Bildet av Leprous over er lånt av Lars Normann.

Det ble en flott opplevelse i Arendal Kulturhus denne lørdagskvelden, og det meste stemte vel stort sett, vi fikk en kveld med en fungerende logistikk og alt i en by som vanlig leverer bra for rockemiljøet. 

Kulturhuset hadde blitt moderert for anledningen, og løsningen med stolene skal man ikke klage på. Jeg er ikke fan av å sitte på konsert, selv om jeg ofte kjenner det litt for drøyt i beina etter noen timer på festival. Men det er noe feil med å sitte og se, høre, en konsert. Jeg er en som følger med og prøver å følge alt, og sitter da på kanten av stolen og jobber mye med kroppen, man kan bli svett og sliten av å sitte ;). 

Banda leverte, begge to. Det var naturlig en dimensjon forskjell på Vorbid og Leprous, da sistnevnte har en mye mer publikumsvennlig rock, og har turnert og jobbet aktivt i mange år. Faktisk feirer de vel snart tjue år som band mener jeg Einar fortalte etterpå. Lyden på Vorbid var en knekk kjipere enn Leprous, som også var naturlig da Vorbid jo supportet Telemarksbandet. Men Arendalskvartetten hadde ingen problemer med å levere låter de, og i kveld fikk vi HELE det nye og kommende albumet, ikke en eneste gammel traver. Et band som har endret seg en del, som har gravd seg dypere ned i progrockverdenen, som jeg vel spådde for en tid tilbake, og som nå leverer intrikat og progressiv rock og metal med så mange lag og detaljer at de setter det meste i skyggen. 

Bildet av Vorbid (og de andre av bandet) under er lånt av Birgit Fostervold/Knipselyst, tusen hjertelig!

Vokalen til Michael er lagt ned i forhold til sist, og gitarist Daniel (for de som ikke så de sist i Arendal) har tatt på seg rollen som renvokalist. Jeg liker at de utvider, men det krever tilvenning for meg. Vokalen til Daniel var bra, et par ganger valgte han ganske uventede toner, og som uttrykk ble bandet faktisk dratt litt inn i Opethland med denne stemmebruken, og også noe av musikken lå litt her. For meg er Vorbid et thrashband med progbiter, nå har de fjernet stort sett alt av thrash og snur og vrir på takter og toner kjappere enn jeg slår av tv-en når sporten kommer. 

Det er helt sykt hvordan de briljerer, og strengt tatt var det denne gjengen som trakk det lengste strået i musikalsk galskap denne kvelden. 

Et par innslag av streite rytmer ble presentert, ha-ha, ellers var det stort sett galskap på menyen. Mye rolig, fint, mye sprelsk, mye hakeslepp. Og vi fikk se to bassister dele på rollen som traktør av de tykke strengene. Markus kjenner vi fra Vanvidd, Hans Jakob som gitarist i Deception. Begge leverte til gull, men det var med Hans Jakob jeg hørte bassen virkelig godt.

Jeg ser virkelig fram til nytt album, og håper det nå blir mer fart på å bygge bandet og at de havner der de bør være. 

Bilde, Vorbid, fotrograf: Birgit Fostervold/Knipselyst.

***

Leprous? De tok hjem gullet om vi legger publikums reaksjon til grunn. For en mottagelse, og for et kontinuerlig trøkk fra salen! Einar fortalte at om de hadde gjettet på hvor første gig etter Covid hadde vært, hadde han aldri gjettet på Arendal. Fra i kveld vil jeg tro den tanken blir revurdert :).

Lyden kom seg på andre låt, man trenger jo gjerne litt tid å skru seg til på. Men det var ingenting å utsette på denne biten. Jeg satt ganske langt foran, og uten at jeg vet hvordan lyden var bakover, jeg pleier ofte å gå litt rundt for å høre, var det ikke noe stort å sette fingeren på. Mulig litt mer bass hadde gjort seg, men det kan være den buldret bra andre steder i Kulturhuset. Bassisten, mens vi er på saken, fyttikatta for en fet stil, og framføring. Det er en fryd å se ham spille. I et par partier ser det nesten ut som om han får et epileptisk anfall, så intenst og slik en innlevelse snakker vi om.

Det er egentlig poengløst å gå inn på kvalitetsnivået på folka her, for de er helt rævknalle alle som en. Baard på trommer gjør det han er god til, og det er fortsatt utrolig irriterende å sitte og finne grooven, og få de merkelige forskyvingene hele tiden :). Gitaristene jobber, både med trøkk og forsiktighet, dynamikken er enorm hos alle. Einars vokal, den stemmen er helt utrolig. 

Jeg har sett de en del ganger, og fulgte de greit siden starten, og synes nok bandet på skive har blitt litt for snilt. Men ser man bort fra det, og nyter konserten, er det å være til stede en slik kveld bare en opplevelse. Uavhengig stil, hva man liker, favoriserer. Det er litt vanskelig å tenke rammer. Men, når de er heavy, da er de heavy. Så det holder. Og når det er rolig, er det så levende og vakkert, man blir rett og slett bergtatt av Leprous live. Det er som en lang og bra film, man blir tatt med på en reise. 

Tusen takk til Jon Håvard og Rockeklubben for at jeg fikk komme, tusen takk til Lars Normann for kjøring og fotos (det kommer trolig flere bilder fra andre), det er alltid en stor glede å besøke Arendal, som snart kan kalles min andre hjemby når det gjelder rock og metal.

Bilder under av Leprous er lånt av Lars Normann, takk!!

Bilder under, Vorbid, fotograf: Birgit Fostervold/Knipselyst.