Selskap: Private

Release: 20.01.23

Vi er tilbake i det storslåtte, det pompøse, det progressive. 

Moonscape@Facebook

Tittelen, som vanlig er det svulstige greier, ihvertfall slik at de fleste ikke har snøring på hva man vil fortelle. Det blir bare en tittel. En synergi, det vel en helhet som er større enn delene hver for seg? Continuum lar seg forklare som det mellom ytterpunkter, det som eksisterer mellom de ekstreme punktene. Uten at jeg er sikker. 

For å ta unna litt om konseptet Håvard Lunde har lagt til grunn for dette albumet, som så langt jeg vet ikke henger sammen med de foregående albumene, Entity 1 og 2: Jorden vil bli ubeboelig i 2130, man scanner 7 planeter for potensiell forflytting. Et veldig forenklet sammendrag, vil du lese mer kan lese mer HER

.

Musikalsk synes jeg denne ligger greit sammen med de to forrige. Jeg har dessverre ikke mulighet til å høre meg opp på de tidligere skivene for å trekke en mer sikker slutning, men jeg følte ikke at det var noen overraskelser her. Det er som vanlig høyt nivå på soloer, arrangeringen er typisk progressiv powermetal, og som nevnt i gata der
Moonscape
har vært før. Kanskje en tanke snillere, litt mer power?

Vokalistene er såpass mange at det litt tricky å begynne å sette de opp mot hverandre, men det er ikke alt som jeg føler er like bankers. Stort sett føles alt som en vokalist, det er lyse varianter, og litt lite bunn i mye av det. Hvordan fordelingen er vet jeg ikke, om de fleste kun har små partier, en har hovedgreia, så mulig har jeg tatt feil. Jeg hadde gjerne hørt noen med en mørkere vokal.

En del av riffene og gitarsoundet til Håvard har mye thrash i seg, litt Nevermor-ish karakter, og det er stort sett kun det som tilfredsstiller meg og mitt hig til mer dybde og røffhet. Så skiva er et litt for powermetal-aktig forsøk for min del. 

Det er jo kun smak og behag, og det er sykt mye bra her. Soloene er vel uten unntak knallbra, trommene er programmerte, men mange band behandler alt så mye at det er vanskelig å si. Bra programmert i så fall ;).

Arrangeringen, flyten, hvordan musikken bygger under at det er et konseptalbum, alt det er på stell. Og selv om det mangler bittelitt før Moonscape skjærer gjennom overflaten og kan slåss med de store, er det ikke veldig mye.

For meg ble det nok dette mer av det samme, og som før tar jeg av meg hatten jeg ikke har for Håvard og den store logistikkjobben det er å sette sammen et slikt prosjekt. Det står det virkelig respekt av.

Det ligger på ca. det samme nivået som sist for meg. Jeg håper det neste gang tas litt dypere tak, spesielt i vokalavdelingen. Utover det er det ikke veldig mye å mene negativt om dette, om du ikke hater stilen da. Moonscape går på greit trygge stier, det er lite som sporer av og tar sjanser, det er vel mitt ankepunkt. 

7/10

Tracklist:

1. Galileo’s Quest (2:10)