Innlosjert, klar, værskeptisk, kjeks og vann i sekken, da er man rustet for tre dager med mange timer med livemusikk. I år valgte reisepartner og Hmno-representant Vidar (tidligere trommeslager i Guardians Of Time) og jeg å kjøre opp tirsdag kveld og slippe stresset med å plage hanen på festivalens første dag (som vi pleier); og det var knask å ankomme residensen til Rune i Halden og bli godt mottatt og matet. 

Alle bilder er knipset av den skjeggete og flotte fotografen Jørgen Freim. Link til flere bilder kommer. 

Bilde til venstre: Føss.

Føss, som etter min mening fortsatt bør revurdere valget av bandnavn om man skal prøve seg utenfor Norges grenser, var første band ut på årets Tons Of Rock. Og hardrocken de serverte er lett summert feiende flott. De ligger i et hardrocklandskap hvor mye kan minne om 70-tallets helter, men også hint fra de melodiøse banda fra den engelske invasjonen vi husker fra tidlig 80-tall slapp over oss som en bombe er her. Føss minner litt om det frekke bandet Black Axe

i enkelte partier, og DET er ikke et lite kompliment fra meg.

Føss begynte der nede, hvor man må justere seg litt, finne formen, bli varm. Deretter følte jeg at det på et punkt skjedde noe hos karene, og konserten vred seg på plass. Trommelyden var litt lav, men det var et problem på mange av konsertene på festivalen. Det var i hovedsak skarptrommen som ikke kom bra fram, og det har så mye å si. 

Sistelåten var fet, der hadde de et soloparti som rula, og et parti jeg mener var rett før soloen, som virkelig fungerte bra! En del gitartoner, harmonier, ledet tankene til
Lizzy
, og når
Føss
fiksa disse gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Ny låt, mulig det var den siste de spilte, var mer energisk, og jeg ser fram til bandets kommende skive. 

Vokalen til Mikkel er spesiell, ikke så typisk, litt rufsete, men også veldig melodisk. Det er likheter med vokalen norske Storm hadde på denne fantastiske 10-tommeren

som kom for en tid siden, og faktisk er det blittelitt av denne gamle storheten i denne yngre generasjonen fra Sarpsborg. En ørlite hes vokal, som ikke er umiddelbar, men som vokser på deg. Det opplevde jeg når jeg jobbet med debutskiva i sin tid.

In Vain? De leverte en ok konsert, men ikke blant de beste jeg har sett derfra. Hovedgrunnen var vel lyden, og hvor svartskrika Andreas rett og slett ikke hadde lyd i store deler av konserten. Sindre, bandets andre vokalist, imponerte med renvokalen, det kan ikke være lett å synge slik og treffe med styrke og uten å snuble. 

Men jeg likte konserten, det er såpass mange bra låter at man skal være temmelig puddel for å ikke spise noe av dette. Det kjipe var at dette var en av overlappingene på festivalmenyen, og jeg måtte se Girlschool. Så en låt, tror jeg, ble skippa til fordel for oldschoolbandet fra England.

Jeg har fulgt Girlschool siden jeg var guttungen, og liker mye av det tidlige de slapp. Men jeg må innrømme at det var relativt slappe greier det de serverte. Enkelte låter var kjedelige, noen kjedelig arrangert, og uten at jeg har nilyttet på kvartettens siste skiver, vil jeg tro at skillet mellom det som funka og ikke kan settes til slutten av 80-tallet. Emergency og Running With The Devil var krem, de har energi, det mangler de nye.  

Det som ER imponerende er jo at disse damene, eller jentene, begynner å bli relativt gamle, og slikt sett er det makabert kult å se at de fortsatt er på en scene og liker det de gjør. Og at tre av disse har vært med helt fra starten, som var 1978 :). Bassist Enid hadde en pause rundt 1981-1982, og kom tilbake ca årtusenskiftet. Bandet hadde også en pause fra begynnelsen av 90-tallet og noen år fram. For meg var det alltid Kim, vokalist og gitarist, som var berta, hun som ble hengt på veggen når plakatene kom i diverse blader. Hun synger fortsatt veldig bra, og spiller fett. Men det var et tydelig skille i hvordan bandet framstod på gammelt vs nytt materiale, så problemet ligger nok mer der, i at de nyere låtene rett og slett ikke holder mål.

Det løsnet dessverre ikke helt før de to nevnte gamle klassikerne kom, og det er sånn det er noen ganger. At de turnerer ennå, og har smilet der, og spillegleden, det er en faktor de fleste banda av yngre karakter bare kan drømme om. Så se for deg dine helter, eller deg selv, i en alder av 60 år stå på en festivalscene og gi jernet. Det setter mye i perspektiv :). Og de har storyer fra sin tid sammen med Motörhead som jeg vil tro får de fleste til å rødme. De har vært der, skapt noe, satt sitt avtrykk i å fronte innovativitet i form av å være en all-girl-gruppe, og foretjener all øre for det. 

Sjekk ut denne knallkule dokumentaren om bandet fra den gang da.

Alestorm kan dra til sjøs, makan til tull. Men det er MIN mening :). Opma-takter og halvdårlig thrashvokal, pirat- og partyfaktor som nok treffer de som liker fjas, jeg orket ikke mer enn et par låter. Og uten at jeg skal drite på dere som elsker bandet, men jeg prøver å være objektiv her, ha-ha. Låtene gikk stort sett i den samme grooven, og man får vel bare innse at noen liker svæææære bandeender på scenen og fjomperier. Nei, takke meg til Trollfest om jeg skal ha underholdning.

Og fra det ene partybandet til et annet som lager mye liv og skaper stemningen; Battle Beast. Jeg har ikke noe spesielt forhold til gjengen, men ser at de vokser på folk, og at de har noen låter som er svært kløktig arrangert med gode refrenger. De låter som om Sabaton og Amaranthe hadde fått barn sammen, men stiller med et ess i ermet; Noora. Hun har en stemme de fleste menn kan drømme om, sterk og vanvittig fet. Låtene er nok best beskrevet i de to referansene de selv legger på sin Facebookside; Manowar og Abba. 

King For A Day

 og Familiar Hell

var vel de låtene jeg likte best, og som jeg kan spille en del, ellers er det en del fyll og tekster som er noe cheesy :). Men, gjengen leverte prima underholdning, hvor publikum enten var med fra starten eller ble vunnet over. En fin konsert og hvor jeg gikk derfra med en bra følelse. For en vokalist. Og en kløktig booking fra festivalens side.

Exodus? Mamma mia. Jeg har fulgt bandet helt fra førsteskiva, men aldri vært blodfan. Skal jeg spille noe, blir det som oftest noe fra debuten. 

Bilde: Exodus

Det bandet, makan, de leverte like bra som Slayer i fjor, begge band jeg egentlig ikke har mye greier for. Men jeg bøyer meg i støvet for Exodus, de banka så hardt og jobbet så mye at man skulle tro de var ungdommer. Og bare å se selveste Lee Altus på scenen? Det var verdt hele konserten. For de som ikke vet det var han del av ett av de beste thrashbanda ever; Heathen.

Vokalen er så intenst, så irriterende, så bra og så fet at man må ta av seg det man har av hodeplagg for Steve. Og når de kjørte materiale fra førsteskiva? Da våkna publikumet. De var med hele veien, men de eksploderte når de gamle og bråkete speedthrasherne kom. Og det å høre disse låtene så tighte, med så bra lyd, var en fryd. Pit’en vokste, det ble til og med en wall of death
, og man skulle være kar for å henge med der. Jeg var nok litt sprekere før, men hadde nok overlevd. Bandet trigga noe i massen av folk, og de gjør det de kan best; lar folk få ut aggresjon.

Og gitarlyden var så rå, så feit, så thrasha, dette er vel malen på slik metalband bør framstå om man skal overbevise ;). Exodus var ett av høydepunktene, helt klart.

Vi ble ved hovedscenen da teltet var fylt av svartere saker enn jeg gidder å bruke tid på :). Men svenskene i Arch Enemy ble satt på prøve, for det å følge opp Exodus er vel ikke det man har på ønskelista.

Jeg synes Arch Enemy var ok. Jeg har sett de bedre, men det virket på meg som en konsert som gikk litt på rutine. Innøvde bevegelser, og på mange måter en litt blek kopi av konsertene jeg har sett med Alissa i front tidligere. Ingenting slår opplevelsen av å se dette bandet med Angela brøle fra seg, og for meg har nok svenskene blitt for mangametal. Det er ok, de leverer, er flinke, men basert på denne konserten synes jeg de leverte en streit jobb uten voldsomme etterlatenskaper. 

Trommelyden, levert av en fantastisk trommis, er altfor plastikk. Mange trigger og balubaerer for mye, de mister trøkket – synes jeg. Lydbildet ellers var bra, det var habile folk som skrudde på plass nivåer og lyd for Arch Enemy.

Bilde: Arch Enemy

Det som slår meg er at Alissa ikke fikser å gjøre de gamle låtene bra nok. Det fungerer nok for de fleste, men jeg hører et skille mellom det hun har vært med på selv og det hun skal kopiere av det eldre materialet. Men hun er et flott kvinnemenneske, og tjener nok bandet utrolig godt som frontfigur. Og hun har et bra tak på publikum, så det meste er på plass, men for meg ikke en optimal konsert og som nevnt, man går ikke på etter Exodus og tror at man kan overgå :).

Jeg har aldri sett Vikings, serien, og har strengt tatt ikke større interesse for slikt. Jeg har hørt at jeg bør søke statistrolle der av en eller annen grunn.

Wardruna er neste band ut altså, men det skjønte du vel :). Det er befriende å være delaktig i en slik opplevelse, selv om det er svært tungt for en gammel mann å stå så lenge stille og lytte – for vanligvis har man en takt man kan følge og med det avlaste bein og rygg :). 

Lyden var høy, for høy, men veldig bra. Stemningen var upåklagelig, konserten var enormt bra. Men det ville nok, for meg, vært en mer optimal situasjon å sett noe slikt sittende nede, avslappet, kanskje hjemme på anlegget. Men, igjen, det var en flott opplevelse. Litt monotont, litt lite bevegelse, men jeg liker jo godt band som Swans, Fields Of The Nephilim, Saviour Machine, band som jobber med tunge stemninger, dystre lydkollasjer. De som har peil på Wardruna vil nok kanskje koble andre referanser inn, men jeg hører det jeg hører, og slår fast at et jevnt og tungt soundtracklignende spredte seg innenfor teltveggene. 

Et annet aspekt var det visuelle, som ble båret utrolig vakkert av lysbruk. 

Bilde: Wardruna

Ozzy. Ozzy. Ozzy. Nå er det slutt, selv om gamlefar faktisk klarte å spørre om vi ville ha ham tilbake :). 

Jeg er større fan av solo-Ozzy enn Sabbath, men det handler kun om Bark At The Moon. Den skiva er så utrolig bra! Konserten åpnet faktisk med tittelkuttet, uten at den versjonen slo luften ut av meg. Låtvalget ellers var sånn passe, for å spille gamle Sabbathlåter på en avskjedsturné som skulle omhandle solokarrièren var unødvendig. Det er jo ikke lenge siden han var her med Sabbath, og jeg (og garantert mange andre) hadde nok heller ønsket seg flere låter fra soloskivene.

Han var bedre nå enn med Sabbath, men fortsatt tror jeg han surfer godt på velvilje og status. Jeg hadde lave forventninger, og med en god konsert var det ikke så mye som skulle til for at man ble fornøyd. Ozzy selv så uforskammet godt ut, han var ikke så slitt/sliten som sist, hva det nå kan skyldes.

Jeg bryr meg ikke om hva Zakk-fansen måtte mene, men å gi den karen så mye plass er rett og slett på grensen til dusteri. Vi kunne fått to-tre låter og fortsatt hatt god tid til solo fra skjeggetrynet. Og det var bare det samme og igjen og om igjen. Publikumsflørtingen kom han langt med, men dette var for meg et utrolig irriterende innslag. Og vet dere hva? Rett etter kom det en kjedelig trommesolo! Kanskje trengte Ozzy en middagslur der bak? Trommisen er jo fantastisk flink, men det der var ikke noe å rope hurra for. Soloen han hadde med Sabbath, som var aaaaaltfor lang, var bedre.

Nei, jeg vet ikke helt. Konserten var dugende, men kanskje litt fordi man har hørt en del dårlig innsats fra mister double O i det siste. Han traff på tonen på War Pigs, hadde noen sure avslutninger på setningene i Shot In The Dark, ellers var det ikke stort å utsette på fyren. Så summert var det en god konsert, men god til å være Ozzy. Ser man på de andre høydepunktene på Tons Of Rock var det band som knuste dette.

Og hva er det med denne halvdårlige trommelyden? Det knuste maks på noen band, men mange, også hos Ozzy, var det en ullen og lav lyd, skarpen spesielt (og den er jo superviktig!). Veldig kjipt å se fyren jobbe så hardt og ikke få uttelling.

Jeg var nær ved å drite i å skrive om Ozzy fordi fyren/managementet eller noen i systemet hadde lagt ned totalt fotoforbud. Gjøker. Det er hauger av fulle folk med bra telefoner der ute, folk som har zoom på telefonene, folk som filmer, bra bilder, bra filmer, ræva bilder, ræva filmer. Og så vil de ikke ha BRA bilder tatt av proffe? Hva i all verden er det for en tankegang? Tror de at fotografene der framme ønsker å legge ut stygge bilder? Å ødelegge ryktet de jobber hver dag med å kna på plass. Møkk.

Nå hadde vi vært på festningen siden 12:30, og når Ozzy sluttet var vel klokka rundt midnatt. Audrey Horne ble avspist med tre låter. Og jeg tror det går helt greit, jeg har sett de mange ganger, og de er fantastisk liveband. Vi hørte noe utenfor teltet først, (det var bedre lyd der når det ble for høyt), og inne var det veldig diskant. Og høyt. Men det er et band som fortjener alle gode ord.