Selskap: Private

Release: 27.01.17

Trioen Astradica spiller en primal form for hardrock, men thrashelementer.

Drammenserne låter som det tidlige 80-tallet, hvor man ikke gjemte seg bak glatte produksjoner (om man ikke var blant de kule gøtta i klassen selvsagt), og hvor klipp og lim ikke er gjeldende. Aberet er jo at det er litt halting på noe her, fordelen er at det speiler hva de faktisk kan, og hvordan bandet er. Det er vanskelig i dag, å få et ærlig innblikk i hva musikere og band egentlig kan.

Astradica@Facebook

Det er en sjarm, og de har et greit grep på hva de vil, og hvordan de skal presentere det. Enkle, melodiske og tidvis tunge riff utgjør stammen, hvor det er en litt midtpåtreet-feel på noe, mens andre ting hever seg godt over. Vokalen er bra, ikke alt som skjer er like spennende, men det er en fin snert med melodi i det som kommer på plass.

Det er en kul energi i det de gjør, og det er et band jeg hører elsker det de gjør. Det er som sagt enkelte små ting som skurrer, noe rytmikk halter og kan virke litt skjemmende, men det oppveies av nevnte energi og lystne til å formidle hardrocken. 

En enkel form for thrash, i grenselandet før metal blir litt hardere. Jeg følger gjerne med, og håper trioen tar mine synspunkter til etterretning og som konstruktiv feedback. Spilleglede og energi trumfer mye, vi har nok band som er teknisk på topp og er sterile og låter plastikk.

De to låtene som er kodet inn her er de to som nok ble favorittene. 

Sekseren er litt svak, mulig et halvpoeng ned er mer korrekt, men jeg føler at de vipper opp heller enn ned.

6/10

Tracklist:

1. Anonymous Enemies
2. Front Row
3. Turn Back Time
4. You
5. Jump
6. Shadows
7. The Killer Instinct
8. A Soldier’s Mind
9. Tombstone