Full tittel: «Blues From Hell – The Legend Of The Courageous Five»

Selskap: SAOL

Release: 24.11.17

Lett fengende bluesrock fra Slovenia.

Fra oppstart i 2015 har Stray Train kjørt toget i høyt tempo med debutslipp i 2016, og massiv turnering i Europa sammen med Bluespills og Kadaver. Rock It Magazine kåret i 2016 bandet til årets bluesrock-oppdagelse. Hva kan slipp nummer to by på?

Stray Train@Facebook

Intet nytt under solen hvis man skal gå i sjanger. Det er lett hørbar bluesrock med alle ingredienser intakt. Mye er gitarbasert, og mangt et riff har røtter i ting man har hørt før. Allerede på Electrified får man lett en Zeppelinfeel, men både Hendrix, ZZ-Top, og mye annet gjenkjennelig kommer opp underveis gjennom låtene. At de har melodi og noen ganske så catchy refrenger skal de ha pluss for, hør Mad Machine og man tenker en real 80s hit. Når det er sagt er det i mine ører like mye, om ikke mer, blues i Stray Train enn rock. Ahh, joda, det er rock, men fundamentet er bluesa så det holder. Luka Lamut er med og trekker opp, for det er mye sjel og ekthet i den stemmen. 

Det hadde nok vært en høydar på en festival på dagtid i solen med noe friskt i glasset, men på stereoen hjemme ble det fort litt kjedelig i lengden. Det funket for meg best de første rundene, dog etter 6-8 runder har den ikke vokst men heller flatet ut. Nå får man også 12 sanger, så kanskje det er litt av grunnen?

Selvfølgelig er den ultratradisjonelle litt melankolske balladen med; My Babys Ride, men ikke noe galt i det, for litt sart stemningsfull balladeblues er alltid fint for øret. Svært godt gjennomført, strålende produsert, og top innsats, men om de kan kjempe i toppen med Rival Sons & Co det er jeg usikker på.

6/10

Tracklist:

1. Electrified
2. Heading for the Sun
3. Days Gone
4. Emona
5. Mad Machine
6. Blues from Hell
7. House of cards
8. Love Is Just a Breath Away
9. My Baby’s Ride
10. Give It Away
11. No Easy
12. Miracle