Fredagskveld, stappfullt lokale på Onkel Aksel i Kristiansand, to band, ett ung og ett gammelt Og to forskjellige former for thrash.

Bilder er lånt av Jan Ove Løgevik, du finner flere bilder på fotografens Facebookside
. Tusen takk for lånet!

Aura Noir er ikke min stil, selv om jeg er svært glad i enkelte av banda de ligger tett opp til, og som jeg vokste opp med. Bandet er type dirty thrash, blackthrash, rock’n roll-tregreps, og låtene går svært ofte i samme leia. Enkelte brytningpunkter er det, og man ser også det på publikum at det å hive innpå disse tunge Raining Blood-episke tyngderiffene er gull.

Bandet kjørte igang ca. et kvarter før fredagen ble lørdag og skulle etter planen kjøre til rundt klokken ett. Jeg ga meg kvart på, litt før de gikk av, pluss at jeg hadde en pause underveis. Det er ikke ofte jeg ikke overværer hele konserter, men det ble ikke den helt store opplevelsen dessverre. Men, nå må ikke du gå og drite deg og tro jeg ikke er tøff nok, eller ikke har gangsyn, for jeg har sett bandet før, mye bedre. En eller annen hvisket til meg underveis at det var en tid siden de hadde spilt live, og at dette var en gig som lå som en liten oppvarming til en utenlandsjobb. Det forklarer kanskje hvorfor det ikke satt like godt som sist, men uansett hvordan man vrir og vender på greia, er det et faktum at bandet er i samme gata som Ac/Dc og Motörhead i å ikke tilby den helt store variasjonen. Det er dog like mye et band som innehar et kultstempel og har en following som jeg tror gaper over uansett. Noen liker det, andre ikke, jeg er litt dosemenneske på slike band. 

De er  flinke som fjell, spesielt gitaristen lirer av seg mye tøft, det er en hel del sykt fete detaljer. Og man ser jo her hos ham, og de andre to, at dette er kapable karer. Men spesielt gitarbiten stod igjen som veldig kløktig, men da i de partiene som ikke var tregreps blackthrash.

For et slikt band tror jeg, for de fleste, at dosen blir for drøy. Om man ikke er fan da. Men tatt i betraktning av de som falt av lasset underveis, vil jeg faktisk påstå at jeg har et poeng. Om det er fett er det kanskje fett i en periode, men så går man litt lei, og mulig gjør man som jeg, stikker inn igjen for litt til. 

Lyden var ok, jeg var ikke der at jeg synes det var så bra som noen påstod, men. Når de tippet halvveis mener jeg det ble bedre, og det var noe variasjon på min opplevelse basert på de rundt fire plassene jeg beveget meg mellom i lokalet. 

Cudos til Aura for å ikke stresse supportbandet med banner, for Vorbids veggpryd dominerte faktisk, og begge hang oppe hele konserten. De færreste store banda ville ha gjort noe lignende. Pluss i margen.

***

Jeg er mye mer en thrasher som liker melodier og variasjon. Det ser man om man begynner å plukke litt i min oppvekst. Jeg var tidlig på med Kreator, Voivod, Metallica og andre kremband, men setter ditto fet pris på de gruppene som dyttet inn litt annet enn Sodom-worship. Tenk tidlige Metal Church, tenk Sacred Reich på de første par, tenk Flotsam And Jetsam, Heathen, tenk Coroner. Der er jeg nok mer komfortabel. Og der er Vorbid. 

Jeg skal ikke kjøre på med en lang anmeldelse, for jeg har strengt tatt fulgt de en tid og gjort en del på de fra før. Men noe skal vi fikse. 

Sett fra bandets ståsted kan det være de hadde en litt under pari opplevelse. De var litt plaget av tekniske problemer i starten med gitarlyd, noe som tok litt piffen av det som kunne ha vært en strøken seier. Og et strengebytte litt ut i settet, som de resterende tre sporty løste med å kjøre en sang uten Daniel. Greia er folkens, at om det er mulig, bør det stå en backupgitar på scene, noe de sikkert både visste og klasker seg i panna over at jeg påpeker. Og hvorfor det var lydsjekk/linjesjekk så tett opp til avspark vet jeg ikke, men det var mulig en grunn. Litt av magien blir borte når et band ikke kan gå rett på og ha alt klart. 

Vorbid leverte ellers en kanongig, med sin lyse, skrikete thrashvokal og tekniske løp. Samlet er dette fortsatt et like fett band som alltid, og samlet tror jeg de fleste i salen enten forble fan eller ble fan. Og jevnt over gikk konserten greit, selv om de tekniske utfordringene og litt tid før Daniels gitarlyd kom på plass, tok litt av luften ut av opplevelsen. 

Trøkket var der, detaljene satt rævfett, trommis og bassist imponerte og briljerte – gitaristene turer på med soloer og heftige tostemte løp – alt i alt en kremkveld for Arendalsbandet som for min del stakk av med en soleklar seier denne kvelden. Men som nevnt innledningsvis, dette er to former for thrash, og det var fullt mulig å skjønne at noen likte det ene eller andre, det er snakk om preferanser. Hverken mer eller mindre.

Nå er det på tide at Vorbid kommer se på en tur, om noen vil dra de med seg ut og vise de fram er det garantert noe de vil – for de er sultne, unge og spiller fletta av de fleste andre. 

Kvelden summert ble ok, det viktige var og er at folk var happy, og det tror jeg både fans av Aura Noir og Vorbid var.