Selskap: Private

Release: 30.12.19

Tung, støyende men kontrollert galskap fra Agabas.

«Bandet starta som eit reint metalband, men stilretninga endra seg for alvor då klarinett vart inkorporert i låtskrivinga.»

Agabas@Facebook

Jeg som person burde egentlig ha flyktet når blåseinstrumenter kommer opp, for jeg har aldri vært flink til å like støyrock med sax eller lignende, eller saxofon generelt. Enten i den jazzete versjonen eller 80-tallsversjonen vi hører hos Pink Floyd.

Men, Agabas klarer å kontrollere det. Selv om det blåses og tutes verre, tidvis likt noe av det King Crimson klarte å ro i land, er det mikset inn i en 70-tallsinspirert psykedelisk hardrock, og blir en del av helheten. Det er noe metallisk her også, som på en del av drivet og veggen de fikser på Father. Og det hele fungerer faktisk uten å sende meg rett i fosterstilling.

Og inspirasjonene henter bandet fra mye forskjellig, her er et utdrag: «Musikken vår er inspirert av band som Kvelertak, Gojira, Mastodon, Converge, Shining, 
Gorgoroth, Djevel, Black Sabbath og Deep Purple på den eine sida (for å nemne nokre få), og 
artistar som John Coltrane, Ornette Coleman, Miles Davis, Elvin Jones og McCoy tyner på 
den andre.»

Lydbildet er bra, akkurat passe organisk og smårebelsk, vokalen er klagende og røff, og er ikke å anse som like dominerende som hos vanlige band. Det er mye instrumentalt her. 

Tre låter? Akkurat passe. Men på samme tid er det sydd sammen slik at jeg ikke hadde bemerket meg stort om det hadde vært tolv låter eller de tre jeg har hatt på repeat.

Jeg ble ikke helt klok på dette, men ikke det motsatte heller. Lapskausen var kløktig blandet sammen og fungerte på tross av at de har kastet veldig mye rart i gryta. Og Agabas er kanskje som ananas på pizza?

6,5/10

Tracklist:

1. Father
2. Free From Death Dance
3. Sorrowful