En kveld på Onkel Aksel i Kristiansand er aldri feil, der er det koselig å være, hvor både betjening og klientell som oftest er perler. Jeg hadde en konsertdate i Sandnes dagen etter, og det var snuing av døgn etter flere netter på jobb også, natt til fredag, så at jeg var i salen når Thomas og Mork kjørte igang var i seg selv ganske imponerende.

Bilder av Abyssic er knipset av Tanja Irene Søyland, tusen takk for lån!!!! Morkbildet, som er øverst til venstre her, er knipset og lånt av Elisabeth Anette Thompsen, mektig takk til deg også :).

Black metal, det er en stil jeg aldri har gitt meg over til, mye fordi innholdet krasjer med mine meninger, men også fordi jeg vokste opp med band som jeg fortsatt synes er bedre enn det de nyere gruppene fikser. Mork er oldschool, men samtidig har de mye ved seg som skjærer ut av den typiske tr00-greia hvor man slår opp i boka og leser seg til hva alt skal dreie seg om. Det gjelder forsåvidt altfor mange stiler innen metal.

Det Mork har klart, som er en liten bragd, er å seile opp som et av de mer omtalte svartebanda her i Norge, på kort tid – ved å være veldig korrekt i det å promotere seg og slippe album i en grei dose. De har innyndet seg hos de rette folka, krangler ikke med noen, provoserer lite, og har på en måte skaffet seg litt cred som er litt uvanlig i dette miljøet. Det pleide jo, og til en viss grad pleier, å være litt rufsete, og tuftet på idiotiske stunts eller aksjoner. Mork er musikk, og jeg har tidligere intervjuet Thomas på dette og hvor han påpeker at det er nettopp det; fokus på musikk og en fascinasjon på image. Men frykt ikke, Mork klarte å kjøre den åpenbare blødmen om at de var i bibelbeltet, til humring og smil fra de tøffeste i salen ;), så litt slemme er de.

Musikalsk er det greit opp mot et par band jeg selv husker fra yngre år, det er en del Bathory her, og noen hint av tidlige Celtic Frost. Så der er de på stell. Men det er også svært mye som framstår som hypnotisk, stemningsfylt, partier som virkelig klarer å få publikumet til å falle litt i en greie. Sånn uten å trekke bort svartmetallen for mye, Mork har en del ting på gang, spesielt live, som flytter de litt bort fra nekrogreia, heldigvis for min del. 

Thomas er en naturlig senter, en flink frontfigurer. Men det er også et faktum at trommeslageren bak der, visstnok en polakk, bærer mye av drivet. Det kunne med fordel ha vært litt større kraft i slagene i øvre halvdel av kroppen, men beina fikk pinadø kjørt seg. Nå er jo jeg en olding som liker powertrommiser best, flere av de jeg har sett innen extremmetallen har en annen tilnærming til det å slå hardt, og det skal sies at det ikke er lett å slå hardt OG fort :). Men fyren der bak var en force! De to tvillingene på hver side av Thomas hadde også sin funksjon. Ikke at det var så mye bevegelse, men det er absolutt en kuriøs visuell opplevelse å se de fungere på denne måten. Sammen skapte bandet en vegg av metal, som ofte fungerte svært bra.

***

Abyssic? Makan, det ble en god opplevelse. Jeg har sett de før, på Karmøygeddon, den gang husker jeg litt spiss gitarlyd og at jeg missa bittelitt  i starten. 

Nå har ikke jeg hørt skiva, det har liksom ikke blitt sånn, men jeg fikk et godt inntrykk på Onkel Aksel. Jeg elsker doom, alltid gjort, helt siden jeg hørte Candlemass i 86-ish og Trouble året etter. Abyssic har en del elementer fra disse banda, men det er også en grad av en oppdatert form for metal her. Nå stod jeg slik at jeg ikke fikk sett tangenttrykker Aaslie, men synthbruken er med på å løfte de ut av den typiske doomen og inn i et hjørne der symfoniske virkemidler ligger og bygger et litt annerledes uttrykk. Noe kan jeg spore til den første og andre utgivelsen til finske Swallow The Sun, du vet, når de var doom ;).

Generelt var det ikke mye å utsette på dette fra min side, jeg er glad i stemninger, tungskodd metal og slik vokalen til Håkon legger seg. Han er en god vokalist, bedre enn mange, og i samspill med kontrabassen (sorry om jeg tar feil :)), pluss disse kappene, er det et band som tar seg godt ut. 

Og ta seg godt ut, når vi snakker om det, nyberta på bass er jo et skue – Henriette tror jeg kommer til å selge billetter alene :). Det er forfriskende å se en dame i et slikt band, og generelt i metalscenen. Vel har det dryppet litt hunnkjønn inn i en del band i det siste, men det er aldri feil å vanne ut denne mannsdominerte greia. Hun debuterte med Abyssic her i kveld, og sammen med en maskert trommeslager fra et relativt kjent band ;), la de et bra fundament for de andre. 

I et slikt band har kanskje gitaristen en mer tilbaketrukken rolle enn i den sedvanlige måten å tenke musikk på, for med to basser og synth, og med musikk som ikke er så gitarbasert, er det en kunst å løfte fram fjøla. Men jeg hadde flere øyeblikk som lytter hvor det virkelig ble krydret fra venstre flanke, spesielt når det var akustisk groove, clean. Jeg var nok også plassert litt slik at jeg ikke nødvendigvis hørte gitaren maks, for det var, på tross av at det var bra all over, noe forskjellige nivåer i lokalet. Og heldigvis ikke så høyt som på Mork, for jammen var det greit å ha et par øreplugger når Haldenbandet fyrte av. Abyssic var mer behagelig i denne avdelingen.

Jeg er en sucker for band som blander slike virkemidler, og setter pris på å være med gjennom en setliste som består av lange, varierte og bra låter. For noen kan det nok bli litt i overkant, men treffer de så treffer de bra. Jeg ser ingen grunn for at dette bandet ikke kan gjøre seg gjeldende blant de mer etablerte, og spille sammen med disse på festivaler rundt forbi. Det blir spennende å se hva som skjer, men så langt, med denne konserten bak meg, er jeg sikker på at det ikke er leveransen fra en scene som skal hindre de i å komme inn i varmen.