Håvard og hans Moonscape-prosjekt levret sitt tredje album nylig, og vi stopper innom for å sjekke litt rundt konseptet og musikken. Om ‘The Continuum Synergy’ skrev jeg blant annet at det «…som vanlig høyt nivå på soloer, arrangeringen er typisk progressiv powermetal, og som nevnt i gata der Moonscape har vært før. Kanskje en tanke snillere, litt mer power?»

Les hele anmeldelsen HER
.

Dette er et konseptalbum Håvard, og siden jeg synes det er vanskelig å sammenfatte det jeg leser i presseskrivet, foruten min korte versjon: Jorden vil bli ubeboelig i 2130, man skanner 7 planeter for mulig forflytting, hvordan vil du fortelle dette til en som ikke har tid, eller tålmodighet? En fastfoodversjon av storyen?

«Albumet er en fortelling satt ca 90-100 år frem i tid, der alt starter i 2108. Etter å ha oppdaget en konstellasjon med sju tilsynelatende beboelige planeter i år 2103, sendte en organisasjon kalt Global Control ut en sonde som skulle undersøke konstellasjonen, og dermed fastslå om det var mulig å endelig kolonisere andre planeter. Noen år etter blir jorda erklært ubeboelig, og menneskeheten forventes å ha dødd ut innen år 2130. Dermed blir den nevnte sonden – Galileo Alpha RM-1 – det eneste håpet menneskeheten har. 

I 2115 mister Global Control all kontakt med sonden, og alt håp synes å være tapt. Her kommer hovedpersonen inn, Edward Nolan, en tidligere Nostradamus-forsker som også jobber ved Global Control. Han fikk fyken fra New Earth Institute of Science and Physics etter at han utarbeidet noen nokså radikale teorier vedrørende Nostradamus’ evner, bl.a. at han faktisk reiste i tid, dog kun på et bevissthetsnivå. Etter et funn av et dokument som angivelig inneholder formelen til et middel som Edward tror ble utarbeidet av Nostradamus selv under hans alkymistudier, og som han mener kan ha hatt en forsterkende effekt på Nostradamus’ evner, ønsker han å fremstille preparatet ved instituttets laboratorier, men får avslag, og blir avskjediget i år 2098 på grunn av forskningens radikale natur.

Så i 2115, når verden uansett er i ferd med å gå under, får Edward muligheten til å fortsette med sine forsøk, etter å ha sluttet fred med han som avskjediget ham fra instituttet 17 år tidligere. Han får tilgang til laboratoriene, og overbevist om at teoriene hans stemmer begynner han å jobbe med en fremstilling av middelet som han mener skal kunne åpne og utvide sinnet hans, gi ham evnen til å bevege seg i tid, og dermed kunne advare noen i fortiden om undergangen som venter, i håp om å kunne forhindre det som allerede for lengst har begynt å skje. Han kommer kun på en person hvis ord har sterk nok påvirkningskraft til å endre historien; Nostradamus.

Tittelen i seg selv henspeiler på samspillet mellom fortid og det som er nåtid i storyen på skiva.»

Og siden dette konseptet er litt høytflyvende, bokstavelig talt, for de fleste, er du en belest mann, en lærd fyr, med mye tanker og ideer? Er det som kommer ut det du tenker på til hverdags? Eller setter du deg ned og lager noe litt konseptuelt og intrikat?

«Jeg har nok kanskje tanker og ideer om mye og mangt, det er vel The Continuum Synergy et klart bevis på. Men lærd har jeg aldri vært; jeg har vitnemål som i aller høyeste grad bekrefter det, he-he. Men jeg er glad i mye som har med science fiction og fantasy å gjøre, alt fra Star Trek, Stargate osv., og tanken på å reise i tid har alltid fascinert meg. Samtidig synes jeg det er interessant å både høre og lese om ting som omhandler kognitive evner å gjøre. Det hele låter kanskje svulstig, men jeg synes det er interessant, og av en eller annen grunn fikk jeg for meg at det måtte være mulig å flette disse temaene sammen til en historie.»

Jeg personlig synes det blir litt for mye powermetal, i type Dream Theater- og Rhapsodylight-land, hvordan er du i å forklare folk hvordan stil du spiller? Er vi i et mer powerlandskap denne gangen? Det var min konklusjon i hvert fall, selv om du har mange riff som drar mot thrash og klassisk metal.

«Jeg er mildt sagt elendig når det kommer til det å beskrive det jeg holder på med, så jeg pleier som regel å sitere andres beskrivelser. En gjentakende beskrivelse har vel helt siden debuten vært progressiv metall, noe som i for seg låter spektakulært nok, men jeg vet ikke helt hvor det progressive elementet kommer fra. Kanskje med tanke på variasjon eller atmosfære, men når det kommer til det teknisk progressive føler jeg Moonscape opererer ganske langt unna det, med unntak av noen taktskifter her og der. 

Power metal er kanskje en mer treffende betegnelse denne gangen. For min del er ikke forklaringen annen enn at det er i denne retningen jeg på naturlig vis har beveget meg i, i hvert fall på denne skiva. Ideen om konseptet og storyen kom vel først, og musikken utviklet seg i den retningen den gjorde ettersom storyen tok form.

Denne gangen ville jeg gå inn for å skrive enkeltlåter, i stedet for å skrive og spille inn alt som én eneste lang komposisjon, slik som på de to foregående. Sånn sett har i hvert fall jeg følelsen av at The Continuum Synergy er et mer gjennomført album enn Entity og Entity, Chapter II, både med tanke på låtmateriale, arrangementer og produksjon.»

Det er fortsatt gjester som gjelder, mange gjester, jeg har vel spurt om dette før; du savner ikke å ha et band? Fire, fem, seks mennesker som jobber sammen og knar det hele på plass? Er det tid, er det mangel på musikere i nabolaget som gjør at du velger dette solobaserte prosjektet?

«Hovedårsaken er at jeg på denne måten har full kunstnerisk frihet, jeg slipper å inngå noen kompromisser, og lettere kan jobbe mot å uttrykke meg musikalsk slik jeg ønsker å uttrykke meg. Jeg har vært med i flere band og kan vel si at jeg føler meg ferdig med hele greia. Jeg har mye større glede av å bruke ledig tid på Moonscape enn jeg ville hatt av å spille i et band.

Jeg er alenefar og har vært det i ti år, og selv om min sønn nå begynner å nærme seg voksen alder og således blir mer uavhengig av sin gamle far, hadde jeg nok hatt mer tid til et band. Men som nevnt, jeg har mer glede av å ha dette prosjektet enn jeg ville hatt av å være i et band.»

Jeg ettersøker igjen litt mer dybde i vokalavdelingen, er det bevisst valg at de som synger ligger i et ganske lyst landskap? Død så fett, for meg, om dette hadde hatt en som for ex. Russel Allen :). Nå må du svare ærlig, jeg er alltid veldig subjektiv og ærlig selv.

«Vokalistene er i all hovedsak folk som har vært involvert på de to foregående albumene, og valget falt på de jeg følte passet best til de enkelte karakterrollene. Samtidig, ettersom musikken som du nevnte dreide seg mer mot power metal var David Åkesson (ex-Qantice) et naturlig valg, og på flere av partiene var det kun Drake Chrisdensen (Ruins of Elysium) jeg klarte å forestille meg stemmen til, så for meg hadde det liten hensikt å hente inn andre.»

Hvordan plukket du ut de vokalistene forresten? Bare basert på at du likte banda de var i?

«Vokalistene, og gjestene generelt, er folk jeg har fått kontakt med via diverse kanaler på sosiale media, enten via felles bekjente eller på andre måter. Da har jeg som regel likt det jeg har hørt, og følt at de også ville tilføre noe bra til Moonscape’s materiale. Jeg har uansett alltid hatt en viss idé om hva jeg har vært ute etter både når det gjelder gjestevokalister og –musikere, så det er ikke mange jeg har henvendt meg til som ikke har fungert. Samtidig gir de uttrykk for at de er glade for å få være en del av prosjektet, så da antar jeg at opplevelsen har vært positiv for alle parter.»

Jeg vil tro det begynner å skje litt siden skiva har vært uten litt, har det vært greit med tilbakemeldinger?

«!Anmeldelsene har ikke vært overveldende mange, men de aller fleste har vært veldig positive. Noen vil alltids rynke på nesa om det er forandringer å spore, eller om de ikke har skjønt hva som skjer på skiva, mens andre har gått så langt som å si at denne nye er den beste av alle Moonscape-skivene til nå. En annen skrev at årets album allerede var kommet da The Continuum Synergy kom ut den 20. januar, men akkurat det tok jeg med en ganske raus klype salt. En del av meg vil gjerne at alle skal være fornøyde. Man vil jo at folk skal like det man holder på med, mens en annen synes det er viktigst at jeg selv er fornøyd, selv om jeg syns det er stas med positiv omtale. Om jeg hadde spilt inn musikk som folk flest liker hadde nok Moonscape vært ganske så annerledes.»

Og fortsatt usignert? Hva tror du er grunnen? Er det selvvalgt? Og om du har forsøkt, hva er grunnlaget for at man ikke drar Moonscape inn i stallen?

«Jeg har fått noen tilbud, men jeg har takket nei. Som regel er det useriøse labels som gir ut hva som helst bare artisten betaler en viss andel, og det gidder ikke jeg. Det er mulig promotilbudet til disse har et mye større omfang enn man klarer å opparbeide seg selv om man gjør alt selv, men jeg har følt det er greit å gjøre jobben sjøl. Ellers er det kanskje det at musikken ikke er lett nok tilgjengelig, eller at Moonscape ikke har et sound som er moderne nok, men da låter man jo plutselig som veldig mange andre band. Dermed må man velge om man vil prøve å beholde i hvert fall et snev av kunstnerisk integritet, eller låte slik som den gemene hop mener man skal låte, og samtidig drukne i et hav av andre band som låter klin likt.»

Og det å spille inn, produsere, arrangere og lage konsepter, tekster, trekke i trådene, holde orden på musikernes bidrag, cover, det i seg selv er jo sykt mye å drive på med. Hvordan får du tid?

«Jeg har ingen deadlines i forhold til noe som helst, så sånn sett er det helt greit at ting tar den tiden de tar. Etter hvert har jeg kanskje blitt flinkere til å holde styr på logistikken rundt det hele, så det oppleves ikke fullt så stressende som man kanskje skulle tro. Man vil jo gjerne ha den rette følelsen for det man lager, og om inspirasjonen ikke kommer er det i hvert fall for min del uvissheten om man klarer å komme opp med noe nytt som er mest krevende.»

Jeg har møtt slike som deg før, produktive sjeler som hele tiden har jern i ilden. Derfor, hvor mye har du laget til neste prosjekt?

«Jeg har så smått begynt, men etter release’n av The Continuum Synergy har jeg kjent litt på at jeg har trengt ei aldri så lita pause fra det hele. Jeg har jobbet en del med å lage videoer der jeg presenterer gjestene på skiva, rett og slett som en slags takk til de som har bidratt til at resultatet ble som det ble; ei skive jeg føler jeg kan tillate meg å være veldig stolt av.

Samtidig som jeg har jobbet med en mulig vinylutgivelse som jeg håper kan bli en realitet etter hvert, som igjen utelukkende avhenger av salget av skiva. Samtidig hender det jo at livet også innhenter en, både på godt og vondt, så jeg prøver å unne meg en liten pust i bakken i ny og ne også.»

Veldig kult av deg å henge her på Hmno! Jeg er alltid her og promoterer, og mener, synser og sprer, så ikke nøl med å gi beskjed om det skjer greier. Og har du linker til merch, skiver etc., hiv de her sammen med eventuelle ord på tampen:

«Jeg vil bare si tusen hjertelig takk til alle som støtter opp om prosjektet på alle mulige måter, spesielt de som kjøper fysiske skiver. Jeg prøver så godt jeg kan å uttrykke min takknemlighet til hver enkelt i form av en liten hilsen som sendes med skiva, for de er med og støtter noe som betyr noe for en, men man skulle jo så klart ønske man kunne gjort enda mer. Jeg vet at mange av dem følger Heavymetal.no, da håper jeg de aktuelle herved føler seg både truffet og verdsatt, he-he.

Ellers setter jeg selvsagt stor pris på alle som følger Moonscape både på sosiale medier, abonnerer på YouTube, Spotify osv., og vil oppfordre folk til å sjekke ut musikken og investere i fysisk format. Midlene herfra går i denne omgang til opptrykk av en vinylutgave av The Continuum Synergy.»

• Facebook
  
• Facebook-gruppe
  
• Hjemmeside
  
• Bandcamp