Boris, fotograf, og Christoffer, skribent, kom seg på John Dee for noen dager siden for å sjekke ut hva gamle Harris og de britiske løvene hadde å by på. Dessverre var begge indisponert i å få med seg Street Legal, oppvarmingsbandet, derfor er det kun et par bilder helt nede som fungerer som dokumentasjon. Beklager dette, men slikt er det vanskelig å styre 🙂 (Yj).

Tekst: Christoffer Dreyer

Alle bilder: Boris Danielsen Photography – sjekk flere bilder fra kvelden og mye mer HER. Til venstre og neste under er British Lion, to helt nede er Street Legal.

Søndag kveld fylles John Dee opp med Maidenskjorter omtrent så langt øyet kan se, for på scenen spiller en kar som ikke trenger introduksjon; Iron Maiden-legenden Steve Harris. Sammen med sitt soloband British Lion avslutter de sin Europaturne i Oslo.

Scenen lyses opp med blå/grønne lys på bannerne til bandet, med en halvveis royal episk britisk melodi. Bandet åpner med This is my God fra debutalbumet, en låt som er er litt laidback, og med tunge basslinjer. Det første som legges merke til er Harris som synger med og løper frem og tilbake på den lille scenen som om han skulle vært på en Maidenkonsert. Gitarene virker smått drukna i bassen, og vokalen kommer rett og slett ikke ordentlig frem. Dette gjør egentlig at hele åpningen står som et av de svakeste låtene British Lion spilte hele kvelden. 

Bandet sliter en del i starten med å dra med seg publikum som står med mobilkameraene sine peket mot Harris, noe som gjør det veldig klart at mesteparten var der på grunn av Harris alene. Men etterhvert som lyden blir bedre og gitarene kommer frem, og feeden forsvinner, og bandet starter å dra med publikum litt, blir det mer liv.

Mitt absolutt høydepunkt var da bandet spilte en ny sang kalt Spitfire, som hørtes ut som en låt som ikke kom med på Brave New World fra 2000. Bandet virket mer energiske under denne sangen enn på noen av låtene før. Dette var en av de få sangene jeg følte at vokalen kom igjennom, og det er helt klart en av låtene som både hørtes best ut – og som bandet selv virket mest glad for å spille. 

British Lion@Facebook

Et annet høydepunkt for både band og publikum var coverlåten Let It Roll, originalt av UFO. Det var bandets desidert hardeste låt denne kvelden. Det er også den låten som minnet minst om Maiden på noen måte, som egentlig var ganske bra i min mening da mye av musikken bærer preg av basslinjene til Harris. 

Det som skuffa mest hele kvelden var egentlig sluttlåten Eyes of the Young, som virker som helt overfladisk kjedelig rock. Showet var ellers veldig tilfredsstillende da musikken for meg virket bedre live enn på albumet. 

Harris var nok den mest engasjerte av hele bandet, da kjemien til resten av bandmedlemmene var lite til stedet, og vokalistens tendens til å se ut som han var på boksekamp så egentlig bare latterlig ut. Bandet leverte instrumentalt, og de leverte kvalitet på det meste, vokalen er det som var minst tilfredsstillende da han hele tiden drukna i lyd og man egentlig ikke kunne høre ordentlig hva som ble sunget. 

British Lion anbefales å se live dersom man ikke forventer noe mer enn en klubbband som trives på slike scener.