Selskap :Private

Release: 13.01.23

Steinkjerbandet virker å ikke vite at vi lever i 2023. 

Backseat Bastards@Facebook

Det er helt klart greier her som burde tightes litt til, men stilen og gløden de har vitner om at de nok har opplevd gullalderen av våre herlige musikksjanger. Og det er en anmeldelse der jeg graver litt, er ærlig som vanlig, og hvor jeg garantert analyserer for mye. Men slik er jeg :). Så håper jeg teksten mottas som konstruktiv kritikk mikset med mye glede over at noen fyrer av denne formen for metal.

Jeg er usikker på om de har valgt rett åpningsspor, for det er på Eat Your Meat bandet viser seg fram på sitt beste. Heavy Battle Kings framstår litt enkel, der de leker seg med riff i Judas Priest-gata. Det er litt å gå på i samspill, men som mange vet er jeg glad i band som ikke driver med klipp og lim, og juks. 

På Eat Your Meat derimot, der drar de på, og der ligger de bedre plassert. Her kles alt opp med flotte og klassiske soloer og gitararbeid. Det er en tanke Nwobhm her, uptempo, bra vokal, mye stemmer her. Refrenget drar godt fra, spesielt likte jeg den lille halen på vokalen, den grove lille på tampen der det synges heat. 

Cold Sea var også midtempo, men her løser de det bedre enn på førstelåten og Tell Me Doctor. Cold Sea, fra 03:10 og utover, der er det mye fett. Oldschool metal så det holder, men fete harmonier, kult driv. 

Tittelkuttet avslører litt begrensingen til vokalen, men samtidig, det høres ut slik et band gjorde i undergrunnen den gang da. Jeg likte den vrien i takt, og strengt tatt har jeg ikke noe problemer med en vokal som lever slik. Jeg er jo stor fan av banda fra Nwobhm-bølgen, og her er det en god del derfra å spore. 

Generelt er bandet litt for enkelt for meg, jeg er mer type detaljerte riff, ikke så mange akkorder og etter boka-løsninger, men Backseat Bastards har mange fine partier der det skinner også. Det er noe, som nevnt, å gå på i samspill, noen ganger er det litt skeivheter mellom trommer og gitarer. Bassen ligger, slik jeg hører det, steady og bra, og gjør ikke så mye ut av seg. Men den er bra framme i lydbildet. 

Dragon Saloon er nesten 9 minutter lang, i overkant til et slikt band muligens, da arrangeringen og typen musikk gjerne ligger best under 5-minutteren og litt mindre. Men de fyller på med feite solopartier, i bra Maidenånd, og med noe cleangitar, så det er ikke et stort problem egentlig. 

Blindness falt litt av her, og uten å mene noe vondt, den føltes litt overflødig. Basert på at bandet spiller ganske primal metal/hardrock, kunne de lett klippet av litt fett og framstått med en sterkere helhet. Skal man ha lange låter er det kanskje mer kledelig å holde den totale spilletiden litt kortere. Fett for bandet, men for de som skal lytte og som skal fokusere og oppdage bandet, er det alltid best med litt strammere trackliste.

En av de som IKKE var vurdert som fyllmateriale var Tik Tak. En flott uptempo hardrocker som oser av energi og spilleglede. Det er her jeg likte bandet best, når de dro på, da fant de et eller annet, noe som svingte. Fete soloer også!

De par siste var ikke helt der for meg, selv om jeg likte refrenget på Shadows bra, og fra 07:47 låt det skikkelig Nwobhm, litt Tokyo Blade. Jeg holder en tanke på at bandet, og mange andre, bør ha en prosess i å se hvorvidt man tjener på å hive inn alt som spilles inn. Det som er fett her var i stor grad noe som traff mitt oldschoolhjerte.

Backseat Bastards er et band som spiller slik fordi de har det under huden, det merkes. For mange vil det kanskje bli for ærlig og feil, for meg var det et band som gjorde det ganske greit. Men det krever at man spiller låtene noe, og ser forbi noen av skjønnhetsfeilene.

Jeg vet ikke hvorvidt dette er et kristent band, men noe av tekstmaterien var plassert her.

6/10

Tracklist:

1. Heavy Battle Kings
2. Eat your Meat
3. Tell me Doctor
4. Cold Sea
5. Evil as I can be
6. Dragoon Saloon
7. Blindness
8. Tik Tak
9. When We Die
10. Shadows