Selskap: Party Records/DANIEL ENGEN

Release: 19.06.20

Norsk rock’n roll som begynner å få grå hår.

Bony Maronie@Facebook

Det er alltid en utfordring å anmelde og lytte til band man ikke har voldsomt feel på stilen til. Jeg har aldri vært en rock’n roller, men har satt pris på stilens utvikling og som en del av artister jeg liker (debuten til Rainbow for eksempel). Jeg er stor fan av Elvis, men det var en litt annen form for rock’n roll enn det Bony svir av. Her er det mer partyfiksert og feelgood-varianten som blåser gjennom huet mitt. En smådirty variant. Og siden mange av oss ikke er gamle nok til å huske hva som skjedde i denne stilen før 80-tallet, er det ikke veldig overraskende at Backstreet Girls legges i referansekurven.

Det er et sprik på stil her også, det oppdager jeg selv med minimal innsikt i sjangeren. Jeg er ikke fan av Stones, det har jeg vært i diskusjon med med mange flere ganger, så den lar vi ligge, men en låt som Bus To Japan har Stones inkorporert, både i vokal og musikk. Og Sitting On The Beach samt When She Comes hiver jeg også inn her. Jeg likte nok mer den blandingen de serverte på låter som Fasttrack To Hell, en tung og feit rocker, og Bottles Of Trouble. 

Innenfor rammene Bony Maronie jobber innenfor, er de overraskende bredbeinte, og jeg følte mange angrepsvinkler, fra de harde til de baktunge, til uptempo, nesten poppete, og balladen Your A Star. 

Tekster? Der er jeg nok litt mer fan av dypere tematikk, men det hører til stilen vil jeg tro. Bad In Bed (hvorfor i alle dager skal man ha et bad i senga? Er det for å effektivisere morgenstellet?) og Billy The Kid framstår som litt naive for meg, men man vet aldri, det kan ofte ligge mer bak enn det jeg hører.

Det er vanskelig å bedømme Bony for meg, som nevnt innledningsvis, men jeg har hørt mye rock’n roll, og drar ikke inn i dette uten noe bagasje. Jeg hører et band som har noe veldig mange ikke har i denne skuffen; variasjon. Det er en egenskap jeg setter høyt, spesielt når man ikke har så mye å spille på. Rock’n roll er, uansett hva man måtte mene, en sjanger der mye kopieres og vrenges på plass uten at veldig mange reagerer. Det er også derfor jeg ikke har peil på om noe av dette er coverlåter, men jeg leste et innlegg som avslørte Birthday som en tror jeg.

Karakteren får bli sånn over midten, for jeg hører at de kan sakene sine (og med oppstart i 86, og restart for rundt ti år siden?, bør vel ingen påstå de er copycats ;)), derfor velger jeg meg en sekser. Og lydbildet synes jeg er forfriskende, med tanke på alt av det oppblåste og anabole vi får servert i dag. Man hører at bandet har vært i studio, ikke sittet hver for seg eller knotet og limt på glitter og stas i ettertid. 

Smakebitene er den tunge jeg likte best, og den nederste representerer vel bandet i 90% av skivas innhold.

6/10

Tracklist:

1. When I Stop Lookin’
2. Bottle Of Trouble
3. Bus To Japan
4. Billy The Kid
5. Sitting On The Beach
6. Fast Track To Hell
7. Falling, Crawling
8. When She Comes
9. Bad In Bed
10. You’re A Star
11. Honey I’m Home
12. Birthday