To forskjellige stiler møttes til dyst på Onkel Aksel i sørlandets hovedstad denne kvelden og natten, noe som alltid er en glede og en utfordring. Faktisk var det akkurat disse to band som i november 2015 spilte sammen, på samme scene, med samme lydmann og med samme skribent som også den gang var i kjølevannet av en rekke nattskift. Livet går i loop gitt.

Bilder, øverst er Rise, Razor under.

Begge banda har jeg fulgt en tid, Razorbats ikke så lenge som Rise Above, men begge har mye å komme med. Det er også en fellesnevner i at de i hver sin stilgren leverer svært bra, og der Rise Above er de unge og aggressive, er Razorbats litt eldre, og med beina plassert noen tiår tilbake i musikalsk tid. Og det slo meg at det er flere likheter ute og går, at de ikke er så ulike, og at det fort bare er litt tyngde og slagkraft som skiller deler av de de serverer.

Rise Above åpnet, og hadde desidert best lyd fra scenen av banda. Litt fordi de utnytter bånnsjiktet så bra, og er et band som lett trigger godfølelsen når de treffer med sin suggerende, tunge og tidvis melodiøse metalcoren. Det er en lett og fin feel hos de lokale metalhuene i RA, og selv om de kler opp låtene i veldig metalisert drakt, og har en vokalist som skriker lungene ut, fines det mye melodi og (i mangel av et bedre ord) gladpønk der inne. En tilgjengelighet ligger hele tiden og lurer under brølene og freset. 

Det har blitt noen konserter for min del med Rise Above, og jeg synes de har klart å smitte meg hver gang, med spilleglede og trøkk, samspill og aggresjon. En fin gjeng, som oppsummert rett og slett er et bra liveband. 

Oslobandet Razorbats kom altså tilbake til Kristiansand og Onkel Aksel scene, og denne gangen med ny skive i baklomma, og en nær total renovering i lineup-en. Gitarist Kjetil er der, med sin hybrid av Dennis og Freddy Krueger, og styrer det hele med flott gitarspill. 

Lydmessig var det også her veldig bra, det var bare et annet band, en annen stil, og et litt mindre in your face-trøkk. Men det kledde låtene. Jeg fant vel ut at alt kom på plass på andre låt, og derfra og ut var lydproduksjonen fra Endre Kirkesola smakfull. Razorbats spiller en glad og positiv form for hardrock/gladpønk, og har valgt å legge seg mellom Turboneger og noe 70-talls sleeze i image. Og med Kjetil på sidelinjen med altså Dennis og Freddy som inspirasjon.

Vokalen til Paul var bra den, kanskje ikke så sterk som forgjengeren live, slik jeg husker det, men denne Åge Steen-Nilsen-kopien leverte varene, og hadde i tillegg en veldig ok scenepersonlighet. Publikum var nok litt tilbake i stil, men det løsnet etterhvert, og til å være en kald fredagskveld i vinterferien, tror jeg ikke det bør være noen misfornøyde bandmedlemmer etter konserten ;).

En fantastisk bra låt som Desolation Highway, og hitlåten Kids Of the 70’s, kan ikke slå feil. Og med ny singel (Sister Siberia) som fungerte bedre live enn i studioversjon (jeg har ikke hørt mye på sisteskiva til info), sydde de sammen en bra liste. Og tar jeg feil når jeg tror det kun ble spilt to låter fra den flotte debuten? 

Jeg angriper det å se konserter lik å sitte hjemme og se film, gå på kino, jeg likestiller disse vriene på å innta underholdning. Og mange flere burde tenke slik, å se band live heller enn å trøkke hjemme, om man har mulighet selvfølgelig. Støtt opp om band som drar lange avstander i små biler, og sliter scenegulv på steder som Onkel Aksel. Vi er en symbiose, og alle trenger alle, man blir aldri for gammel til å se band live, og det er en god følelse å oppleve slike kvelder hvor banda tilfører noe fett i livet. Alternativet mitt? Denne kvelden? Sittet hjemme og skrevet anmeldelser ;). Faktisk var det veldig greit å ta turen ut selv om planen var å sove.