Selskap: Private

Release: 07.11.25

Kristiansandbandet er tilbake med sitt tredje album.

Det stormer tidvis på skiva, spesielt siden bandet har bestemt seg for å åpne drithardt. Fire Against The Wall, som følger introen All Rise (som er perfekt til dette), inneholder kjappe beats og growling. Og for de av som kjenner til bandet er dette relativt sjokkerende. Låten er veldig bra, og Erik synger svært bra på denne! Powermetal med krafttak er vel en grei beskrivelse. Vi husker jo Guardians Of Time leke seg med denne blandingen mot slutten, men Powerride gjør det hakket kvassere.

Sånn, Puh. Der var vi tilbake i det litt mer vante terrenget.

Hardrock-/metalgrooven som åpner Beneath The Surface er dritrå! Overgangen til det litt Whitesnake-aktige verset er også kløktig, men starten framstått litt som åpningslåten, som en luremus :). Vi snakker snill hardrock/metal-light, med mer 80-tallsgener enn noe annet. Dog, enkelte av de tyngre innsalgene løfter den inn i varmen. Kanskje en tøddel lik norske Stargazer?

Indecisions drar på i god gammel Ozzy/Jake E. Lee-ånd, før den marker seg inn i en mer symfonisk form for metal, litt Dream Theater kanskje? Jeg ble ikke helt venner med alt her, mulig det er vokaltonene, usikker. Paradise ligger også litt der for meg, litt til siden for det jeg personlig liker. Her snakker vi pådriv, litt Mötley Crüe fra en litt senere periode. En rocker med små fnugg av sleaze? Jo, hardrock med litt partyfaktor. Og deler av denne likte jeg bedre etter noen runder, men som helhet er den litt svakere for min del.

Motörheadbangeren Friday Night In 88 har jeg hørt mye, og isolert fungerer den kjempebra. Til sitt bruk, som vel er live og med bikere eller lettere beduggede mennesker, der tror jeg de har en hit. Og jeg elsker at stemmen til Erik bevisst skjærer på et punkt! Ekte!

Tittelkuttet er veldig kult, det falt jeg for allerede første gang jeg hørte det. Med tanke på at de er innom ganske mange stilarter på albumet, vil de fleste pense seg mot enkelte spor. Dette er en episk metallåt, med mye fokus på det store, svulstige, og med et refreng som løfter taket. Den skiller seg betraktelig ut fra resten av albumet, og vil for meg stå som topp 3 på skiva. Videoen og budskapet er superviktig i dag, der verden snubler rundt i kriger, konflikter og hat, der splid og polarisering har infiltrert alle lag i samfunnet. Dessverre. Og hør den flotte effekten av det kjente diktet som leses i midten, og inngangen til musikken etterpå. Denne er en vinner!

Turn The Key er også en svulstig sak, som åpner litt i nyere Nightwish-ånd, men som kjapt drar seg ned i litt taffelrock. Jeg likte denne, og spesielt versene, her har Erik litt vrier på stemmen og melodiene som forsterker. Etter å ha hørt skiva mye, var det litt uventet at denne skulle seile opp som en av favorittene, for i starten følte jeg den var litt snill, men den holdt seg imponerende, og vokste også en del. Melodisk hardrock med stramme bukser og stor hår.

Avlstuningen med Alone viser også bandet fra en episk side. Riffet under verset holder mye oppe, og her liker jeg at de ikke bare slår akkorder, men lar et utfyllende riff ligge der. Låten er variert, med større pompøsiteter og lavmælte pauser.

Produksjonen synes jeg er knallbra. Der de var litt bakpå på debuten, og klatret flere hakk på forrige, har de en progresjon som absolutt er kraftig nok til å ikke skuffe noen. Anders på gitar har virkelig skrudd bra her. Også gitarsoloene er, som forventet, alltid fete. Synthinntoget med Nick har preget bandet heftig, kontra det å ha to gitarer som før. Og rytmeseksjonen er både proff og oppfinnsom, samtidig som de holder seg innenfor en klassisk framføring.

Hvorvidt det var smart eller et sjakktrekk å møte opp med en agurk i buksa med Fire Against The Wall får de lærde strides om, men de vil nok få en del fans bare på denne alene. Nå tror jeg dette er et unntak heller enn at neste skive blir deathmetal.

Bandet jobber mye med å presentere musikken sin via flotte øvingsvideoer, sterk innsats i lydbiten og etc., men kunne vært hakket opp på å promotere seg. Liker du det du hører, sende de en melding, lik en post, lik de på Facebook, book bandet. Powerride er et band som kanskje er litt upolitisk korrekt i norsk metalscene, som for meg er et pluss.

Du sjekker mange fete klipp på bandets Youtubekanal.

Karakteren på de par første har ligget på 7, denne er litt opp, men ikke helt til 8.

7,5/10

Tracklist:

1. All Rise
2. Fire Against The Wall
3. Beneath The Surface
4. Indecisions
5. Paradise
6. Friday Night In 88
7. The Storm
8. Turn The Key
9. Alone