Alle bilder er lånt av Mateusz Rettinger, tusen hjertelig takk!

En tung og melankolsk kveld i Sørlandets hovedstad.

Kvelden var i tillegg smertefull for min del, for når man løper/trener på seg en lei skade i et bein, og er så dum at man stiller opp på Vaktbua for å stå rett opp og ned i lang tid, har man nok krydret kvelden med det som trengs for å få maks uttelling. Musikken til begge band var med et tungt slør av tristesse, så å kjenne litt på vondter var kanskje den optimale settingen? :).

Leonov er en blanding av smerte, savn, lengsel, en sedat hybrid av det å ta over seg håpet man har samtidig som man lever i en verden der mye mørkt skjer. For meg er dette en vakker kombinasjon, for man kan både leve i verden og ha et håp om noe der framme, og det klarer Leonov å formidle bra. Selvsagt er det ikke lurt å bare grave seg ned i et slikt soundtrack til livet, men det er veldig godt å bli dynket med en dunkel musikalsk balsam av og til, i en verden der mye av det vi konsumerer er kjapt, samlebånd og som dytter deg mer ut i det stresset vi jo står i. Så, Leonov tar deg ned i en tid, og det er i seg selv en medisinering.

Knakende fett løst dette med tv-skjermer, og de fantastiske filmsnuttene der. Og kudos for å tilpasse seks mennesker på den scenen! Det hjelper jo at ingen er utagerende liveskikkelser, men allikevel :).

Jeg måtte ut og sette meg på utsiden under en av låtene, men var mektig imponert over det jeg så på Vaktbuas lille scene. Jeg har stor sansen for de på skive, og selv om de ikke var radikalt annerledes her (jeg hadde håpet på litt forskjell fra studio- og liveversjonen), er Leonov virkelig et smalt og herlig band for de få som tar seg tid og har tålmodighet.

Ny ep kommer, bandet har sikret seg kontrakt med velrennomerte Pelagic Records, låten de spilte derfra var enormt spennende, så dette ser man fram til! Kos dere med denne i mellomtiden:

Det var smekkfullt på Vaktbua, og da snakker jeg ikke om når det er vanlig fullt, det var virkelig fullt. Og jeg kom meg ca. fram til scenen under Feversea, men under Leonov ble det å stå på en benk i bakkant og se og høre bra. Lyden var det ingenting å utsette på, synes jeg, det har jo litt å gjøre med hvor du havner i lokalet.

Oslobandet Feversea var kanskje litt mer tilgjengelig enn Leonov, men har ikke den livs-/liveerfaringen og den stabile selvsikkerheten, som jo er naturlig med tanke på fartstid og nettopp erfaring. Men Feversea var bra! Postsvart metal med (som Leonov) kvinnelig vokal, og Ada hadde en sykt bra growl/scream. Dyp, rik og stemningsfull.

Låtene var tidvis litt all over the place i forhold til stilsammensetning, men jeg forfekter heller det enn at det blir for statisk og ensartet. Hovedelementet her var uansett disse store grepene og de mørke midtempopartiene.

Jeg vil trekke fram trommeslageren, der var det en del spennende som skjedde. Jeg er personlig ikke så glad i de svarte og doble basstrommeinnslagene, men det var mange små vrier og overganger, markeringer og merkverdigheter som fanget oppmerksomheten min. Og det gjør at de skiller seg litt ut.

Noe kort omtale, men nytt band, jeg kjenner ikke låttitler etc., så vi ser hva som skjer framover, om det blir en fyldigere presentasjon av de.

Sjekk ut et klipp bandet har lagt ut fra sitt studiobesøk nylig. De kommer med utgivelse på Dark Essence Records snart. Og når man snakker om det selskapet, og et band som kan minne om deler av det Feversea ligger og vaker i, hva med totalt oversette Malsain? Sjekk denne!

Feversea@Facebook

Tusen takk til Vaktbua og Timo for at jeg fikk komme, dere har som vanlig en flott gjeng der nede, hyggelige vakter, koselig tone og maks kos. Heller hundre konserter på Vaktbua enn en på en overfylt stadion eller lignende.