Fredags 10. mars sto amerikanske Avenged Sevenfold på scenen i en nokså halvfull Telenor Arena. Med seg hadde de to amerikanske band; Disturbed og Chevelle. Avenged Sevenfold er ikke så store at de klarer å fylle en hel Telenor Arena, men med å bruke halve arenaen ble det rimelig fullt allikevel. Åpningsbandet denne kvelden var Chevelle, men jeg var dessverre for sent ute til å få med meg noe mer enn de siste minuttene av siste sang.

Tekst: Christoffer Dreyer

Alle bilder: Boris Danielsen Photography – sjekk flere bilder fra kvelden og mye mer HER. Øverste er Avenged, under ser du Disturbed.

Disturbed åpnet med at gitaristen får spotlight med introen ‘The Eye of the Storm’, og etter litt jubel starter tittellåt fra deres siste album Immortalized. Bandet brukte mye rødt lys og pyro som passet godt til trykket musikken avga. Nå var det ikke så lett å se hvordan bandet egentlig oppførte seg på scenen fra en sitteplass langt opp på tribunen, men bandet ser ut til å ha det gøy på scenen selv om den svartkledde vokalisten for det meste virker til å bare gå rundt på scenen i sin egen verden.

På tross av at vokalisten sier han er syk, ser publikum ut til å elske bandet, og han får jubel da han ber for energien dems. Det er likevel rundt midten av gulvet som er mest med og kaster armene i været. Det synges med på de fleste sanger, og til og med folket rundt meg på tribunen er med til tider. 

Det var to sanger som stakk seg mest ut under hele settet. Den ene var The Sound of Silence, som egentlig er en Simon & Garfunkel-coverlåt. Under denne ber vokalisten om at alle som har en mobil med seg setter på lyset, og fra tribunene så det rett og slett ut som en liten stjernehimmel inne på Telenor Arena. Den andre er Inside the Fire, hvor bandet nesten setter fyr på scenen, det skaper stemning og publikum virker mer energiske enn noen gang. 

De avslutter kvelden med den kjente Down with the Sickness, som hele salen virker til å ha hørt ettersom omtrent alle synger med. Og på tross av bandets dårlige forsøk på å skape en circlepit, endte opp i noe som så ut som en dårlig moshpit, går de av scenen etter et ganske kult show. Lysene passet, pyroen stjal showet, bandet spilte bra, og vokalisten sang bra til tross for at han sa han var syk. Lyden var til tider alt for skarp, og jo lenger ut i settet jo verre ble den. 

I det Avenged Sevenfold’s intro ender, dekkes scenen i rødt lys, tittellåten til deres nye album ‘The Stage’ starter, og de forskjellige bandmedlemmene dukker opp en etter en. 

Fra første strofe er publikum ville, det er helt tydelig hvem de fleste har kommet for å se. Vokalisten kommer springende på scenen innført rød skjorte, solbriller og caps, og i et lite øyeblikk etter å ha sett hele bandet undret jeg nesten på om jeg hadde kommet for å se et punkband.

Vokalisten stiger frem på platået, som er ca. midt i salen, til alles store glede, og starter på verset. Hele bandet spiller sangen imponerende bra, og backdroppen (som besto av flere skjermer, hvor de to på yttersidene viste bandet og de i midten viste videoer og andre levende bilder) var virkelig det jeg kun kan beskrive som eyecandy da det var fabelaktig lagt opp. 

Selv om jeg tenker at bandet åpnet med en av sine sterkeste låter, var det først rundt tredje låt, Hail to the King, at publikum virkelig begynte å synge med. Knyttnever og djevelhorn blir kastet mot bandet i takt med musikken, både fra gulvet og tribunen. Og det blir bare bedre når kuben i midten av backdroppen svever mot midtplatået og henger rett over vokalisten, dette hadde sannsynligvis sett enda kulere ut sett fra fremsiden enn fra vinkelen jeg hadde. 

Sangen Nightmare var nok en av kveldens høydepunkter da alt satt veldig på plass; videoene på skjermene var creepy, bandet spilte bra, lyset var fabelaktig perfekt til stemningen i sangen. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om trommesoloen som fulgte, da det var noe av den kjedeligste og flateste trommesoloen jeg har sett. Nest siste låt, A Little Piece of Heaven, var derimot sangen som var høydepunktet for hele kvelden. Den hadde noe særegent over seg, og skilte seg veldig ut fra alt annet som ble spilt, det var min personlige favoritt kun et lite steg over The Stage. 

Avenged Sevenfold leverte et veldig solid show fra start til slutt, lyset og skjermene var kanskje det beste med hele konserten da det var gjort på en fantastisk måte. Bandet selv spilte veldig profesjonelt, og jeg har ikke så mye å si på det annet enn at de gjennomførte et godt show,. Publikum elsket det, og jeg skjønner hvorfor. Det eneste var at gitaren til tider drukna, men det blir småplukk da det aldri var et problem for opplevelsen. Lyden der jeg satt var derimot så skarp at jeg er overasket over at jeg så flere som ikke hadde ørepropper.

Bandet har kanskje noe av den mest forutsigbare musikken jeg har hørt, med kun noen få unntak, det var veldig lett å finne en struktur, og jeg er ikke overasket over at dette er musikk som er lett å like. Publikum sang med på alle refrengene og så ut til å storkose seg, og på tross av å ikke være fan av bandet selv, koste jeg meg med et godt gjennomført show.»