Man dro seg nok en gang ned til tuppen av Odderøya i Kristiansand for å holde vakt sammen med en gjeng med musikkelskere, og et par band. 

Louder er et band som ligger relativt greit opp mot Razorbats‘ stil, selv om Louder nok er hakket mer rock’n roll. Jeg fikk en litt kranglete plass når de spilte, jeg kom til Vaktbua bare minutter før de startet, og da var det allerede fullt. Derfor ingen bilder (edit, jeg fikk låne et par fete bilder av Festivalguiden/Svein Frydnes, se helt nede, tusen takk!) Men lyden var bra der jeg stod, ofte må man foran scenen for å få det greit med lyden, men i kveld var det fullt mulig å få et bra inntrykk også fra baren. 

Det var god driv, bra variasjon i låtene, hvor jeg som metalskalle selvsagt likte (om jeg har rett) låten Fire Fight(er), eller noe. Den slo dritbra fra seg! En blanding av Motörhead og Mötley Crüe ala Shout-eraen. Et par låter lå også i terrenget til D.A.D., og det er et kompliment. Vokalisten hadde noen partier der det var litt hest, og litt mer fokus på melodier, da var danskene lette å få øye på i de musikalske sømmene. 

De jobbet godt, et par tekniske episoder ble løst bra, hvor den ene var litt lei, der trommeslageren fikk gulvtammen mot seg når det ene beinet på tammen løsnet. Og flott trommis, sprudlende, hardtslående, men med hakket for små crashcymbaler til å kunne lage nok lyd.

Litt for streit rock’n roll jevnt over for meg, men det var helt klart en konsert som sparket hardt, og som var verdt å ofre lørdagskvelden hjemme for. 

Razorbats har jeg fulgt siden de startet i 2014, og hvor debuten fortsatt er den som rager høyest. Den har låter som er så sterke at de lett kunne vært framført av store artister innen sjangeren. Les anmeldelsen av debuten fra 2015 HER

. Fra denne fikk vi, om jeg ikke husker feil, to låter, den fantastiske Desolation Highway og Kids of the 70’s. 

Jeg fant filene på den nye skiva i bunken over mailer når jeg kom hjem, men valgte å støtte bandet og kjøpte meg med en cd, det kommer noen tanker om denne så fort det er tid. 

De jobbet bra, svettet mye og leverte proft. Dette er jo et band som har spilt mye, og som er scenevante. Vel var Vaktbua i grenselandet i å kunne utfolde seg på, som vi så når vokalisten skulle spille gitar på en låt, og mikrofonstativet måtte stå på gulvet, og det ble litt komisk lavt. Men han taklet det fint.

Ny trommeslager i Christian (Cumshots, Grimfist, Gothminister, Tsjuder m.m.fl.) svingte og slo fra seg. Det kule er at Razorbats er et band som har rock’n roll som underlag, men spiller egentlig hardrock med litt sleaze og punk, og fengende melodilinjer. Og for meg er det bare gull når de hiver en metaltrommis bak der, og hvor man får feite brekk, doble basstrommer som krydder av og til, og en taktfast og veldig profesjonell musiker. Gitaristene leverer, jeg stod på siden til Kjetil, og som vanlig vanker det korte men fete soloer. Bassisten var spillekåt, scenevant og hadde bra trøkk, mye lyd. Og jeg likte spesielt når han la seg litt ned mot de lyse tonene og dro på. 

Vokalist Paul «Sten Nilsen»
synes jeg fungerer bra som frontfigur. Han har en stemme som kler de kommersielle refrengene og de roligere sakene. Det ble både varmt og tung luft på Vaktbua, og da er det garantert krevende å holde på en hel konsert slik. Så kudos til å i det hele tatt stå oppreist når de siste tonene av Kids Of The 70’s fadet ut. 

Jeg blir aldri syk pleier jeg å si, men av og til krangler det litt med noe bronkittdrit, og det var selvsagt noe som seilet opp et par dager før konserten. Og det var rett før jeg valgte å bli hjemme, men her sitter jeg nå, 00:39 på kvelden og skriver anmeldelse. Og jeg angrer ikke. 

Takk for meg, takk for at jeg fikk komme, og takk til band og som vanlig hyggelig betjening :).

Bilder under, fotograf: Svein Frydnes/Festivalguiden