Bergens merkeligste metalband besøkte Onkel Aksel sist lørdag. Vi snakker selvsagt om Vulture Industries, som leker seg med alt fra progressiv rock til avant-garde, og pakker det hele inn i metallfolie og bruker en teatralsk angrepsvinkel.

Jeg har sett bandet tidligere, men det er faktisk ganske lenge siden, jeg tror det må ha vært på Southern Discomfort tilbake i 2014.

Det kom en del folk også, og det som var så fett var at de fleste støttet opp og fulgte hele konserten. Bandet klarte med andre ord det de pleier å gjøre, vinne over publikum. Det ert ikke musikk som er lett tilgjengelig for folk flest, men samtidig har de låter og partier som godt kan få forbipasserende til å stoppe opp og lytte, og da bli trukket inn i galskapen til kvintetten som er Vulture Industries. 

Ny skive er i komminga, og fra denne fikk vi blant annet smake på den over fem minutter lange As The World Burns, som jeg tidligere har promotert her. Se og hør låten under. Denne låten var litt tricky å bli venn med live, men det er en låt som krever en del, som er mye enklere i rytmikk og arrangering enn det vi er vant til fra denne kanten. 

Med bra lyd, og effektiv stagerigg på et basstrommebytte (skinnet gikk i første låt :)), konserten fløt godt og viste at selv om vi ikke nødvendigvis hører fra bandet så ofte, så er Vulture Industries det samme halvspooky bandet man ikke heeeelt vet hvor man har. 

Bjørnar på vokal har selvsagt fortsatt dette higet i å stå på stoler som ikke er veldig stødige, og å klamre seg til ventilasjonsanlegg mens han synger. Dette tilfører konsertene litt spenning, for, vil han falle? Vil fyren knekke armer og bein? Er det en mulighet for å se blod? Naturligvis ønsker man ikke slikt, men det er en ekstrapirrende følelse når slikt skjer. Jeg husker Alex Rosèn på Quart i 92, godt stappet med alt annet enn melk og vann, og rett opp på en høy stabel med Pa-høyttalere. Samme greia.

Jeg liker det musikalske fundamentet hos bandet. Det er veldig spennende å følge med på slik de legger riffene, hvordan rytmeseksjonen jobber, og hvordan Bjørnar legger seg på topp og fullfører det hele. Det som er like spennende er hvordan det låter live kontra skive. Det er et litt annetn band live, hvor låtene tilføres noe før de hamres ut fra scenen. På skive er det lettere å oppdage og holde tritt med detaljene, der er også bandet mer moderat – men live er det noe opp i fyrighet – og jeg tror et band tjener godt på å være slik. Det vitner om organisk snert, at bandet lever og ikke på død og liv skal lever live det som er på skive. 

Kvelden ble flott, jeg elsker å gå på konsert og sjekke band live. Det er for meg likestilt med å sitte og lese en bok, se en film, gå ut og spise. Mange har andre baktepper for å gå ut, og ser noe, fjerner seg fra sceneområdet ofte, men jeg er veldig glad i det å fokusere og se alt. Og denne lørdagskvelden i slutten av august tror jeg ikke kunne ha vært brukt bedre.

Takk til Southern DisComfort for å booke disse gromkarene inn, og alle dere som kom og var med og gjorde bergensernes Sørlandsbesøk til en bra greie.