Jeg har i lang tid vært fascinert av Kristoffer. Fokus på å spille fort, leve og puste bpm, beats per minute, det og å bygge navn og klatre opp og fram. Selv om jeg ikke deler Kristoffers elsk til fart og spenning, er det interessant å belyse musikere som har en hang til en spesifikk teknikk. Jeg sjekket inn i Lundens digitale sfære, og resultatet av det hele presenteres her.

Foto: Thomas Wang

Før vi begynner å grave litt i fortiden bør vi vel summere litt opp hva du driver med? Slik at folk vet hva det handler om? Du er med i hvilke band? 

«Akkurat nå er jeg paukebanditt i Arvas, Son Of A Shotgun, You Suffer og The Dark Nebula.»

Når startet du å spille? Du er jo ikke gamle karen, men har klart å gjøre deg greit bemerket så langt.

«Jeg begynte i 10. klasse på ungdomskolen, jeg var 15 år tror jeg, så det er 7 år siden nå. Men det tok en stund før det ble noe seriøst.»

Og hva var det som fikk deg til å begynne med trommer? Hvilke band, hvilken trommis, hvorfor? Det første minnet for eksempel, om du ser deg tilbake?

«Første gangen jeg rørte trommer var i musikktimen i 10. klasse, jeg hadde en kul lærer som dessverre slet litt med å få meg til å følge med i timene. Han ba meg prøve trommer, og joda det ga mersmak, he-he.

På ungdomskolen var det stort sett 2 band jeg hørte på; Dimmu Borgir og The Black Dahlia Murder. Begge band har jo voldsomt energiske trommiser, det var bare noe med det som traff meg. Det ser og høres nesten ikke mulig ut til tider, så jeg kan takke Jan Axel Blomberg og Shannon Lucas for at det ble denne veien jeg gikk.»

Hadde du en musikalsk familie i oppveksten? Og om så/om ikke, har du hatt greit med støtte hjemmefra?

«I min familie er det stort sett bare min farmor som er musikalsk. Hun spiller flere instrumenter, og prøvde også å lære meg gitar en gang i tiden, lenge før trommene kom inn i bildet. Gitar funka ikke noe særlig for meg, jeg hadde ikke tålmodighet til det dessverre.»

Støtte har det vært supert med! Trommer var kanskje den første tingen i livet jeg virkelig har engasjert meg for, så det var ikke noe tema å ikke støtte meg der, he-he. Et par måneder etter jeg hadde begynt i mitt første band, fikk jeg et elektronisk trommesett av faren min. Før det hadde jeg bare øvd 2 ganger i uka i en bandcontainer på utsiden av kulturskolen i Grimstad.

Litt senere flyttet vi til et hus med kjeller, der fikk jeg mitt første vanlige trommesett, som moren min fort fant ut at bråkte litt mer en et elektronisk, Jeg fikk heldigvis nesten alltid lov til å øve når jeg ville.

Nå for tiden bor jeg for meg selv, og har fått bygd et lydtett øvingsrom i låven til besteforeldrene mine, der er det fritt frem.»

Bilde: Jørgen Freim

Du bemerker deg i stor grad fordi du er så fokusert på å spille fort. Hva ligger bak denne lysten? Er det en spesiell drift i deg? Kanskje et konkurranseinstinkt?

«Er nok litt konkurranse ja, he-he, men favorittmusikken min har slik ekstrem tromming, så det falt seg i grunn bare naturlig at det var det jeg skulle satse på.

Det er et sykt rush å ha øvd lenge og hardt på noe, og endelig klare det. Jeg er på en slags evigvarende jakt etter den følelsen.»

Og ser du for deg at dette blir din stil framover? Det er i de fleste tilfeller en begrensing på hvor mye og lenge man kan kjøre maks fart, selv om enkelte klarer seg uten senebetennelse . 

«Jeg har definitivt funnet min stil, det gir meg voldsomt mye glede, og jeg har bare såvidt begynt!

Det finnes flust av folk godt oppi 40-åra som fortsatt holder koken, så begrensninger er det siste jeg tenker på, he-he. Så lenge man har gode rutiner og god teknikk, sliter man ikke ut kroppen, uansett tempo. Får du senebetennelse eller andre problemer har du tatt for hardt i, du må lytte til kroppen.»

Hvilke andre stiler liker du å spille? Mulig du overrasker med å trekke fram kontrastfylte musikkformer?

«Jeg må nok skuffe her, jeg har aldri noen gang spilt noe annet en metal, seriøst, he-he. Men, jeg er stor fan av diverse elektromusikk og hiphop. Jeg kan fint finne på å sitte og jamme til det på fritiden, men det er ikke noe jeg behersker bare for moro skyld.

Mitt første band var et litt psykedelisk rockeband, Bankrupt Metropolis het det. Vi var en gjeng venner som spilte mer for å henge sammen en noe annet, men jeg gikk videre til hardere ting etter ca 2 år. Da hadde jeg fått meg dobbelpedal og ville ikke spille i band uten bruk av det lengre, ha-ha.»

Nå er du en som fascinerer meg på ett plan, for du er en av de som pusher deg selv, ikke nødvendigvis bandet du er med i. Du klatrer oppover og endrer gjerne arbeidsgiver for å komme i mål. Stemmer dette? Eller er bandkonseptet, lojaliteten, sterk? Om du for eksempel hadde fått jobben i Keep Of Kalessin, og du måtte ha gitt opp Son Of A Shotgun…?

«Jeg blir ikke med i et band hvis ikke jeg liker musikken og folka i bandet. Bandfølelsen og troen på det man fremfører må være der. Det skal litt til for at jeg reiser fra et band jeg først har blitt medlem i, men hvis en stor mulighet banker på døra, en som tydelig er større en alt man for øyeblikket driver med,  er man jo nødt til å ta den. Om du sier nei til å spille i Slayer fordi du heller vil jamme med kompisene dine en gang i uka, har du ikke store nok drømmer.

Keep of Kalessin hadde vært vært en så stor mulighet at den måtte jeg ha tatt, de andre karene i for eksempel Son Of A Shogun hadde nok protestert hvis jeg hadde latt den sjansen gå. Vi er gode venner, og støtter hverandre som enkeltpersoner, ikke bare fordi vi er i samme band. Nå fikk jeg ikke jobben da, så det ble ikke noe problem, denne gangen :).

Når jeg er med i et band, bruker jeg min tid på det bandet. Jeg strukturerer hverdagen min etter timeplanen til bandene og setter av feriedagene mine til bandvirksomhet. Jeg har ikke hatt en normal sommerferie på et par år på grunn av det, men jeg føler det er verdt det. Jeg bruker heller betalte feriedager på konserter og turer enn på å sitte hjemme i 4 uker uten mål og mening.»

Hva setter du høyest? Live eller studio? Og er du der, om vi støtter oss litt til forrige spørsmål, en som kan utvikle seg til å bli en hired gun? Tjene gryn på spillejobber og studiooppdrag?

«Jeg er nok mer en livetype. Det er jo selvdigging jeg driver med hvis man virkelig skal analysere ting – det å fremføre de tingene jeg har øvd og slitt for å klare, foran folk, er en nydelig følelse. Det kan nesten ikke beskrives.

Men studio er givende på en annen måte. Selve prosessen er et kjedelig slit, man hører virkelig hvor dårlig man er. Men når det endelig sitter og man er fornøyd, er det kjempegøy å høre hva man har klart å få til.

Hired gun, det er jeg vel streng talt allerede. Jeg har gjort flere liveshow for band jeg ikke er med i; Mental Disaster og Blood Red Throne har begge hatt meg på scenen flere ganger. Det tikker stadig inn enten forespørsler om å bli med i band eller å spille i studio for folk, men jeg er en travel type og har sett meg nødt til å bortprioritere en del av dem.

Jeg kunne godt ha tenkt meg å leve av å turnere med masse forskjellige band, og å ta studiojobber her og der, det høres spennende ut det!»

Er det noe spesielt utstyr du MÅ ha for å kunne framføre det du gjør? Eller er du allsidig, og hiver deg bak alle typer trommesett og leverer? 

«Det kommer litt an på hva slags musikk det er snakk om. Er det en punkgig spiller utstyr liten rolle, men i for eksempel Son Of A Shotgun kan tempoet gå helt opp i 320bpm, og det er ikke bare bare.

For å levere mitt beste må jeg i det aller minste ha mine egne pedaler og trommestikker, som jeg er vant med, og et relativt ok trommesett med skinn det ennå finnes liv og sprett i. Du kan bare glemme å spille over 250bpm på noen gamle rockebøtter med skinn som ser ut som overflaten på månen.

Når jeg spilte i Belgia med Blood Red Throne måtte jeg bygge mitt eget trommesett av deler som lå rundt forbi på et lager backstage. Giggen gikk fint, men det var absolutt ikke komfortabelt, haha.

Settet mitt nå har 3 tammer (2 oppe og en på gulvet), 1 basstromme, 2 crasher, 1 china, 1 splash, ride og hihat, og jeg kan gjøre alle jobber med et sånt oppsett. Jeg kjørte mye større oppsett før, 10 cymbaler, 2 basstrommer osv., men jeg drøyer med å gjøre det igjen til jeg får meg en teknikker.»

Hva er så langt det gøyeste du har gjort? Som du setter høyest av merittene så langt?

«Det må enten være når jeg varmet opp for Arcturus med ett av de første banda mine, Forvitret. Det var en rå kveld. Jeg spilte for og festet med Arcturus-karene etterpå, noe som var stort for meg den gang Vortex og Hellhammer fra Dimmu spiller der. Dette sitter som et varmt minne enda.

Ellers er det når jeg fløy utenlands og spilte på et skikkelig fett sted i Nederland med Blood Red Throne. Jeg hadde ikke spilt utenlands før, og så skulle jeg plutselig gjøre det med Blood Red liksom? Jeg hadde jo vært fan av dem i mange år :).»

Du øver en del alene, det gjør alle trommiser som satser på det nivået du ønsker å være på, komme til. Hva gjør du når du øver alene? Og er det ikke kjedelig? Haha, sorry, men jeg vet, man må terpe teknikker om man skal bli god. Jeg har til info aldri øvd alene, og suger.

«En typisk øvingsdag for meg ser slik ut: 

• 45 minutter/en time oppvarming med gjennomgang av settliste. I det siste er det Blood Red Throne-settet. 
• Så spiser og drikker jeg litt før den ekte øvinga begynner. 
• Jeg spiller 16-delsnoter etter stoppeklokke og metronom. 3 sett på hendene og 3 på beina. Akkurat nå øver jeg utholdenhet og tar 10 og 10 minutter med konstant rulling. For eksempel 10 minutter blastbeat i 210 bpm, 5 minutter pause med tøying, 10 minutter 220 bpm blastbeat osv. 

Jeg loggfører fremgangen min og setter meg mål fra måned til måned. Noen måneder gjør jeg ikke noe fremgang, andre går jeg kanskje opp 5 eller 10 bpm. D
ette gjør jeg stort sett 5 dager i uka. Og jo, det er utrolig kjedelig, men det er det eneste som funker – og det er det å gidde de timene med selvplaging som gjør deg flinkere en de andre.»

Og hvor mye er du inne i teorien? Er du der at du bare øver og spiller, finner ut av det underveis, gjør dine ting? Eller behersker du tellinger, musikkteori, noter…? 

«Jeg er helt selvlært, og har aldri tatt en time eller lest en note. Men det som er så greit er at internett finnes, og alt du lurer på kan du lese deg frem til eller finne en video av. Jeg har nok noen tusen timer på Youtube bare på trommeteknikkvideoer.

Jeg har jo selvfølgelig litt peiling på teori osv., men det har bare kommet naturlig etter som jeg har lært mer og mer innviklede ting, tilnærmingen min til trommer er i utgangspunktet veldig primitiv.»

Jeg ser et skille mellom de som skolerer seg, og de som tenker litt utenfor boksen og utvikler noe eget. Hvor er du i denne skuffen? Og om du ikke har gått noe på skole eller kurs i forhold til musikk, er dette noe du kunne tenkt deg?

«Jeg er absolutt ikke skolert, men alt jeg kan har jeg jo stjålet fra andre. Jeg er ikke noen innovatør. Trommer er et primitivt instrument, det handler mer om kroppsbeherskelse enn noe annet. Med nok innsats og en basic forståelse av hvordan du skal øve, kan du komme langt.

Jeg hadde nok kanskje hatt godt av noen timer i starten så jeg hadde sluppet å famle i blinde så lenge, men slik som jeg holder på nå, med mine spesifikke mål, føler jeg ikke at noen lærer hadde gjort noen forskjell.»

Hva gjør du i forhold til helsa? Trener du noe for å bedre kondisjon, styrke armer og ben etc.? Eller sklir du ut av senga, trasker rundt i hverdagen før du skal på øving, drikker øl og tar livet som det kommer?

«Jeg trente mye før, men ofret tiden på treningssentret mot mer tid bak trommene.  Jeg er jo i full jobb, og skal hjem og øve i en gode 2 til 3 timer etterpå, det er ikke så mye tid til andre ting da.

Trommene i seg selv, ihvertfall slik jeg holder på, er jo litt trening i seg selv. Man blir ordentlig stiv og støl av det, og jeg svetter nok et par liter per øving. Den eneste andre treningen jeg har er sykkelturen til og fra lokalet.»

Nå er jeg av en annen generasjon, og har nok en annen preferanse på groove og tromming, du har din. Hva tenker du om den neste generasjonen? Blir det fullt ut digitale løsninger? Utstyr som gjør det lettere for folk å spille kjappere, mer teknisk? Eller slike roboter .

«Jeg aner ikke hva fremtiden bringer, men jeg gleder meg til å se hva folk finner på. Det er alltid morsomt med nye ting. Noen folk vil kanskje gå litt mer oldschool igjen, andre vill nok gjøre noe sykt vi ikke trodde var mulig. Jeg jobber med den siste der :).

Hva det gjelder utstyr så tror jeg ikke så veldig mye skjer med det første. Vi spiller alt på neste generasjons utstyr, lasertriggersystemer og carbonfibertrommeskinn bare for å nevne noe. Jeg er ikke noe fan av elektroniske sett, det føles rart å spille på, og spesielt cymbalene høres fryktelige ut. De er fine å øve på da, og supre til preproduksjon osv. Jeg trigger basstromma både live og i studio, men der ender det. Jeg har aldri tenkt på å trigge skarp eller tammer, de kutter bra nok igjennom i en lydmiks uansett tempo.»

Dine største inspirasjonskilder?

«Nils Dominator Fjellstrøm, Ken Bedene, Spence Prewett, Emil Wiksten, Hellhammer og Shannon Lucas.»

Favorittskivene? Litt uavhengig trommeslagere, men om det favner tematikken så er jo det helt perfekt .

«Nocturnal av The Black Dahlia Murder, Jester Race med In Flames, In Sorte Diaboli med Dimmu Borgir, Cosmic Dissonance av The Zenith Passage osv osv. Det er alt for mange å skrive, så tok bare noen fra toppen av hodet.»

Og fra min generasjon, altså 70- og 80-tallet, hvilke band og trommeslagere vil du trekke fram som favoritter? 

«Tja, jeg hører ikke så mye på trommene på den typen musikk, der dreier det seg mer om låtene som en helhet for meg, bra vokal, ett kult riff osv. Jeg hører jo på Sabbath, Deep Purple, Dio osv, men det har aldri dreid seg om trommene for meg der.»

Vinny Appice :)!!

Hvor og når ser vi deg live framover? Eller hører deg på skive?

«Jeg skal på en liten Norgesturne med Arvas i høst, 5 byer, jeg spiller første konsert med Sons Of A Shotgun med full lineup i Oslo 6. september, og vi slipper en ep med You Suffer iløpet av sommeren. Og alle andre gigs blir i utlandet med Arvas og Blood Red Throne, Danmark, England, Sveits, Nederland, og garantert en del mer jeg ikke har fått beskjed om enda, hehe.»

Tusen takk mann, setter stor pris på at du tok deg tid til å svare på alle spørsmålene jeg hadde. Avsluttende ord, ros og ris, noen som måp nevnes i din sfære, her er stede tå gjøre det på:

«Hyggelig att du var interessert i hva jeg driver med!

Livet er kort, og folk må gjøre det de brenner for, og ta de mulighetene de får. Ikke la noen si at du ikke kan, eller at det du gjør er feil. Gi jernet!

Jeg vil også benytte muligheten til å takke de gode folka på Tolv Bord. Det var utrolig leit at det ikke gikk lengre. Tolv Bord, Onkel Aksel og Benny’s, disse scenene har hatt mye å si for meg som artist. Jeg spilte en av mine første ekte selvbookede gigs på Onkel Aksel, og er takknemlig for at vi fikk den muligheten.»