Selskap: Fysisk Format

Release: 01.11.19

Golden Core er en norsk-islandsk duo fra Oslo som danser etter fandens pipe. Dette gjør de gjennom den hellige treenighet, det vil si Stoner, Doom og Sludge. De ble stiftet av Simen Jakobsen Harstad (gitar) og Johannes Thor Sandal (vokal, trommer) i 2014 når de bare var 9 og 11 år. De ga ut debutplaten Norwegian Stoner Machine i 2017. Dette er deres andre skive.

Albumet åpner med Sludgeperlen Fimbultýr. Det er veldig imponerende at noen på 15 og 17 år utstyrt med en gitar og et trommesett kan skape så mye tyngde, dybde, fylde og dynamikk. Dette låter bedre enn de fleste band med voksne medlemmer. Det er ingen bass, men det fremstår likevel basstungt. Riffingen er helt rå. Akkurat passe skittent og faretruende. Man hører gjerne deres unge alder litt i vokalen, men det er irrelevant. Vokalleveringen er på topp. Den er raspete og deilig infernalsk. Denne låten kroner dette dommedagsverket slik jeg ser det.

Rúnir Skal Rísta går rett på sak med leken og spretten riffing, tett etterfulgt av habil tromming. Tempoet har økt fra forrige låt. Denne kjennes mer i rockefoten kan man si. Vokalen kler det hele godt. Alt i alt er låten innenfor. Hverken mer eller mindre.

Golden Core@Facebook

Rúnatal er en seiglivet jævel av en låt. Og den er laang. Den bruker tid på å bygge seg opp før snegleracet skytes i gang. Vokalmessig er denne låten en høydare. Den er mindre Sludge-aktig enn de forrige og nærmere Stoner Doom. Riffet fenger mer enn nok til å suge meg inn i dets demoniske favn. Utover låten økes tempoet så gradvis at man omtrent ikke registrerer det. Noe jeg setter klart pris på. Det er ikke bare pelsen min som står etter denne herligheten for å si det sånn.

Hrafnaspá skrur tempoet opp igjen, men med mer suksess enn skivens andre låt. Den er generelt tightere og mer gjennomført. Låten er leken, tung, teknisk som oser av sjel. Absolutt godkjent.

Villist Vættir stuper rett inn i klassisk Black Metal. Låten er veldig kort, men varer lenge nok til at de får vist frem sine ferdigheter. Det er tydelig at de også mestrer denne sjangeren.

Blóð» åpner til lyden av standhaftig tromming. Etter litt blir jeg fyrt rett ned av et grisefrekt og skittent Sludgebasert riff. Dette er den feteste låten utenom albumets første. Når det kommer til vokalprestasjon er det mest sannsynlig platens beste. Måten ordet «blóð!» blir «sunget» på er stilig.

Buslubæn begynner med nydelig islandsk chanting. Før melodiøs og mørk riffing inntreffer sammen med gripende vokalleveranse. Den hviler mye mer på atmosfære enn de andre låtene på denne infernalske godbiten. Her gjør de litt som bandet Neurosis når det kommer til melankolsk stemning og sjel. Dette er i større grad en emosjonell affære, og det funker som et fjel.

Lite Vet Mennesket består kun av beroligende Ambient som masserer selv det kaldeste hjertet. Fin avslutning.

Denne platen er et løft fra forrige utgivelse, og de utviser denne gangen et mer modent uttrykk. Med denne utviklingen er det bare å glede seg til neste affære. De har fortsatt en god del rom for å vokse, både aldersmessig og musikalsk.

8.5/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. Fimbultýr
2. Rúnir Skal Rísta 
3. Rúnatal
4. Hrafnaspá 
5. Villist Vættir 
6. Blóð 
7. Buslubæn 
8. Lite Vet Mennesket 

Fimbultýr by Golden Core