I år deler jeg skribleriene med en annen, som jeg setter stor pris på. Spesielt siden vedkommende liker det litt svartere enn meg ;). Pris setter jeg også på Southern DisComfort, en herlig, liten og koselig festival som det er en fryd å henge på. Det er viktig det, å ivareta disse arrangementene som ikke favner for bredt, nisjeproduktene. Og jammen hadde jeg enda litt pris å dele ut; til dere som utgjør publikum, det er dere som til syvende og sist gjør slik at det i det hele tatt kan avholdes festival. 

Bilder er lånt av Jan Ove Løgevik, som knipset for Festivalguide.no. Dere skal vite at jeg er kjempeglad for drahjelp i denne avdelingen. Besøk Jan Ove på Facebook
, og lik gjerne siden :).

Bilde til venstre: In The Woods…

Med litt snuing av døgn foran jobbehelg, og litt andra familiære greier, pluss litt rusk i maskineriet, ble det ikke oppmøte før til andre band. Det gjorde at svenskene i Septekh dessverre utgikk for min del. Synd, for noen jeg pratet med etterpå sa det hadde vært stas. Og at folka i bandet hadde vært kjempekoselige. Next time. Det skal deles ut poeng for fancy skjegg og barter om ikke annet :).

Men, jeg nevnte jo at jeg hadde en partner i år, og Laurence var heldigvis på plass når Septekh gjøv løs. Jeg takker og bukker for at hun stiller opp og avhjelper :).

Yngve

Årets åpningsband, Septekh, er en av de gode overraskelsene og oppdagelsene på SDcs 14. utgave for flere gjesters del, undertegnede inkludert. 

Når jeg entrer lokalet er vokalisten i gang med å deklamere en del av låta med dyp røst, karismatisk ro, mens resten av bandet pøser på med atmosfærisk materiale. Det anes at bandet legger vekt på innhold i tekstene og temaene i låtene sine. Selv beskriver de seg som fueled by vintage sherry and depravity, tydeligvis ikke en dårlig ting, det. 

Fremføringa er ektefølt og skifter mellom doom-, speed-, groovemetall, det hele tross alt i en helhet som få band presterer å levere. Komposisjonene bygger seg opp og engasjerer et blasert hjerte langt over gjennomsnittet – jeg sitter til og med og hører på dem akkurat nå. 

Det er ikke så galt oppmøte på Kick til å være så tidlig denne fredagskvelden, men Septekh hadde absolutt fortjent å få spille for et større publikum. Det sies at bandet har en Plan for world domination, kanskje de begynner med å gjeste SDc igjen snart?

Fikk du ikke se bandet, sjekk absolutt ut Septekh før de eventuelt vender tilbake til oss.

Laurence

Deretter skulle Vreid på scenen, bandet jeg aldri har fått foten for, men som med sitt siste album har klart å røske opp litt i gamle Yngves musikksenter. Sist jeg så bandet var på Tons Of Rock i sommer, da var det håpløst med fullt telt, og meg helt bak. Derfor var det å kunne se Vreid upfront og med god lyd, svært kult.

Bilde til høyre: Vreid

Musikalsk er det spredt for min del, noen låter er litt trauste, litt lite variasjon eller ideer som appellerer til meg, men det er også låter som inkluderer partier jeg smelter av. Disse melodiske, stemningsfulle, drivende, monotone greiene, sedate. Disse liker jeg kjempegodt. Også riffene som fyrer av litt, som groover litt, liker jeg, men det er en hovedmasse hos Vreid, en materie som ikke helt treffer meg, men mange andre. Sognametallen er for noen, som vestlandsgreiene til Enslaved, Thundra og Einherjer, og folkemetallen til Tyr, Finntroll etc. Det er nisjer, selv om noen av disse er såpass store at det kanskje overgår den termen. 

Materialet fra sisteskiva var som forventet det jeg likte best, men en av låtene fra Milorg fenget, uten at jeg husker hvilken det var – her var det et parti som virkelig skrudde seg inn i hjernebarken, et stemningsfullt og dystert innslag.

Svette og fornøyde gikk de av scenen, og jeg tror nok både bandet og publikum skal si seg fornøyd med innsatsen. Greit med folk, og ok med liv. Eneste aberet jeg har, et aber jeg alltid har, er når trommene kjører på, disse blastepartiene, når skarpen forsvinner. Det har jeg aldri skjønt vitsen med, og selv om det skal være slik, muligens, er det jo noen band som smeller til og fikser å løfte disse viktige skarppartiene opp og fram. Men, jeg skal holde kjeft, jeg kan ikke dette selv, og det kan jo også ha noe med lyd og utstyr å gjøre. Selv hatet jeg, når jeg var i band, å spille på trommer jeg ikke kjente til, så slikt må tas med i betraktning. Men det var ellers ikke noe å utsette på jobben der bak.

In The Woods…, bandet som skulle hamre ned en feit en og bevise at de var tilbake, og det i sin hjemby :). Vi som så konserter med bandet i den første perioden de var aktive, husker sikkert hvordan det var. In The Woods… har alltid  vært og kommer alltid til å være vindskjeve. Dette er et band som overlever på kultstatus, sjarm og en dose pågangsmot. Og pågangsmot har de, for det har nok kostet litt å komme hit de er nå, etter oppstarten for en tid tilbake. Mye skulle bevises, men nå er et mer enn godkjent album bak de, som slippes snart, turne er over, som visstnok var en liten påkjenning. De har altså kommet over de første hindrene, og sitter med et album og overståtte konserter. Overbeviste de så på Kick Scene denne fredagskvelden? 

Jeg tror det. Men det har mye å si hvordan forhold du har til bandet. 

Er du kjenner, husker gamle låter, var spent på nye, vet hva som venter, kjenner til folka, da tror jeg du koste deg. Jeg er nok der, og hele konserten ble fordøyd, analysert, og mest av alt, inntatt med smil om munnen. 

For uinnvidde, folk som ikke kjenner til bandet, ikke har peil på hva de har gjort, hva de har betydd, der er jeg mer usikker. Vil de overbevise yngre, eller eldre, mennesker som ikke har noe forhold til HEart Of The Ages? Omnio? Det gjenstår å se, men om ikke har de fortsatt en potensiell fanskare å jobbe med som er kapabel stor. Det er etterspørsel, det er interesse, men jeg tror kanskje ikke dette er et band som vil fotfeste seg så altfor sterkt hos den nye generasjonen, selv om unntak selvfølgelig er til stede. Det er heller ikke veldig livevennlig i å bevege folk, bandets musikk har elementer som trigger kroppen til å bevege seg, men det er mye avslappende innslag, og partier der det stopper opp og hvor tempoer endres. Samlet vil nok folk bli stående og se og lytte, jeg gjorde ihvertfall det.

James, ny mann bak mikrofonen, gjorde en hederlig innsats. I hovedparten av låtene gjorde James en jobb som jeg ikke står tilbake for noe gamlefar Jan Kenneth hadde fikset om han hadde vært i besetningen nå, etter reunionen. Personligheten til Jan Kenneth har ikke James, men det kommer. Bare fra Blastfestjobben til nå har engelskmannen vokst i jobben. 

Kanskje var konserten en låt for lang, men jeg som sagt, koste meg hele veien. Med anmelderbrillene på var det jo noen småting å utsette på framføringen; litt sure solotoner, et par innslag hvor det ikke helt var tight nok, og et lydbilde som rett og slett ikke gjorde bandet rettferdighet. Det var for det første for lavt, og for pinglete. Det var for all del en bra lyd, men volum og trøkk manglet. Litt av dette ble ordnet opp i utover settet, men det var hele tiden rett under der det burde ha vært, og etter Vreid skal man jo ikke senke greia. Det kan selvfølgelig ha å gjøre med hva bandet selv vil, hvordan de stiller lyden selv, men uansett hadde jeg ønsket mer trøkk i alt. Gitarene var litt lave, rytmegitarene, mens Christopher på bass kan smile og si seg fornøyd, alt som ble dratt opp av toner fra bassen var der oppe.

Så kraftig slo de ikke ned på Kick, ikke som jeg hadde trodd ihvertfall. Det var kjempekoselig å se bandet tilbake, spesielt Botteribrødrene, hvor bassist Christopher smilte og rødmet litt når en kvinnelig publikummer på første rad søkte kontakt ;). Anders styrer greit bak det hele, bærer bandet godt, men det er av og til tydelig at bindeleddene i In The Woods…, pr denne kvelden om ikke annet, er for få. Men, dette er som sagt et vindskeivt band, med det det medfører, og In The Woods… vil alltid ha dette særpreget. Og det liker folk, det er slik det skal være. 

God innsats, bandet var fornøyd, det kunne kanskje ha vært ørlite flere mennesker med tanke på hvem som spilte, men alt i alt en konsert jeg er glad jeg fikk sett. Og fra et band som i Kristiansandssammenheng er kjempeviktig. Det var disse som startet alt, som fikk kontrakt, turnerte utenlands, skapte noe eget. Etter dette kom bandene på rekke, men ITW var døråpneren og bandet som nok vil stå, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, som den viktige brikken.

Så var det hjemkjøring av kone, og strake veien ned til Onkel Aksel etterpå. Der var det to band, Maat og Art Of Deception. Jeg kom et par låter inn i Arts setliste, men fikk med meg det meste av konserten. Og der leverte de som de har gjort før, men det var litt drøy lyd til at jeg klarte å kose meg fullt ut. Det var god lyd, absolutt, men av og til ble det litt vel høyt, og spesielt monstertrommis Einar fikk overlevert frekke slag i form av skarp og chinacymbal, som noteres som av det sjeldne slaget. Kaboom! 

Ellers er bandet et spennende band, skiva har jeg ikke hørt ennå, men live funker det bra. De overlever på Einar, og riff. Veldig stor del av Art Of Deceptions styrke er plasserte i livevennlige extreme thrashriff. Vokalt er det også på stell, og jeg liker godt Marius‘ måte å legge stemmen på. En blanding av rå thrash og deathvokal. 

Bilde til venstre: Art Of Deception

Jeg har sett de bedre, på Minor DisComfort, men hovedgrunnen tror jeg var settingen. På Minor var det en bedre scene, på Aksel var det tett og rett i trynet, og altså med noe drøye smell i huet lydmessig. Men jeg er jo idiot også, bruker aldri ørepropper, aldri gjort. 

Det eneste som ligger og murrer er de litt pubertale låttitlene Evil Bitch og Molested By The Beast :), de plasserer bandet i en litt rølpete greie, men musikken er ikke der, så… Men det er vel de to på skiva som er i denne kategorien, så jeg skal vel heller finne på noe annet å gjøre. Jeg skal forhåpentligvis se de ganske snart, og det gleder jeg meg til.

Yngve

Rogalandske Art Of Deception ble booket i fjor til Minor Discomfort, hvor de visst gjorde det så bra at de fikk plass i årets lineup. Det er altså ikke noen overraskelse at thrashensemblet presterer å gi alt, både fysisk og musikalsk: mye liv på scenen smitter over på det engasjerte publikumet, og omvendt. 

Noen drar assosiasjoner til Motörhead, og joda, jeg ser den, om enn en mer moderne, metallisk versjon. Det er en groovy, melodiøs, rocka og livlig stemning disse karene klarer å formidle. Tekstene virker også… gjennomtenkte.

Dette relativt nye bandet overbeviser altså nok en gang på en sørlandsk scene med stil og skills. Etter konserten diskuteres det om hvorvidt de har utviklingspotensiale; konklusjonen ble at det blir veldig spennende å følge de i de neste fem årene.

Laurence

Maat? Haha, hm. Joda, de var flinke, og de gikk rett hjem til en skokk av publikummerne. Det var death metal, og fra en sidekick underveis fikk jeg vite at det lignet en del på Behemoth. Og en eller annen hostet opp Nile, men det har vel litt å si med at Maat, tyskere, har en fascinasjon for egyptisk mytologi. 

Over tid var det erkekjedelig, men det fungerte! De var ikke flinke til å lage låter, men flinke til å skape aggresjon. Fra mitt ståsted fikk jeg en greie på at når de stod oppreist og spilte, da var det ok, greie riff, tøff tromming, tidvis litt kjedelig tromming. Men når de kollektivt gikk ned i sirkelbanging og utøvde makt i denne posisjonen, da var det som et annet band :). Da øste det verre. 

Bilde til høyre: Maat

Jeg hørte jo at dette var et hardtslående liveband, men objektivt tror jeg at mine mentale notater på at det over tid var kjedelig holder mål. Det fungerte gull for de som ville bange og som hadde litt innabords, men sett i perspektiv var det en konsert som var 50/50. Synes jeg. Men bandet var totalt der framme og hadde mye på stell, det skal de ha. 

Et pluss Maat skal ha, og som er sjelden vare, er en så velfungerende frontmann. Både dødsvokalen og måten hans person var kan bandet være veldig glade for å ha i stallen. Uten hadde det vært…, vel, vi stopper der. 

Flinke, sinna, høy og bra lyd, enkelte veldig fungerende partier, mye mediokert, men alt fra et band som var spilles ugne og som så ut til å trekke mye energi ut av publikum, og som så ut til å like settingen de var i. Maat leverte en fet pakke, he-he.

Dag 1 var over for meg. Hjemturen ble dog av det sene salget siden jeg tilbød meg å kjøre hjem halve In The Woods… til en bydel utenfor Kristiansand, men du verden så koselig det var :). Og fredagen skulle i utgangspunktet være den dagen jeg kom meg ned på Southern DisComfort i 2016, men heldigvis ble det en åpning på lørdagen også :).

Yngve