Selskap: Private

Release: 20.06.20

Fosenbandet leverer frisk hardrock.

The Federation@Facebook

Strengt tatt grenser en del til metal, men hovednerven her føler jeg er i et tungt og levende rockelandskap. De har bestrebet å låte nettopp levende, for som de sa i en tidligere sak jeg hadde på de: 

«Hovedtanken med soundet på albumet er at det skal høres at det er mennesker som spiller instrumentene, derfor er det ikke en fnugg av autotune eller andre fænzy greier å finne på albumet. Det SKAL halte litt her og der og, det mener vi selv vi har fått til ganske så godt. Svært og stygt som rockemusikk skal være i vår mening.»

På det beste svinger det med internasjonal gnist, og på det jevne er dette et bra band. Et par låter falt litt til siden, og et innslag på Hungry Sleep, ca litt over to minutter, skrapte opp lakken litt på den, som er en feit stoneraktig rocker. Og jeg er ikke så stor fan av det som skjer på Desolation, denne storbandfeelen, i mangel av en bedre forklaring. Men det svinger på sin måte det også. 

De er vanskelige å plotte i en sjanger, og det liker jeg. Det er tungt, rockete, melodisk, de blander brygget sitt som folk som har vokst opp med metal, men som spiller tung rock. Det redder The Federation, for slike band som heller mot å være for snille faller ihvertfall jeg lett bort fra. 

De små gitarkordene på Torq er krydder jeg liker, den har også en sårhet innimellom som jeg setter pris på. 

Jo mer jeg lytter på dette, jo mer slår det meg hvor kvalitetssikret dette er. Mange band i denne sjangeren kan mangle det lille ekstra for å kunne matche storfiskene, men jeg synes The Federation har en god del av dette på plass. Flere ganger slår det meg at arrangementer og musikk ligger høyt på skalaen. 

Man får et ærlig og nakent band, og selv om det er en veldig bra produksjon, skjønner jeg sitatet fra bandet over, at det skal føles ekte. De gjemmer seg ikke bak noe, som mange, kanskje de fleste, gjør. Å synge så nakent som på Other Side er imponerende, og selv om det avslører noe, er det også dette vi må tilbake til ;). En ballade som, på tross av å være litt snill for meg, har dybde og dynamikk nok til å bidra til spennvidden på skiva. Og det er ikke mye som går om igjen her, selv om de har en rød tråd.

Og jeg tror bandet kan falle i smak hos et bredt spekter av folk, både de som går på festivaler og ikke har et veldig nært forhold til rock og metal, og de som liker metal og rock og som spar litt dypere. The Federation har plassert seg kløktig slikt sett.

7,5/10

Tracklist:

1. Intro
2. Master Of Divine Eternal
3. Hungry Slepp
4. No Remorse
5. The Contemplation
6. Move
7. Torq
8. Groove Misfits
9. Desolation
10. Other Side
11. Alien 
12. Tolata