Selskap: Music Theories Recordings

Release: 23.07.21

Svensken er ute med nytt album…

Vel, jeg er stor fan av Malmsteen
, ikke alle skivene, ikke alle produksjonene, men jeg er fan av Malmsteen.

Yngwie Malmsteen@www

Parabellum er full av kremgreier, men også låter som ikke falt i smak. Stort sett synes jeg vokalen ikke var så spennende, men gitarspillet fortsatt regjerer. Rytmikken under, kompet, vel, det er bra. Denne biten, og hele skiva for så vidt, hadde tjent på en bedre lyd, dette låter selvlaget, og ligger vel i leia der gitaristen har vært en tid; med en egen sound og smak i lydavdelingen. Det skal ikke være tvil om gitarbitene, de ligger der og er tydelige og flotte.

Lytter man på Relentless Fury (unleashed?) får man en bra hardrocklåt, som jeg selv synes kan trekke linjer tilbake til det mange mener er den beste tiden.

Mye er instrumentalt på Parabellum, det som har vokal er både og. Men når det funker er det helt greit, Yngwie gjør ikke store feil, men mangler jo den snerten man bør ha om man skal fronte et slikt konsept. 

Et par, tre sleivspark, et par, tre gode låter, en lyd som demper mye av det som kunne vært, og de sedvanlige klassiske gitartonene vi kjenner fra denne kanten. Ikke noe bedre enn mye av det senere jeg har hørt, langt unna de klassiske skivene, men allikevel mye bedre enn det jeg hadde trodd basert på alle kommentarene i forkant. Ok, man MÅ like å sitte og høre et evig tonejag med ganske stereotyp rytmikk, selv om man får en god del freske saker også, jeg hadde i hvert fall en grei opplevelse av å høre gjennom skiva.

Magic Bullets er en dritkjapp greie, her spiller han så mange toner at jeg blir smått gal, ha-ha. Låten begynner litt Dragonforce, men utvikler seg til å bli et flott stykke musikk.

Men, det er veldig forståelig at de som har fulgt ham tett på de siste utgivelsene trolig føler det spinner litt i samme sumpen. Jeg har ikke, og fant da nok glede i denne til at jeg har en liten tommel opp. Og det er forståelig at mange synes det låter ullent og at vokalen er så som så, jeg lyttet uten å bry meg så altfor mye om slike aspekter. Litt feel av heismusikk er det tidvis, men hadde man spilt dett ei en heis for hvermannsen, hadde det garantert vært en overvekt av folk som hadde frika ut, den ene eller andre veien.

Best av alle synes jeg de to under var, og aller best var kanskje sistelåten, Sea Of Tranquility; en kaskade av gitarflørting, i en lignende stil som vi husker fra debuten. 

Du får det du forventer, og liker du det han har gjort i mange år, er Parabellum en ok skive. Man skjønner at han ikke lar seg pelle på nesen i forhold til hvordan det skal låte, respekterer man det, og klarer å lytte litt med det i tankene, er det over snittet dette.

6,5/10

Tracklist:

1. Wolves At The Door
2. Presto Vivace in C# Minor
3. Relentless Fury
4. (Si Vis Pacem) Parabellum
5. Eternal Bliss
6. Toccata
7. God Particle
8. Magic Bullet
9. (Fight) The Good Fight
10. Sea Of Tranquility