Selskap: Eclipse Records

Release: 12.12.25

Glasgow Kiss@Facebook

Sist skrev jeg at «…bandet vipper over til metal flere ganger, men det er en drivende form for hardrock som for meg gjør seg gjeldende». Denne gangen er dette også forklarende, men skiva ligger bedre forankret i en helhet, og sist var det jo ikke en fullengder, og jeg er alltid spent på når band skal ut med en hel skive. Strengt tatt er det i grenselandet, for Down On Flames er kun rett over halvtimen, men 8 greit lange kutt er en fin dose.

Og svaret er ja. Stilen de er i, hardrock med radiovennlig snitt, med solid produksjon, gjør dette produktet til et som gjerne kan være en inngangsport for bandet til større markeder.

Innovasjon er det fint lite av, hvordan de behandler bestanddelene de har plukket opp og latt seg inspirere av derimot, der står de til medalje. Så klisjeene er her, som for eksempel at man bare vet at en låt som heter One Last Time nok var en ballade før man hadde hørt den. Arrangeringen er etter boka, men bandet makter å gi oss et album som holder så høyt nivå innenfor rammene de har å jobbe med at dette ikke står tilbake for de store navnene.

Gitarrock med metalliske hint, en dyktig og visuelt sterk frontfigur, bra lyd; pakken til Glasgow Kiss vil både være mulig å løfte fram her hjemme og i utlandet. Jeg gjetter på at de nok vil få større biter av kaka ute enn hjemme dog, men det er et marked for slikt i Norge.

Aor, hardrock, stadionrock, kanskje det smaker bittelitt av Halestorm? Der stilen er null innovasjon, men hvor det framføres med en styrke som utfører mye av jobben? Vokalen er litt som Halestorm også, sterk og melodisk. Og uten at de er et metalband, er det trekk her som jeg får referanser til fra Triosphere, både i vokal og en del av de klassiske metalriffene.

Egentlig er det veldig forfriskende å få et slikt totalt antitrendband fra Norge, og selv om jeg ikke sliter ut spilleren min med slike band nå i 2026, er det veldig kurant å henge med Glasgow Kiss. Og det som alltid gjør at jeg liker slike band, er når de har vett til å legge inn litt tung gitarlyd og feite riff. Med en gang det blir for sterilt og pusete faller jeg av. Samtidig er det jo av og til et aber for de som liker det snilt, at det blir for heavy for pusekattene og for pusete for tigerne :). Tittelkuttet er blant det hardere:

Nå skal det sies at en del av det jeg konkluderte med kom etter noen runder, man måtte bli litt kjent med låtene først. Men det var også en umiddelbar følelse helt i starten, så dette bør kunne fenge både fans av sjangeren og de som vil jobbe seg inn på bandet.

De åpner med en ballerocklåt, litt tyngde og driv, men skiva ellers er ganske variert. For mange vil det kanskje høres litt like ut her og der, men det er små nyanser hele tiden som gjør at det føles friskt. De par første hadde litt likheter, men er allikevel forskjellige nok til at det ikke gjør noe.

Personlig synes jeg coveret trekker ned, her burde de valgt noe mye mer iøynefallende som står til innholdet.

Sist fikk de 7,5 av meg, og selv om denne nye ikke nødvendigvis er en sterk 8-skive, vil jeg markere at det er en utvikling oppover. Det blir svært spennende å se hvordan Eclipse og bandet klarer å etablere seg ute og hjemme, og ikke bli overrasket om de dukker opp p festivalplakater og gjør det bra.

8/10

Tracklist:

1. Destiny
2. Down In Flames
3. On Your Own
4. The Wall
5. One Last Time
6. Forsaken
7. Those Wasted Years
8. Put the Blame On Me