Oslo 6. desember, du kan vinne to billetter.
Mental Disaster + The Dark Nebula (Kristiansand, 2303.18)
To ganske extreme band inntok Onkel Aksel denne fredagskvelden, som var det siste brutale som fikk slite scenen på spillestedet. Aksel legger som kjent ned om en ukes tid, og de som ikke var der kan takke seg selv.
Alle bilder er lånt av Jan Ove Løgevik, tusen takk! Sjekk ham ut på Facebook, og om du trenger noen til å knipse eller ta bilder, vær med og støtt opp om fotografene, de fortjener så mye mer enn de får. Øverst er Nebula, de to neste er Mental.
Fellesnevneren for begge band er at de er veldig extreme, det er mer en tilstand, et verktøy for å få ut aggresjon, både for band og tilskuere. The Dark Nebula representerte denne extreme, kliniske skolen, Mental Disaster hugger mer oldschool, men er like bråkete. Jeg savner jo alltid melodier hos slike band, og selv om det var noe hos begge band, mest hos Nebula, er det aldri feil å blande inn denne ingrediensen mer.
The Dark Nebula var et band jeg hadde hørt om, men ikke hørt. Konserten viste fram sørlandsbandet på en fin måte, de fikk presentert materialet og spilte bra, overbevisende, og la igjen en aksje på å bli sjekket ut ved en senere anledning. For meg høres det ut som en hybrid, hvor man blander teknisk dødsmetal med svarte saker, og hvor det i tillegg er en moderne touch ala disse mattemetalbanda som er litt happening. Det vil si at soloene var shred og hauger av toner, hvor bassen like ofte la seg over bandet og lekte seg, og hvor trommene hele veien både bar bandet og gjorde sitt til at det var vanskelig å få med seg taktskifter, som jeg liker. Jeg er jo en sucker for bassister som gjør jobben sin der nede, men det er en greie dette også, å leke seg på halsen og spille opp i mot det en gitarist gjør. Siden rytmeseksjonen er litt der oppe, er det litt lite bunn i bandets metal, om de trenger det eller ikke er jo et spørsmål om smak og behag.
Jeg er nok en av de som ikke faller i staver av trommiser som spiller sånn superfort med beinteknikk, eller bruker for mye trigg, det er bare sånn jeg er. Men Kristoffer skal ha for jobben, makan, det der er hardt, selv med lette pedaler og teknikk. Det er en egen gren dette, og av det
jeg har hørt tror jeg man skal holde et lite øye til denne karen. Det er mange der ute, men når noen stikker seg ut slik vet man at de dukker opp høyere i systemet om de fortsetter å spille.
Jonas, som vanligvis er å se som gitarist i Mandalsbandet Mental Despair, har en bra vokal. Det er en blanding av growl og skrik, og det er etter min smak noe av det fetere. Kjellergrowl eller screamo er begge varianter som gjerne faller litt gjennom her, men Jonas har en vokal som har litt midtpunkt i seg, som i tillegg gjør seg veldig bra til slik musikk.
Ep er etter det jeg forstod ganske nær ferdigstilling, jeg følger med og melder inn så fort det foreligger nyheter. En habil gjeng musikanter som jeg ser for meg kan treffe et marked der ute.
Mental Disaster, Kristiansandsbandet som rett og slett er litt slitsomt å høre på, som blåser ut ørevoksen, som ikke gir seg, som er kompromissløse og som pulserer rundt i en pøl med metal som har en del slagg.
Denne kvelden var The Dark Nebula-trommis Kristoffer stand-in for David, som er bandets faste trommis, noe som førte til at uttrykket ble en del annerledes. Hvorvidt det ene er å foretrekke over det andre tok jeg ikke voldsomt mye stilling til, for det var kun denne ene kvelden, men det var et høyere tempo, mer klinisk, enn det den mentale katastrofen vanligvis byr på. Jeg er litt mer oldschool av meg, og vil nok si at et par av låtene ble litt vel drøye. Men innsatsen, gjennomføringen, med tanke på at Kristoffer bare har hatt et par uker til å øve inn et sett som ble hamret inn uten hørbare feil, er i seg selv fryktelig imponerende. To band på en kveld, to beinharde, viser at det bor myyye i denne karen.
Mental Disaster er aggressive og tar ingen fanger, her skal alle ned for telling. Når de øser på for mye er det veldig behagelig med enkelte groovy riff, tunge riff, som jeg gjerne hadde hørt flere av. Det kan bli for mye av rett-fram-aggresjon, om man ikke, som nevnt innledningsvis, bruker dette til å få ut litt følelser. Notert er også at soloene er altfor korte, og med en for spiss lyd. Bernt (som også spiller i og lager musikk hos In The Woods…) er veldig flink på soloer, og jeg håper de bruker dette elementet mer, for bandet trenger litt variasjon av og til.
Mental Disaster er basically en svær sementblander full av stein som går fort og lenge, og hvor det av og til stopper litt og man hører et par karer som står og slår med slegger – og sånn går det vekselvis helt til konserten var slutt, og man kjenner at systemet rett og slett har fått seg en ørefik. Det er vel et kompliment vil jeg tro, for bandet har ikke laget musikk man skal plukke blomster til eller kose med kaniner. Dette er storby, asfalt, bråk og stress, alt fra en kvintett som ikke bryr seg en døyt om hva jeg eller andre mener.