Hva man gjør en lørdagskveld? Ser man film? Leser en bok? Nei, man går på KONSERT, ihvertfall om man har mulighet. Jeg sidestiller det å se et band live med å nettopp se en film eller lese en bok, det er underholdning, og man kan, om man ikke er totalt gjøk og fyller opp med så mye drikke at man ikke husker selvsagt, få mye ut av å overvære en gig. 

Fotograf: Mikael Jacobsen

Det var ikke mange som hadde tatt turen ned på Onkel Aksel, men det var såpass at det var ok for bandet vil jeg tro. Og Hex A.D. er et band som er livevennlige, selv om ikke alle låtene er like rocka og groovy. Jeg er jo fan av det flytende, det progressive, det hypnotiske som hardrocken hadde en del av på 70-tallet, det gir meg svært mye. Og kvartetten Hex A.D. har et par låter som virkelig speiler dette.

Halve settet, første halvdel, var Hex A.D.-låter, og det var her jeg fikk uttellingen. At Dio-gitarist Rowan kom var jo svært kuriøst, og vel verdt opplevelsen, men det var for bandet Hex A.D. jeg kom. Og hvor alt annet var bonus.

Henrik er en veldig flink leder, både når det gjelder det musikalske og måten han snakker og deler anekdoter på. Band trenger slike personer. Nå er det jo slik at det er Henrik som i hovedsak gjør alt i studio når skivene kommer på plass, med unntak av tangentene som tas hånd om av Magnus, bandets ekspert på slikt. Men, du verden, få dette bandet inn i et studio og kjør livegroove, fang dette på tape, da tror jeg soundet hadde blitt annerledes. Det er bra nå, men denne energien de har på scenen gjør de litt bedre.

Hex A.D.@Facebook

Det var en ok blanding av bandets to skiver vi ble servert, pluss at vi fikk smake på en av de to sporene som kommer på en 7″ snart, som Sverre og Freshtea skal slippe. En tung og en kjapp, vi fikk den kjappe denne kvelden. En ok sang, men det låt litt som om den trenger noen runder til før den sitter. Jeg er uansett kjempespent og er glad for å kunne være med i prosessen i det å følge et band på denne måten.

Lydproduksjonen, og lyset, var spennende, bra og kompletterte det hele flott! Rikard og Endre!

Rowan kom på scenen, spilte litt enkelt og greit, hvor de sammen kjørte gjennom en liten medley. Og Into The Void. Og Iron Man. Jeg er ikke en fan av Ozzy–Sabbath, aldri vært, men anerkjenner selvsagt det bandet har tilført historien og hva de har plantet i den musikalske hagen. Iron Man er ikke noe annet enn et fett riff for min del, og versjonen vi fikk på Aksel var litt ujevn og ikke en som fungerte heeeeelt for min del. Men, det som derimot var sykt fett, det var Children Of The Grave! Der satt alt så bra at jeg nesten påstår at jeg ikke har hørt en bedre liveversjon fra Sabbath :). Dere som samler bootlegs og er bloddryppende fans kan sikkert slå i mot, men… Denne versjonen var ihvertfall enorm! Og her hadde Rowan også spilt seg varm. Det hadde han forresten på Iron Man også, for det han gjorde mot slutten, soloene, detaljene, var veldig, veldig kult!

Ikke alt er like lett å framføre, gjenskape, av Dios materiale. Holy Diver traff de ikke helt på, men jeg vet at dette settet med Rowan kun var øvd på en gang, så slikt sett var et imponerende. Henrik lot Rowan ta gitaren i siste halvdel, og konsentrerte seg om vokalen. I enkelte tilfeller oppdaget man svakheter, men det skulle bare mangle, det er ikke hvem som helst som kopieres. 

Også det at Rowan faktisk er en gitarist som ikke bare har deltatt på skive med Dio, men også spilt bunker av klassiske låter live med den avdøde legenden, er noe man bøyer seg i støvet for. Jeg husker godt når Rowan kom med i bandet, og at det var snakk om hvor ung han var. I dag er fyren akkurat like gammel som meg, men han ser nok noe yngre ut, fyren holder seg godt og trakterer gitaren bra. 

Det andre som var optimalt i Rowan-settet var avslutningen med Highway Star, den var tett opp til å følge Children Of The Grave på palleplass. Makan. Drivet de hadde var sykt, og en slik finale kan de fleste bare drømme om.

Og som vanlig er det en ære å overvære musikantene i Hex A.D. på nært hold, trommeslager Mats, tangent-trykker Magnus, bassist Are Gollum, og Henrik selv. Det er fryktelig gøy å studere, følge og se hva de gjør, og kanskje legge merke til ting som er annerledes enn på skivene.

Bilder: Øverste fire er Yngve på foto, resten Mikael Jacobsen.