Selskap: Pure Steel Underground

Release: 2020

Tysk heavy metal – retro style!

Black Hawk slapp en ep sent på 80-tallet, pauset og slapp sitt første album i 2005. Vi er nå på syvende album, Destination Hell. 

Black Hawk@www

Jeg liker å bare sette på platene som skal gjennom synsingen min uten å lese eller sjekke ut noe på forhånd. Det er ekstra spennende når bandet er ukjent. Black Hawk hadde jeg aldri hørt om, og det kanskje for en grunn? Hadde noen satt det på over en kaffi uten å ha sagt noe, ville jeg tippet en 80-tallsutgivelse tvert. Retro sound liker jeg, men da må musikken være av litt grei kvalitet. På Destination Hell er det egentlig bare rett frem skuring. Det varierer med pådriv og seigere saker, men noe mangler.

Når så tradisjonell metal skal ut i 2020 syns jeg det bør være noe nytt med på kjøpet. Om ikke musikalsk, men ihvertfall i sound, så platen ikke bare høres ut om 1 av 666 andre fra 80-tallet. De har en signatur i vokalen, men dessverre ikke av positiv karakter for min del. Litt kledelig de første rundene, men langt fra en bra stemme og utover platen, mer og mer for hver høring, da blir jeg egentlig bare lei hele syngingen. 

Kort oppsummert en plate som passer for dem som elsker 80s metal og ikke er så kresne på vokalfronten. 

5/10

Tracklist:

1. Hate
2. Destination Hell
3. Smoking Guns
4. Time
5. Voices From The Dark
6. The Eyes Of The Beast
7. Speed Ride
8. Bleeding Heart
9. Under Horizon
10. Masters Of Metal