Bilde, The Halo Effect

Tekst: Christoffer Dreyer

Bilder: Boris Danielsen, sjekk flere HER
.

Oslo, 23.09.22: Fredags kveld fyller Sentrum Scene seg til randen for dobbeltkonsert med Machine Head og Amon Amarth. En konsert som egentlig skulle foregå i Oslo Spektrum, men som ble flyttet til Sentrum Scene og dermed veldig utsolgt. Bandene bydde på en brutal metal aften, og supportbandet The Halo Effect som er et ganske nytt band med godt etablerte musikere bydde ikke på noe mindre brutalt selv.

Etter litt blinkende lys og harmoniske melodier går The Halo Effect på scenen og starter på Days of the Lost fra deres debutskive. The Halo Effect er et melodisk death metal-band fra Gøteborg, og består av tidligere medlemmer fra In Flames og frontes av Mikael Stanne fra Dark Tranquility.

Bandet har kun en skive ute, og spiller 7 av 10 låter i litt tilfeldig rekkefølge. Tredje sang i rekken, Gateways, introduseres som den første bandet skrev sammen, en sang som er veldig stemningsfull fram til et stort refreng. Bandet står mye i grønt baklys som levner dem som mørke silhuetter mesteparten av tiden. Last of our Kind starter med harmoniske melodier før det tar av, og salen sluker det med glans. Når Conditional og Shadowminds avslutter settet, har de varmet opp en allerede ganske fullstappet sal. Lyden er godt balansert, og bandet får en varm og overveldende mottakelse som fortjent.

Bilde, Machine Head

Etter en rask changeover går Machine Head på scenen, og starter med å rope Are you ready for a fastone?! og Circle pit, circle pit! Og bandet får som dem spør etter. Becøme the Firestorm er først ut, og før vi er ordentlig i gang, merkes det at dette er første headliner både på publikum og lyd. Imperium sparker godt fra seg, men når Ten Ton Hammer kommer settes det i gang en Wall of death, det ser brutalt ut, og det står bra i stil med musikken vi får servert fra scenen.

I am Hell (Sonata in C#) skiller seg med en gang ut, med store kor i starten. Men det snur fort til noe hardere, og da ber bandet om å få laget den største circlepitten for kvelden. Med den noenlunde lille gulvplassen Sentrum Scene tilbyr, tyr publikum til å lage en ellipse-pit i stedet. Og det blir ikke mindre liv og røre når bandet kjører på med en eldre sang, Aesthetics of Hate. Darkness Within blir dedikert til depresjon, mental helse og en nylig avdød venn av vokalist Robb Flynn. Denne følges ut med tre opptempo-låter, før det hele avsluttes med 10 minutters lange Halo. 

Machine Head leverer sakene sine med stil, publikumsinnlevelsen er noe av det mest spesielle jeg har opplevd til dags dato. Pitter, moshpits, crowdsurfing og wall of deaths er en konstant affære, og samtidig mye spenstige oppfinnsomheter som måtte oppleves fra avstand, for å sette ord på det blir vanskelig. Til å toppe det er lyden ganske bra, og bandet ser ut til å ha en toppers kveld mens dem fremfører.

Før siste band er det en litt lenger changeover, hvor den store vikinghjelmen som huser trommesettet til Amon Amarth blir satt på plass. Iron Maidens ‘Run to the Hills’ spilles av for å få stemningen opp i salen igjen, før hovedintro settes i gang med litt mer keltisk stemning, med lys som vasker over både scene og sal.

Bilde: Amon Amarth

Amon Amarth starter så settet sitt med sterke ‘Guardians of Asgaard’, gulvet er med fra første stund, men ikke med like mye energi som under Machine Head. Etter den klassiske første sangen får vi nyere Raven’s Flight, som skaper første moshpit. Lyden er bra, men vokalist Johan Hegg sliter litt med å finne flyten.

Allerede under tredje sang, Deciever of the Gods, kommer det en skikkelse i kostyme og skjelettmaske med horn og grønne lysende øyne, det er Loke, som sangen handler om. Dette blir tatt god imot bare med tanke på hvor mange mobiler som spretter i været for å filme eller ta bilder.

Under The Way of Vikings fra 2016, The Great Heathen Army og Heirdrun fra årets album, merkes det at stemningen faller litt. Fronten er ennå med, men resten av salen faller litt av. Men når litt eldre War of the Gods, som både er raskere og hardere, er moshpitten i gang igjen.

Etter et backdropskifte kommer Put your Back into the Oar, og gulvet setter seg ned og ror. Dette blir kommentert av Hegg , med god humor. Vi blir så servert Cry of the Black Bird, The Persuit of Vikings og First Kill, som alle holder gulvet i gang. Shield Wall faller litt kort, og publikum får en pause før bandet får horn med drikke på scenen og 
starter Raise Your Horns. Denne skaper liv og røre og holder ølglassene og djevelhorna i været.

Avslutningsvis får vi Twilight of the Thundergods med midgardsormen som backdrop, og Hegg som går løs på den med en forstørret Mjølner. Amon Amarth holder godt liv i publikum og har et greit sceneshow. Lyden er bra med litt varierende vokal, men band og publikum går ut av Sentrum Scene fornøyde.