Selskap: Indie Recordings

Release: 19.04.24

In Vain@www

Man vet hva man får med In Vain; storslått produksjon, perfeksjon til fingerspissene, og en trygghet i å vite hva som kommer. For de har sin oppskrift, som de har kjørt lenge, men som tweakes litt hver gang. Og det akkurat nok til at hver skive finner sin plass og slipper å bli en kopi av forrige. Sist gang kommenterte jeg at det tar tid å komme til bunns i en In Vain-skive, også denne gangen er det slik, men faktisk var Solemn litt lettere å lytte seg ferdig med. Avsnittet under stod å lese i forbindelse med forrige skives anmeldelse, jeg siterer meg selv, for det kan glatt stå også i denne omgangen:

«Problemet mitt med slike skiver, slike band, er at det tar lengre tid å komme til bunns i låtene enn jeg har til å anmelde. Ofte opplever jeg at ting endrer seg og man får et bedre bilde type halvår etter, men samtidig er øyeblikksbilder også verdt noe. Ænigma for eksempel, den var jeg positivt til, men skjønte ikke alt og fikk ikke modningsprosessen helt på plass før lenge etter at den var anmeldt og litt på sidelinja. I dag er det en av de jeg liker best fra bandet.»

Allerede i løpet av de to første låtene åpner bandet sitt musikalske univers og benytter de virkemidlene de er så kjente for; lengtende gitarmelodier, blandingen av de to vokalistene, rytmikk som i de første rundene framstår som en støttebjelke og litt bak det hele, men som vokser og trenger seg fram med detaljrikdom for hver runde som går.

Tredje spor dysser lytteren ned i en saxofonstemning, før det bråvåknes i det tunge landskapet. Her begynner jeg å ane konturene av et album som bygges bra, som bygges med mening. De to første etablerer, midtpartiet fra tredje til sjette, kanskje sjuende, der er kjøttet, før de avslutter med Watch For Me On The Mountain, en litt annerledes sang som fungerer bra som avslutning. Her er det en spennende bruk av renvokal. Veldig spennende faktisk! Så på flere måter synes jeg Solemn er mer enn en samling sanger. Lytter du gjennom uten å tenke så mye på det, kan skiva framstå som en fortelling som flyter med kontrasterende følelser. Du får den nydelige, det tunge, det melankolske, det litt røffe, men aldri utenfor In Vain-rammen. Det skal pleie sjelen når bandet leverer ny musikk, det skal graves dypt og det skal etterlate noe. Stemningene her, den nevnte oppbyggingen av albumet, den røde tråden som ligger der, Solemn oppfyller det man vil ha fra In Vain. Og kanskje er det lurt at de tar seg god tid, for da slipper folk å bli lei, at det kommer for mange skiver, at bandet får jobbet med å utvikle seg. 

Og favorittlåten, om jeg skal motsi meg om at hele albumet er viktig etc.? For det var en låt som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg ved et par anledninger; At The Going Down Of The Sun. Der fikk jeg også vibb på at grovvokalen kanskje låter på sitt beste så langt, dyp og solid. Ikke så ulikt Ronny i Trail på sitt beste kanskje? Og når renvokalen kommer? De melodiene! Og det tunge og dystre teppet med rytmikken og synthbitene. En total opplevelse. Og Watch For Me On The Mountain, spesielt fra 04:25 og ut, der det tekniske partiet går over i det supernice melodiske.

Where The Winds Meet er drøyt røff til tider, men jeg er svak for det gitarriffet i begynnelsen, fra 00:15 til 00:40, der lukter jeg teknisk thrash fra de beste årene, noen toner der synes jeg kunne minne om Mekong Delta og lignende. Eller Deathrow. Navn jeg gjetter på at In Vain-medlemmene ikke nødvendigvis kjenner til. Låten er sprø, vrir og vender på seg, faktisk synes jeg det er partier her som kan minne om Solefald.

Sånn går skiva, hver låt har mye å by på, men du må jobbe med den, dette krever minimum tre runder før du starter å se konturene. Før det var det mye tøft, men når man er forbi den biten og begynner å høre annerledes, våkner Solemn ytterligere. Jeg har ikke hørt de tidligere skivene på en tid, og Solemn fikk meg til å ønske å høre gjennom disse. Da har skiva gjort en god jobb.

Denne er hakket sterkere enn Currents akkurat nå, mye fordi de har gjort noe som jeg mener er til det mer spennende. De har brukt de samme bestanddelene og blandet de på en ny måte. Jeg legger denne lett på en høyere karakter.

Det er fem år siden Currents, det var fem år mellom Currents og den forrige, da forventer vi neste skive i 2029 :). Og nå skal jeg se på å kjøpe en fysisk kopi og ikke disse ræva filene som bare ligger i en mappe på en pc :).

9/10

Tracklist:

1. Shadows Flap Their Black Wings
2. To the Gallows
3. Season of Unrest
4. At the Going Down of the Sun
5. Where the Winds Meet
6. Beyond the Pale
7. Blood Makes the Grass Grow
8. Eternal Waves
9. Watch for Me on the Mountain