Vi mistet dessverre Geir nylig, stemmeprakten i Tømmermenn.

Dette var utrolig leit å høre, for dette var et band jeg fulgte tett i de årene de var aktive. Første gang må ha vært på slutten av 90-tallet, og så eskalerte det etter debut-epen Sorte Menn i 2002. Jeg husker fortsatt jeg kjørte til Grimstad og så de live på Club Berg i 2002, anmeldelsen har dessverre blitt borte etter et serverbytte, men den anmeldelsen og den konserten var starten på mye. Bandet fikk blod på tann, leverte så det hamret, og Geir ledet an hver eneste gang, uten å vise svakheter. Hans dype og kraftige stemme er det få om ingen som kan matche.

Tekster var viktig for Geir, de gangene jeg snakket med ham var det et tema som ikke nødvendigvis var et han likte å utbrodere, men at det var noe som lå hans hjerte nært, det er et absolutt.

Fra Utakt:

Lik sirene sang, vakker, vill
Lunt som sommerregn, legger hun til
Øyne fanger dyret danse, smygende inntil hans ben
Stjeler sjelen går i transe, hviskende rundt hver en gren

Tegner tåke puster vind, mystisk mørk
Duftende av syrin, alt og ingenting
Øyne fanger dyret danse, ord i natten trenger inn
Skaper drømmer går i transe, blodet koker og han svever

Hun vender seg så han kan se, et slør av stjerner faller ned
Et dyr i en gudinnes drakt
Alt går i utakt

Fra Ulvene:

Treller av mørkets sorte kjød, bundet av månens vandring
Treller i begjær til andres lidelse, ondskap og død
En trell i nød

Det var mye poesi, mørk poesi, kjærlighet, fortvilelse, dybde, i tekstene. I tillegg til denne utrolig dype og sterke stemmen var altså Geir en dikter, oversett sådan, men leser du gjennom, vil du se at Geirs linjer ikke står tilbake for mange av de etablerte artistene og forfatterne. Og alt ble skrevet på norsk. Jørgen, trommeslager, fortalte meg nylig at det var en diskusjon på om bandets tekster skulle være på engelsk eller norsk, og på første øving med tekst, på norsk, var de overbevist. Kombinasjonen mellom den supertunge og melodiske tungrocken og Geirs lyrikk falt på plass.

Så lenge jeg har hørt om og på Tømmermenn, har jeg alltid forfektet vokalen. En ting er riffene til Rune, den feite rytmikken som Fredrik og Jørgen skapte, men når alt dette ble toppet av en mann som fant stemmen helt nede i dypet, så langt man kan komme, og samtidig klarte å dytte så mye styrke ut, da ble man målløs.

Heavymetal.no, og bladet jeg drev før det, The Metal Underground Zine, har hatt det fryktelig kult sammen med disse fire monstrene fra Svelvik. Jeg lyser fred over Geirs minne, og sender alt som finnes av gode tanker til de etterlatt, de nære, vennene, bandet, omgangskretsen – det å se så unge mennesker med et så stort talent gå ut av tiden, det blir vi heldigvis ikke vant til, for det er ikke slik det skal være.

Jeg spiller Tømmermenn titt og ofte fortsatt, og jeg vet at bandet, og da med Geir i front, vil være med oss i årene som kommer. Noen skaper et større avtrykk hos folk, og Geirs bidrag til norsk musikkliv vil være blant det som huskes og settes pris på når vi beveger oss framover i tiden – uten Geir, men med avtrykket og tankene som er sådd hos oss som satte og setter pris på talentet hans.