Etter en kveld med Anvil og oldschool metal dagen før, var det en bortimot total kontrast å komme ned på Onkel Aksel på fredagen, både hva gjelder musikk og alder. Ungdommen i dag er veldig opptatt av teknikk, tighthet, samlet kraft, stil, odde takter – ihvertfall de som omfavner denne maskinelle formen for metal, hvor det ofte veksler i en dualitet med stemninger og melodier.

Alle fotos er av Timewaves, og er knipset av Jon Petter Thorsen, tusen takk for lånet :).

Metallen disse tre banda framførte er ikke unik, det er veldig mange i denne sjangeren, derfor er det ofte avgjørende hva slags låter de fikser å lage. For med et utgangspunkt i at de fleste har sittet hjemme og øvd, skolert seg, pugget slag og andre matematiske formler, er det låtmateriale som ofte skiller denne typen band. Og vokalen. 

Aerial fra Fevik imponerte meg. Spesielt trommisen, fryktelig flink! Først trodde jeg dette var en kar som slo litt forsiktig, noe som var tilfelle i den første delen av første låt, men det åpenbarte seg en fantastisk musiker utover gigen. Kvartetten mener jeg hadde sitt sterkeste kort der bak, selv om også låtmaterien var ok. 

Vokalisten, som kjører denne typiske greia slike band gjør, med rå og ren vokal, fikset å være frontfigur bra. Renstemmen var ikke helt optimal, noen ganger var det ikke kraft nok. Om dette var et engangstilfelle er det jo bare å lese videre, men det virket som om dette var et aspekt med forbedringspotensiale. 

Aerial@Facebook

Bassisten backet trommis opp godt, og sammen synes jeg de la et solid grunnlag for resten. Gitaristen var flink, men jeg savner jo selvsagt soloer, og denne kvelden var det også kamp om gunsten i lydbildet. Du ser, her er det et miljø som favoriserer strenger. Bassisten stilte med seks, gitaristen hele åtte. Da blir det mer bass og tyngde i det som kommer enn det jeg er vant til eller liker. Slik er dog metallen Aerial har hengt seg på, og mulig var det bare meg og/eller lyden, som var bra, som gjorde at jeg ikke helt fikk med meg alt. Gitaren falt også ut et par ganger.

Men, på tross av stil, smak, preferanser; Aerial imponerte og konserten var severdig og frister til gjentagelse. Unge karer dette, og flinke, om de klarer å ture på og sette kraftige nok fotavtrykk, er det ikke utenkelig at vi hører den del fra disse framover. Men, jungelen av slike band er gjengrodd av band som er flinke, flinkere, og da er det like viktig å tenke låter som teknikk og merkverdige taktvridninger.

Vanora fra Oslo, med dette bandet økte alt flere hakk. Der Aerial tydelig var unge og manglet bittelitt på trygghet, staket Vanora ut ny kurs for kvelden. Bandet serverte musikk som jeg personlig falt minst for løpet av konserten, men det vil ikke si at det var dårlig. Samspillet, og nevnte trygghet, profesjonalisme, det oste av bandet. Og som en sidemann av meg ropte i øret på meg underveis, de har hørt sin Messhuggah. For meg er jo Messhuggah 1991, men jeg skjønner hva som er greia. Selv synes jeg kanskje ikke Vanora er der, så tekniske og merkelige som svenskene, men de hadde absolutt partier det var vanskelig å stå og digge til 🙂

Vanora@Facebook

Etterhvert som man ble litt vant til Vanoras musikk, når man begynte å få den under huden, da fungerte det bedre og bedre. Siste låt var enorm. Enkelte partier her og i de andre låtene, når de brakk alt ned og kjørte samspill og tyngde, groove og vold, da tror jeg man må ha vært stupfull eller uinteressert i metal for at man skulle mislike bandet. Vanora hadde også denne strenge politikken :), de er et band som liker seg i de nedstemte og tunge kjellerleilighetene, og som nevnt med Aerial, der er ikke jeg helt. Men det fungerer, det har sin misjon og de gjør dette skarpt. Men jeg må medgi at jeg ikke husker noen av låtene, det var få knagger, om noen, slik at det var det totale uttrykket og det faktum at de var sykt flinke som sitter igjen i lillehjernen.

Med Timewaves kom halvering av basstrengene, og maks syv på gitaristene om jeg så riktig. Timewaves ligger i et litt annerledes landskap enn de to foregående, her er det et mer riffete band, og hvor enkelte dødsmetaltepper ligger under. Og selv om Vanora var veldig flinke på scenen, har Timewaves et par sterke kort visuelt; vokalist og bassist. Joachim, bassist, slår meg som en svært seriøst kar., Det ser ut som om han er i sin egen verden og skuler rundt mens han drar i strengene :). Av og til får jeg lyst til å kile ham for å få ham ut av denne settingen, he-he. Men flink? Jupp. Sammen med ny trommis (ihvertfall for meg) Simon, leverer de en fabelaktig grunnmur for gitaristene.

Jeg lar meg imponere over hvordan de klarer å balansere en bra scenetekke med denne intrikate metallen. Det vitner om at de er habile, for det skal en del til for å kunne gi jernet live og samtidig spille såpass bra. Det er et av aspektene for eksempel Aerial manglet litt på. Vokalist Espen er unik, en kraftig lungekapasitet koblet med bra scenetekke og en ydmykhet og takknemlighet til de frammøte som vi husker fra Dio :).

Den fantastisk fete låten Of Discontent And Defeat ble totalt forcefeeda på publikum, den var rett og slett fetere enn på skive – og det skal en hel del til. Sjekk ut låten HER
.

Timewaves@Facebook

Ny skive er i komminga, men vi må nok vente til litt over nyttår før vi får smake. Nye låter ble spilt, men det er vanskelig å mene noe om disse basert på en lyttings en kveld. Samlet var uansett Timewaves grunn nok til å trosse kaosregnet som hamret over Kristiansand denne fredagskvelden, og mange hadde tatt turen. Fett! Publikum var relativt ukjent for meg, selv om det var enkelte oldschool-tryner som inntok ung og moderne metall sammen med meg. Ikke sitt hjemme neste gang, det er lov å utvide horisonten og slette litt grenser.

De to første banda praktiserte dette med hopping, gjerne samlet, noe som er en greie jeg ikke helt er vant til. Men det er en greie som er aktuell i denne scenen. Dog, dere som var på Anvil kvelden før, ingen klarer å slå bassisten der i hoppingen, bare så det er klart ;).

Takk til Onkel Aksel for at jeg fikk komme, og for lån av bilder. Denne kvelden var også lydmann Kirkesola i sitt ess, det var tidvis frekk lydproduksjon.