etter vi har vært oppå den. Det er den mentaliteten vi kjører og hauser opp hverandre, men også det at vi i bandet er meget gode kompiser og det vi digger mest er å spille metal og ha det gøy teller nok også veldig mye.»

Jeg hører jo at dere er habile som ræva når det kommer til å spille, men er dere helt i grenselandet? At dere yter maks, ikke har mer å gi? Jeg sitter jo og lurer på, når jeg spiller ‘In Hell’ for eksempel, at dette ikke kan bli råere.

Kenneth: «He-he, takker for komplementet! Hvis du mener at vi yter maks da det gjelder tempomessig, så gjør vi nok ikke det, og ikke på In Hell heller. Skal man spille så fort som det den går er man nødt for å ligge en 15% over hva den faktisk skal spille om det skal gå. Vi har hørt opptak av oss selv der vi faktisk har spilt In Hell ca. 12 bpm fortere live enn det den er spilt inn i på skive. Men vi kommer nok ikke til å lage veldig mange låter som går noe særlig fortere enn det. Går det noe særlig fortere forsvinner musikken i det. 

Men det er klart vi øver knallhardt for å klare å yte det vi skal både live og i studio, det er rett og slett snakk om trening for klare dette fysisk! På en annen side er vi jo glade i utfordringer også, det ligger jo litt i det at man tøyer strikken litt, og så er det jo også slik at vi pushe hverandre, og det er tilfredsstillende da et band låter knalltight i et sånt tempo!»

Hvem er det så som er dommer og jury? Og hvem står anklaget?

Vegar: «Jeg pleier å si at jeg ikke bryr meg så mye om politikk, men når jeg leser tekstene er det jo en finger her og der i sanger på plata som inneholder et snev av politikk i seg. Det betyr ikke at det er planlagt, og det kan fort bli for mye politikk og meninger i musikk, noe som jeg ikke er fan av. Jeg tror alle i Wyruz vil ha musikk uten for mye ideologisk tullball da vi er fredelige mennesker som heller bruker energien på å ha det moro enn å vise vårt politiske ståsted.

Det er litt avhengig av hvordan musikken snakker egentlig, jo sintere sang, jo sintere tekst. Krig, seriemordere, urettferdighet og et snev politikk er vel dekkende for det meste.

De anklagede er vel de som fortjener en finger, og det kan jo være mye. F.eks. har du de som ikke tenker sjøl og lar andre male bildet for seg, dette er jo noe som det går an å bli sinna for, og da passer det seg å skrive en tekst om. Jeg skriver så å si aldri tekst før sang, så det må være en viss følelse som kommer når man hører musikken. Det er ingen gjennomgående greie at sangene handler om en viss tematikk, men det er vanskelig å skrive en tekst om en bever som har stjålet tømmer fra naboen og dømme det, så det blir vel å ha noe som man kan irritere seg over nok til å fullføre sangen. 

Teksten til sangen The Final Sigh handler f.eks. om en seriemorder som bestemmer når du skal dø, ingen er anklaget akkurat, men enden er nok ikke så god.»

Dere hadde et par gjester på skiva, hvorfor disse? Og hvorfor?

Vegar: «Jeg spiller i et annet band med Ole Kristian (Souls of Tide) som har soloen på Not the Enemy, og når jeg satt litt fast på den sangen var Ole redningen. Det er vel mer en melodigreie fremfor en solo, men vi satt en kveld og resultatet ble skikkelig fett!

Blood Red Throne er ett av bandene vi er veldig gode kompiser med. Vi har vært på turne sammen, og hatt det mye moro ellers sammen også, så Atle spurte Daniel om han kunne bidra på Public Enemy #1. Daniel sløser ikke med tid, så soloen var vel ferdig før vi fikk svar om han ville gjøre det, he-he.»

Prosessen med å lage låter, med såpass kompleks musikk, hvordan er den? Øver dere mye, faste dager, og at når studioet besøkes alt er klart? Eller er det skjeletter dere drar med dere i studio, og hvor dere hiver på kjøtt og hud der og da?

Kenneth: «Vi lager selv musikken individuelt i våre respektive hjemmestudioer, og lager som regel låtene nesten ferdige, men vi viser frem hva vi har laget til hverandre så alle får hørt på det og kommet med kritikk. 

Det er viktig for oss at alle liker det vi lager, og er det en som ikke er tilfreds med noe med en låt, så jobbes det ut i fra den kritikken vi får fra hverandre. Det blir som en slags kvalitetskontroll, som gjør at vi kan få låtene så bra som vi kan få dem. 

Når det gjelder øvinger så øver vi en gang i uka, og trapper opp til to ganger i uka om vi skal spille konserter. Av og til kliner vi til med tre ganger i uka også, om vi ikke har spilt sammen på en stund. Men låtene er ikke 100% ferdige når vi går i studio, men ikke langt i fra. Det som som mangler på låtene når trommene blir spilt inn er vel litt gitar som legger litt pålegg, og at vokalen ikke alltid er helt ferdig, men dette er også noe som tar lang tid å få på plass til vi er helt 100% fornøyde.»

Nei, dritt, nå tror jeg vi snurper sammen her, musikken taler så bra for seg selv, og jeg oppfordrer folk til å heller kjøpe skiva og knuse noe heller enn å sitte her og trøkke. Takk folkens, for en av de feteste skivene i år, og for at dere finnes 😉 Avsluttende ord? Noen som fortjener en lusing? Eller en klapp på skulderen?

«Pete og Battlegod fortjener så absolutt oppmerksomhet for innsatsen han har lagt ned i bandet og på skiva vår! Takk til Steffan og Harm-gutta for konsertene i fjor! Sjekk ut skiva vår, følg oss på Facebook
og kom på gigs! Så langt er det bare Southern Discomfort som er booket, men det vil bli langt flere etter hvert!

Takk for oppmerksomheten, Yngve og HM!»