Tekst: Steinar Selstø

For en tid tilbake presenterte vi Nicolás Francis, argentineren som har latt seg inspirere av norsk black metal i så stor grad at han har lært seg språket samt gitt ut en samling med skrekkhistorier der den overbyggende handlingen er black metal-inspirert og lagt til Kragerø.

Du leser det intervjuet HER.

Nå er han aktuell med beslektede, men helt nye prosjekter. Denne gangen er det et langt mer klassisk og allment stuerent kunstnerisk uttrykk han har bestemt seg for å dypdykke i, nemlig Theodor Kittelsen. Først må Francis derimot fortelle litt om mottakelsen av debutboka si.

Hjemmesiden til Nicolas, med mulighet til å bestille finner du HER.

Hvordan vil du beskrive tilbakemeldingene på horror-utgivelsen din nå som du har fått litt distanse til den?

«Karrieren som forfatter er som en maratonløper, vet du. Etter hvert som du publiserer noveller, romaner og andre ting, trener du mer og mer. Og hver gang når du lenger og ut til flere lesere. Skrekk i Argentina er en litterær sjanger som sakte, men sikkert øker i popularitet. For et år siden grunnla jeg sammen med andre forfattere fra Argentina, Jose Maria Calvo, Cristian Gonzalez og Elizabeth Rivadeneira, en gruppe kalt Nuevo Terror Argentino som har som mål å fremme nye stemmer innen skrekk. Mottakelsen fra folk har vært fantastisk. Faktisk skal vi feire den første argentinske skrekkbokmessen neste august. Dette er en milepæl for landet vårt.

Når det gjelder bøkene mine, føler jeg meg stadig mer komfortabel og finner nye lesere, ikke bare fra Argentina og spansktalende land, men fra hele verden. Jeg har lesere fra blant annet USA, Italia, Norge, Japan og Tyskland. Målet er å vokse som forfatter og kunne delta på en internasjonal messe, deretter erobre verden og ha 10 filmer på Netflix, haha.»

Har mottakelsen vært annerledes i Norge, og kanskje også lokalt i lille Kragerø, sammenliknet med ellers i verden? Du fortalte Kragerø Blad Vestmar at du har fått en del kontakter i Kragerø takket være boka, og jeg tviler på at alle disse er metalheads. Kragerø er på ingen måte metalhovedstaden her til lands …

«Forholdet til Kragerø begynte på en spesiell måte. Da jeg skrev Black Metal og plasserte handlingen der, begynte jeg etter en tid å motta meldinger fra lokale folk, og det utviklet seg en utveksling av meldinger med innbyggere i Kragerø. Eline Sandhaug, journalist i Kragerø Blad Vestmar, har vært en flott samarbeidspartner og vist stor profesjonalitet ved å hjelpe meg med essayet om Kittelsen og nå med dette nye dokumentarprosjektet.»

Nå skal du altså besøke Kragerø om ikke så lenge, blant annet for å dykke videre ned i fascinasjonen din for Theodor Kittelsen. Hva kan du fortelle om prosjektet med dokumentaren?

«Jeg ønsker å gjøre noe uavhengig og intimt, veldig i Burzums stil, om du skjønner? Noe som fanger essensen av naturen, dens innbyggere og den drømmeaktige innflytelsen Kittelsen la til sine landskap og som mange viktige navn innen black metal senere adopterte. Jeg er veldig interessert i det kulturelle og rikdommen i disse historiene, som bare venter på å bli fortalt til verden.

Mitt ønske er at både boken og dette dokumentarprosjektet kan gi et kulturelt bidrag og skape en presedens. Jeg tenker både for kunsten i seg selv, men også for å vise at det er mulig å gjøre en god jobb selv om man er så langt unna som Argentina, men samtidig så nær som dagens teknologi tillater oss å være.»

I forkant har du skrevet et essay om Kittelsens påvirkning på black metal. Det er nødvendigvis gått med massevis av tid til research i forkant, både vedrørende Kittelsen selv og sikkert også noe rundt band som har benyttet hans kunst. Du virker som en fyr som virkelig blir engasjert og går helhjertet inn for ting. Hvordan har du jobbet for å skaffe deg nødvendig kunnskap?

«Mange dager og netter uten søvn, og mange kopper kaffe også, haha! Ja, jeg dedikerte flere måneder til arbeidet. Jeg sammenlignet og søkte opp informasjon, plater og sendte meldinger til band fra hele verden. Noen viste veldig positiv innstilling, andre ikke i så stor grad, men det er greit. Som nevnt jobbet jeg spesielt med å gjøre omfattende søk på nettsteder over hele verden, sjekket bibliotek med heavy metal-album, leste bøker av Kittelsen online, hadde kontakt med Kittelsen–museet pluss at jeg, som nevnt, fikk hjelp fra Eline Sandhaug.»

Hva er det så med Kittelsens kunst som fascinerer deg, i den grad det går an å beskrive med ord?

«Den er rett og slett genial. Kunsten hans blander legender og natur, i en sammensmeltning av farger som får deg til å fordype deg i disse legendene. Det er som om du reiser tilbake i tid og kan være der. Hans måte å omfatte død og svartedauden på er veldig spesiell og tiltrekker seg oppmerksomhet. Det virker som om karakterene kommer ut av maleriene. Jeg tror denne følelsen er nettopp det mange band og musikere innen black metal følte.»

Lister er gøy. Hva er dine topp 3-albumcover med Kittelsen?

«Jeg kan nevne disse:

• Burzum Filosofem
• Satyricon Dark Medieval Times (2021 versjon)
• Burning Witch Crippled Lucifer».

Når du nå etter hvert besøker Norge, vet jeg at du har personer du gjerne skulle møtt for å gjennomføre prosjektet ditt best mulig. Hva trenger du egentlig hjelp med? Man kan alltids håpe at noen med nyttig kunnskap og informasjon kontakter deg etter å ha lest dette …

«Reise og opphold, alt betalt, haha. Nei, det var en spøk. Det ville vært flott med lokal kontakt for å bli kjent med landskapene inspirert av Kittelsens kunst, hovedsakelig i Kragerø og områdene rundt. Jeg vil også gjerne møte musikere innen black metal for å intervjue dem og spørre dem om påvirkningen Kittelsens kunst har hatt på musikken deres. Alt dette ville vært til stor hjelp.

Her i Argentina er black metal veldig populært, hovedsakelig Mayhem og Immortal. Kittelsens kunst er derimot ikke så kjent. Derfor vil jeg gjerne bringe kunnskapen formidlet av bandene som ble påvirket av kunsten hans nærmere, med tanke på omslagene til Burzum osv.»

Så, en liten Kragerø-anekdote til slutt. Du må love å ikke sjekke internett. Kjenner du historien om Knivstikkersmauet?

«Jeg må innrømme at jeg jukset og søkte på Google. Nysgjerrigheten til en forfatter er alltid på lur, haha. For å være ærlig kjente jeg ikke historien. For en galskap! Historien er veldig interessant. Dette minner mye om historiene fra begynnelsen av 1900-tallet fra byen La Boca, hvor klubben Boca Juniors er fra, selv om jeg er en stor fan av Independiente. Herfra er det mange historier om knivdueller mellom sjømennene som ankom, lokale og de såkalte guapos av tangoen.»