Selskap: Frontiers

Release: 20.02.23

Nytt album fra det melodiøse hardrockbandet. 

Big City@Facebook

Sist gang noterte jeg at de hadde beveget seg litt kontra de par første utgivelsene med bandets første vokalist. Stilen fra forrige skiva, som var debuten til Jørgen på vokal, snek seg ut på muligens verdens fremste selskap for melodisk hardrock, Frontiers. Nå foreligger Sunwind Sails, også den på Frontiers, derfor vil man tro at, uansett hvordan kontrakten ser ut og hvor lite eller mye selskapet jobber for et lite band fra Norge, samarbeidet er fruktbart. 

Hva som ligger bak tittelen og bildet på skiva vet jeg ikke, men død så fett det var! Derfor lot jeg coverbildet presenteres i stort format over her. Daniel stakk til meg cd’en her om dagen, og da ser jeg at det er Giannis Nakos som står for kunsten. Kudos. Han har gjort mye fett, også nye Kamelot, sjekk en oversikt på hans Facebookside HER

.

Jeg synes kanskje musikken har blitt litt mer strømlinjeformet på de siste par skivene, men som nevnt i forrige runde, det er også variasjon i låtmaterien på Sunwind Sails. Det er ingenting å utsette på arrangering, versene kan av og til være litt like hverandre fra låt til låt, også typen refrenger, men det er stilmessig skodd på en høy kvalitet. Tyngden som kommer 03:30 og litt ut i Human Mind er fet, der hører man at Jørgen har en råskap som jeg gjerne hadde hørt mer av her. Soloen her er også knall, men siden det ikke står hvem som spiller på de forskjellige låtene, vet jeg ikke. Den stakk seg bare litt ut, og da tenkte jeg muligens Daniel selv var på øksa her :). Ellers formerer Frank Ørlands soloer seg som vanlig, og føder de råeste løpene.

Og soundet, det er tidvis tyngre, er det ikke? Det virker som om bandet har dratt på med litt tyngde i riffingen, litt mer enn tidligere. Det er sanger som er litt mer powerprog enn melodisk hardrock, ikke bare på Collin’s Looking For A Hideout, men her og der andre steder også. Låten nevnt er muligens min favoritt. Og om vi legger åpningssporet til grunn til å være en motpol, I’m Somebody, der låter det som en Wig Wam-aktig låt, litt kommersielt for min smak, men pakket inn i trøkk. Og ja, for de som ikke vet det er Wig Wam tunge i uttrykket av og til.

Selv om jeg ikke nødvendigvis favoriserer powermetal, har After The Raid en del bestanddeler fra denne stilen. Etter hvert som låten skrider fram utvikler det seg mye tøft. Her er også riffingen veldig kul. 

Og produksjonen? Haha. Sist skrev jeg: 

«Og miksen er knakende fet, for når jeg synes trommene er litt høye, eller at vokalen presses litt mye fram, er det aldri noe som egentlig dominerer. Det ligger akkurat slik at bandet kommer fram, ikke enkeltbitene.»

Nå er det bortimot null, om noe, å utsette på balansen. Dette er spilt inn i fasilitetene bandet selv har, mens miksen og mastringen er satt bort. Samlet er dette bare totalt proft, ikke så mye liv og sjel, som jeg ofte maser om, men makan, proft til fingerspissene!

Med pluss i margen på mer enn halvparten av sangene er jeg fornøyd. Albumet totalt er nok et løft fra Testify X, forrige slipp. Pakken samlet er også verdt å bemerke, med det visuelle og det musikalske. 

Verden er dessverre så full av band at man aldri vet hva som skjer uansett hvor bra en utgivelse er, men vi krysser fingrene for at Big City blir oppdaget og kommer seg ut på tur for eksempel. Hvorvidt det er noe som er gjennomførbart når man ser hvor aktive medlemmene er, er jo ikke lett å mene noe om, men nå er det ihvertfall vind i seilene, og varme fra sola, sjekk ut bandet!

For meg ligger de ca. der de gjorde sist, derfor havner jeg på samme karakter. Det er noen låter som for meg flyter litt gjennom systemet uten at jeg stopper opp, men de sporene som legger igjen øyeblikk som biter litt, de var bra.

7,5/10

Tracklist:

1. I’m Somebody
2. Sons Of Desire
3. Human Mind
4. Collin’s Looking For A Hideout
5. Diamond In The Rough
6. Now
7. After The Raid
8. Sunwind Sails
9. Silver Line
10. Sparks Of Eternity