Bandet er ute med sitt debutalbum, som er mørkt, variert og malt med en bred og bustete pensel. Jeg senket meg ned i det svarte havet og fant gitarist Isak. Velkommen til Heavymetal.no, siden dere framstår litt apokalyptiske, er livet sånn passe? :).

«Vår og albumslipp i vente gjør mye med humøret! Og under huden smiler vi alltid.»

Se det, våryre mørkerockere, kanon!

Dere har spilt inn før, demo? Jeg har kun hørt dere live en gang og sjekket ut noen klipp på YouTube. Noe offisielt som har kommet?

«Vi ga ut en demo i 2023 med to låter: Spinning in the Black Field og The Sickle. Den skal være mulig å finne på diverse strømmetjenester og på Bandcamp. Førstnevnte låt har vi dessuten en live fra studio-video av på YouTube (utrolig at den ikke ble med på skiva :). Y). Demoen er spilt inn med en litt annen besetning, men holder seg fremdeles godt, synes jeg. Imidlertid håper og tror jeg albumet som kommer blir enda bedre. Man Under Erasure blir vår første fullengder, så det blir stas å slippe noe litt mer substansielt.»

Les anmeldelsen av bandets debutalbum HER.

Jeg tygde litt på bandnavnet da jeg så dere stod på plakaten sammen med Leonov, et relativt odd navn. Hva er Feversea?

Et bandnavn som er åpent for fortolkning og som man stusser litt over, tenker jeg, er fint. Og det skal sies at det å finne noe originalt er et himla slit, siden man nå kan få oversikt over potensielt alle band på kloden. Så vi brukte litt tid på å komme frem til noe. Vi oppdaget først litt senere at The Fever Sea er en låt av My Dying Bride, men det er ikke det verste bandet i verden å bli assosiert med. Om det var en inspirasjon der, må den imidlertid ha vært ubevisst.

Hvordan man tolker det kan godt være opp til andre, og jeg skal ikke legge noen føringer her. Det viktigste er jo at navnet etter hvert forbindes med vårt uttrykk – ofte trengs ikke mer enn det for at noe blir et effektivt bandnavn. Mange rare bandnavn har blitt helt naturlige å si. Men jeg vil nevne at jeg synes det fremdeles er litt vel mye skog og fjell i norsk metall, og at sjøen, som er vel så mørk, farlig, sublim, meditativ etc., har vært litt neglisjert som referansepunkt. Så kanskje det har spilt inn i navnevalget.»

En låt som skiller seg litt ut på skiva, med en nesten lystig følelse:

Dunkelheit

Jeg leser presseskrivet jeg fikk fra selskapet, og det er en god del tung materie der – mørkt, lettere depressivt, dunkelt. Hva slags image eller framtoning har Feversea? Er det noe spesielt dere vil fronte?

«Image og framtoning er jo veldig vanskelig å kontrollere, siden det i stor grad defineres av blikket utenfra. Skal imidlertid ikke påstå at vi ikke tenker på det. Dunkelt er nok riktig ord. Om det er depressivt, er jeg litt mer usikker på – men det er opp til lytteren.»

Tekster

«Tekstene er vel mye av det som ligger til grunn for det som står i presseskrivet om tematikken på Man Under Erasure. Selv om det ikke er et konseptalbum, har det likevel noen røde tråder, slik jeg ser det. Dette kan sikkert oppfattes som litt pretensiøst og jålete, men det får så være.

Helt enkelt har det med å gjøre at hva vi tenker på som et menneske, og hvilken verdi vi tillegger dette begrepet, har endret seg ganske grunnleggende. Kontraster for eksempel den tilsynelatende grenseløse optimismen på menneskehetens vegne fra renessansen og opplysningstiden med dagens ganske begrensede kulturelle tro på, forvirring rundt, og av og til direkte avsmak for mennesket. Her er det viktig å påpeke at det dreier seg mest om å konstatere noe – hvert fall jeg observerer – ikke å fordømme det. Vi har ingen nostalgi for en tapt fortid, eller vil tilbake til noen påstått gullalder – sånne ting leder til ubehagelige og farlige reaksjonære verdensbilder.

Jeg er selv bare fascinert av selve tapet, eller tapserfaringen hvis vi skal bruke store ord, og av usikkerheten ved å ikke lenger ha et klart bilde av hva vi er eller skal være som art. Så albumet dreier seg litt rundt denne aksen, men er innom mye forskjellig, både tematisk og musikalsk.»

Et genuint mørke

Hva gjør at dere tar i disse tunge ordene og maler med så mørke pensler? Er det genuint? Eller en flørt med det litt svarte og sofistikerte?

«For min egen del er det kanskje ikke en flørt, men heller et langvarig forhold – fra Kaptein Sabeltann som 4-åring til nå. Jeg har nok selv alltid vært tiltrukket av ting som har vært dystre eller skumle. Så på den måten er det genuint.

Ellers mangler det jo ikke ting i verden som kan gjøre deg svartsynt, og det å eksistere er jo tidvis ganske ubehagelig. Men det er mange måter å forholde seg til mørke og dystre ting på, tenker jeg. Man trenger ikke nødvendigvis å gå rundt og henge med hodet hele tiden for å sette pris på det, eller finne sannhet, trøst eller forløsning i svartsyn, melankoli og pessimisme. Å tenke på vonde ting og å arbeide med dem kunstnerisk kan føles bra – som jeg synes mye av metallsjangeren er et godt eksempel på. Vi er jo på ingen måte alene her. Så uttrykket vårt er en måte å behandle noen temaer på som sikkert kan omtales som mørke. Om det er sofistikert eller ikke, er heldigvis ikke opp til oss å mene noe om.

Jeg synes jo metall som sjanger byr på en særegen mulighet til å skrive og uttrykke litt store ting – å male med en bred pensel, gjerne med svart. Et bevisst valg vi har gjort på skiva er å, så langt det lar seg gjøre, unngå å bruke jeg-form i tekstene, for å forsøksvis løfte perspektivet litt – gjøre det litt større og mindre personlig – selv om det selvfølgelig avstammer fra personlige følelser og tanker. Her har religiøse salmer, som klagesangene fra Det gamle testamentet, vært en slags inspirasjon – men også andre former for lyrikk. Om dette grepet er vellykket, er opp til andre å vurdere, men det er i hvert fall bevisst.»

Inspirasjoner

Hva slags artister, hvilke band, ligger til grunn for Feversea? Hva liker dere, har likt, som gjorde at musikken ble postmetal med innspill fra andre stilarter?

«Her kan det sikkert nevnes i fleng, men jeg tenker at band og artister som Alcest, Cult of Luna, Chelsea Wolfe, Brutus, Amenra, My Dying Bride og Oathbreaker er ganske tydelige inspirasjonskilder. Tror de fleste vil høre en kobling her.

Leonov, som vi har vært så heldige å spille tre konserter sammen med, har også vært en viktig inspirasjon. Ellers er det jo de gode gamle svartmetallbandene. For min del har litt senere Mayhem – særlig Ordo Ad Chao – Satyricon, Gorgoroth og God Seed på 00-tallet vært viktige referansepunkter. Ellers er The Cure, Nine Inch Nails, Swans og Death in June subtilt i spill på en eller annen måte i mye av det vi gjør. Det viktigste bandet for meg opp gjennom har på mange måter vært Current 93. Her er jeg usikker på om dette kan høres i musikken, men tekstene jeg står for er definitivt inspirert av David Tibets måte å skrive på.»

Katarsis, avreagering og sjelegransking

Hva får dere ut av å spille i band? Dette bandet? Er det katarsis, energiuttømming, sjelegransking? Gir dette bare noe? Eller tar det noe fra dere?

«Katarsis, avreagering og sjelegransking er definitivt en del av det. Foreløpig gir det langt mer enn det tar – hvert fall om man utelater det økonomiske. Som nevnt er det mange måter å forholde seg til mørke ting på, og jeg tror at forløsning gjennom mørk tematikk og uttrykk er givende på en helt spesiell måte. Særlig når man gjør det sammen som en gruppe. Så er det jo gøy å lage så mye bråk sammen – metall bringer jo med seg en barnslig glede der.»

Live var det et spennende band. Vil dere satse på å fiske inn flest mulig konserter? Eller spiller dere litt utvalgte jobber?

«Takk! Og takk for at du kom på og anmeldte konserten. Vi er definitivt innstilt på å spille mer live enn vi har gjort, så fremt logistikken og alle de kjedelige der-tingene går opp.

Så langt har vi kanskje vært litt blyge med å ta kontakt med venues og lignende, men vi håper på å bli flinkere fremover. For min del har jeg gjerne villet ha noe å promotere når vi spiller – altså en utgivelse. Det samler fokus litt, og gjør det lettere å tenke gjennom hvordan vi skal gå frem. Så jeg ser veldig frem til å spille låtene fra Man Under Erasure mer live når vi får mulighet. Vi kan jo også håpe at flere blir interessert i å booke oss etter at plata kommer.»

Les anmeldelsen av konserten de hadde i Kristiansand med Leonov HER.

Selskap og produksjon

Hvordan kom dere i kontakt med Martin og Dark Essence? Var det de eller dere som tok kontakt? Og er dette en kontrakt der dere selv bidrar, eller er det full satsing der dere kun stiller med musikken?

«Vi kom i kontakt med Martin og Dark Essence på gode, gamle måten – ved at vi sendte inn albumet til vurdering. Dark Essence var alltid på toppen av lista over plateselskap vi kunne tenke oss å jobbe med, så vi føler oss veldig heldige for at de ville gi det ut og setter stor pris på samarbeidet så langt.

Skiva er selvprodusert, og produksjonen var selvfinansiert, så vi kom til Dark Essence med et mer eller mindre ferdig produkt. Det er vel ikke så uvanlig nå for tiden, og mulighetene for å få hvert fall semi-profesjonelle produkter for en relativt billig penge på egenhånd tror jeg har gjort mye bra (og kanskje også noe dårlig) for band. Vi har spilt inn alt selv, og jeg har mikset og mastret den etter beste evne. Jeg har også designet albumcover, så sånn sett er det et skikkelig DIY-produkt. Det er derfor både ekstra stas og ekstra nervepirrende å få den ut i fysisk format.»

Får vi en presentasjon av dere? Gjerne hva dere har gjort før og kanskje gjør parallelt med Feversea.

«Vi er:

• Ada Lønne Emberland på vokal
• Isak Lønne Emberland på gitar
• Alexander Fossen Lange på gitar
• Aleksander Johnsen Solberg på bass
• Jeremie Malezieux på trommer

Jeg og Alexander (Fossen Lange) spiller i livebandet til post-blackmetal-prosjektet Bizarrekult (Flott band! Y). Alexander spiller i tillegg i det progressive metallbandet Enrapture og har nylig blitt med i livebandet til IHXI, som er et atmosfærisk svartmetallband.

Aleksander (Johnsen Solberg) spiller perkusjon (og tidvis synth) i funkpopbandet Fønkhagen. Ellers hører jeg rykter om at han også spiller bass i Tubbois, som jeg håper vi får høre mer av etter hvert.

Jeremie holder det gående som trommis i Hevn III, og har nylig blitt vokalist i Dizmal – begge deler svartmetall. Han er opprinnelig fra Frankrike, og der spilte han trommer og hadde vokal i grindcore-/deathmetallbandene Dr. Incinerator og Psychomanteum, og spilte trommer i rockebandet Electric Shock.

Jeg og Ada er søsken og har laget diverse ting sammen i over ti år. Noe av det har vi tatt med videre i Feversea, men det meste har vært i diverse andre sjangre. Ada har også vært feature på flere hiphop-låter, blant annet i Frankrike, og holder på med et indie/dreampop-prosjekt sammen med noen andre. Har ikke kommet ut noe ennå, men regner med at det vil det på et tidspunkt.»

Hvor lenge har dere hatt en forkjærlighet for denne mørke musikken? Og ser dere for dere at det vil være slik framover? Eller er man i utvikling, og at man er åpen for andre stiler og uttrykk om det skulle fungere? Vanskelig å svare på slikt nå, men litt spekulering …?

«Her er det litt individuell variasjon innad i gruppen. Noen av oss er vel ganske godt etablerte metalheads, og har vært det lenge. For noen har andre sjangeruttrykk definitivt vært viktigere. Selv føler jeg at jeg faller litt midt imellom. Jeg hørte masse på metall fra jeg var tolv–tretten og spilte i metallband på ungdomsskolen og videregående, så musikken har definitivt formet meg i stor grad. Men jeg har også lenge lagt metallen litt på hylla og vært mer opptatt av å både høre på og lage andre typer musikk. Med Feversea har jeg på en måte kommet litt tilbake til noe som var viktig for meg, men som det var lenge siden jeg hadde forholdt meg særlig aktivt til.

Når det kommer til fremtiden: Vi er jo ikke et band som har kommet sammen for å spille en bestemt subsjanger. At det ble metall i det hele tatt, var egentlig litt tilfeldig. Det er jo litt derfor vi omtaler oss som postmetall – som, i hvert fall slik jeg forstår betegnelsen, handler om å plukke og blande elementer fra forskjellige metallsjangre. Poenget er at vi ikke bevisst eller slavisk spiller med utgangspunkt i en bestemt stilhåndbok. Ikke at det betyr at det vi gjør ikke faller innenfor bestemte sjangerkonvensjoner eller ligner på andre ting – det handler kanskje mer om innstillingen vi har til å lage musikk.

Dette med sjangre og subsjangre er dessuten veldig vanskelig å holde orden på, særlig med hensyn til musikken du selv lager. Jeg vet at mange fraber seg å bli puttet i en sjangerboks, men det handler ikke om det – bare at det er vanskelig å selv definere det. Vi får se hvilken boks lyttere vil putte oss i.

Vi har bare så vidt begynt å jobbe med nytt materiale sammen, så det er for tidlig å si noe særlig om hvilken retning det tar. Men vi snakker mye om å hente inn flere typer inspirasjonskilder og å leke litt med uttrykket. Det kan også hende vi jobber med å raffinere ting – destillere det litt ned. Selv er jeg for tiden litt svak for kortere låter med en tradisjonell struktur (tenk vers–refreng) og litt mer rockete riff. Mørkt vil det sikkert bli på en eller annen måte – men akkurat hvordan, vil tiden vise!»

Tusen takk for at dere tok dere tid til å henge her hos meg – jeg setter stor pris på det. Lykke til med skiva og det som kommer i kjølevannet. Har dere noen avsluttende ord, oppfordringer, kamprop, linker – her er et knall sted å legge igjen alt dere vil av slikt:

«Takk for at du ville prate! Jeg tenker at hvis man har lest til slutten av intervjuet, fortjener man som leser også en takk.

Sjekk oss gjerne ut på Spotify, Bandcamp eller lignende – og hvis du liker det du hører, sjekk ut skiva på Dark Essence sine nettsider og hør på den!»