Dag to ble som åpningsdagen fylt av regn og ganske kjølig groove fra oven. Det preget mange, og vil garantert slå ut på salg av mat og drikke, selv om jeg tror det ble omsatt ganske godt med flytende så vel som fast føde. Dagen ble for meg en av de beste, for to av høydepunktene kom på plass i løpet av torsdagen. 

Alle bilder er knipset av Jørgen Freim, link til flere shots kommer asap.

Bilde: Sibiir

Sibiir liker jeg godt på skive, selv om jeg aner en svartere uttrykksform i coverart etc. enn det jeg spiser. Men bandet har alt på stell når de åpner teltscenen på torsdagen. Oslobandet, som jeg av en eller annen grunn trodde var nordlendinger (blir mange band å holde styr på), gjennomførte en knallkonsert! Tyngden, melodiene, mørket, trøkket, sceneenergien, lyden, de fleste låtene; dette ble rett og slett en av vinnerne blant de mindre banda på festivalen. Og i likhet med de fleste slike arrangementer, hvor flokkene styrer mot de svære artistene, gikk akk så mange glipp av et band jeg personlig mener spiser Kvelertak til lunsj og driter de ut med kveldsmaten. Kanskje ikke helt sammenlignbart, men de er litt i samme skuff, men heldigvis hardere og mer metalbasert. Bare sånn for å understreke at de fleste går og ser banda som de allerede har hørt og sett hundre ganger før. 

Vokalist Jimmy, selv om jeg ikke alltid liker å overse musikerne i bakgrunnen, er en formidabel frontfigur, Han henter inn og gir like mye kraft hele veien, han er helt i øyeblikket hele tiden. De tjente grovt på bra gitarlyd, og generelt trøkk i lydbiten, og når man disker opp med sanger som åler seg rundt beina på alt fra Neurosis på det tyngste til Purified In Blood når det blir litt core-ish, da er jeg fornøyd.

Så var det full fart opp til hovedscenen fort å se litt av Imperial State Electric, bandet med den tidligere Entombed-trommisen Nicke i front. Og uten å være fan av det eller Hellacopters, fyren vet hva han gjør. Det ble stort sett mye av det samme, men det skinner gjennom at disse gøtta har peil. Gode låter, glade melodier, drivende god hardrock, men etter noen sanger gikk det litt på repeat. Men, vi hadde uansett en ny overlapping og måtte gå derfra.

Bergensbandet Malignant Eternal (et voldsomt svulstig navn, he-he) hadde funnet ut at det var på tide å dra igang en konsert igjen. Medlemmene er for det meste godt kjente ansikter, Frode fra Krakow, Arve fra Enslaved og vokalist Torgrim, som vi kjenner som del av tabloidpressen og ikke minst som festivalgeneral (Hole In The Sky før, nå Beyond The Gates). 

Musikken var svært spredt, fra den groveste svartmetallen slik jeg husker den fra tidlig 80-tall, til noe thrasha, litt død og også noe som var stemningsfullt. Jeg har aldri hørt bandet før, mulig det var et lokalt fenomen, og slikt sett tror jeg nok det er kontakter og nettverk som gjorde at de fikk jobben her. Det var for all del mye kult, men det tilhører vel sjeldenhetene at et ukjent band som har reuinon får en så god plass på en så stor festival. 

Det til side, det var en konsert som stort sett var kul å ha overvært. Torgrim surfa mye på effekter, en svær klang som bar i teltet. Så den lille karen framstod som en extremmetallens Messiah Marcolin der brølene og skrikene dundret mellom teltstengene. Og han funka bra, vokalen var habile saker. Det er dog en veldig vanskelig posisjon å være frontfigur i et band når du står side om side med Frode på bass, lite klarer å utmanøvrerer hans scenepersonlighet.

Bilde: Malignant Eternal

Musikerne ellers gjorde også greit fra seg. Spesielt disse litt maskinelle og svarte riffene, når de gikk litt på repeat. Det eneste minuset var vel at stilen var litt bred og at lydnivået var skrekkelig høyt til tider. Om det blir flere giger eller om de bestemmer seg for å gjøre noe utover denne jobben vet jeg ikke, jeg tviler jo med tanke på at noen av de involverte har relativt godt fylte timeplaner.

Både at jeg ikke er stor fan av Epica, og at det regnet hinsides mye når vi tråkka opp mot hovedscenen førte til at vi heller søkte ly. Vi hørte litt, men det er for pusete for meg. Jeg klarte å lire Disneymetal ut av meg på et tidspunkt, men vet jo at de er røffere på skive enn mange andre i denne sjangeren. Live var det uansett for kjedelig. Når vi bestemte oss for å å gå nedover for å vente på neste i teltet, hørte jeg en låt dundre ut fra anlegget hvor Epica løftet det hele til et mer metallisk landskap – og noe av meg hadde lyst til å snu, men når man er der at bandet ikke helt treffer, og det PØSER ned, og man er våt under ponchoen, da snur man ikke.

Og Carach Angren? De ble ikke helt den opplevelsen jeg hadde håpet på. Men jeg tror litt av grunnen var at de passer litt bedre på mindre scener, og jeg visste jo allerede at de var booket til Southern DisComfort til høsten, og der vil jeg tro uttellingen kommer. 

Men, det var en ok konsert, enkelte øyeblikk var veldig bra, men de var skjemmet med litt ujevn lydmiks. Ihvertfall fra der jeg stod, og det var rett foran lydboksen, så sånn sett kan vel ingen skylde på at jeg stod feil ;). Basstrommene, trigga så det holder, var altfor høye, og vokalen ditto. 

Bilde: Carach Angren

Og det teatralske fungerte ikke helt optimalt om man ikke var helt der oppe foran scenen vil jeg tippe. Mye av greia her er jo å se hele bildet, det var litt kinkig når teltet er så stort ;). Jeg så de vel i 2012 på Karmøygeddon, på Byscenen, der var det relativt intimt og grei sikt. Vi ser fram til høsten og finner fort ut av om jeg har rett.

Gothminister hadde jeg ikke sett siden 2003 eller litt senere, sykt. Konserten her var faktisk ikke så langt unna det jeg husker, så trolig er konseptet og låtmaterialet litt i samme gata fortsatt.

Det merkelige er at det fungerer selv om det er en del repetisjon, låter som legger seg litt i samme stil. Noen skiller seg ut, som den fete Monsters fra andreskiva. Det er en litt mildere og mer tilgjengelig versjon av Rammstein, og også tyskerne har jo denne evnen til å lage låter med en mal men hvor det ofte funker fint.

Christian på trommer, kjent fra Grimfist, Black Debbath og etc., gjorde en knalljobb. Det er ikke nødvendigvis lett å spille slik musikk så fett, men du verden det var driv i fyren. Utover dette er de proffe alle sammen, lite er vel overlatt til tilfeldighetene, mye virker innøvd og lite spontant. Kanskje hadde jeg ønsket litt mer show, for musikken og konseptet fordrer jo litt slikt :).

God lydproduksjon, som hevet seg en hel del utover og hvor de par siste låtene virkelig gjorde susen. En bra konsert, selv om jeg ikke er helt der selv at denne musikken spilles ofte. Men folket var fornøyde, som lyden eskalerte også engasjementet i salen utover setlisten, og hvor det hele endte i en skikkelig bra fusjon mellom band og publikum.

At The Gates var aldri en favoritt når de kom, jeg styrte unna den svenske dødsmetallen, og jeg var vel for oppslukt av Nwobhm og Änglagård den gang ;).

Men svenskene leverte! Jeg hørte og så konserten fra tribunen, og der var nok lyden litt vekslende, regn og vind hjalp ikke på noe. Kanskje var de, som enkelte andre band også, plaget av litt lav lyd? Flere band virket å være svært forsiktig med lydnivået, og for lavt er, om ikke like ille som høy lyd, irriterende. Trøkket At The Gates har i musikken sin mistet litt piffen, men det kan være at det låt tøffere for de som var i pit’en.

Bandet jobbet bra, hardt, og plusspoeng til trommis og vokalist. Trommisen der har en tøff jobb, det er en type rytmikk som krever en hel del. Låtene fra nyskiva funka, jeg liker den ganske godt, så slikt sett var det jo en funksjonell gig; når man får lyst til å sette på et album fordi bandet fikser noe fett å scenen ;).

Jeg vil tro at de som kjenner meg skjønner at jeg la inn en spisepause under Ragnarok. Det er såpass vart, men jeg har stor respekt for bandet og dedikasjonen. De har holdt på lenge og viker ikke en tomme. Det er vel mer snakk om å heve nivået på pur ondskap og blod :).

Bilde: Abbath

Abbath? Aldri hørt. Hørt om? Absolutt. Jeg har til og med spilt en gig med et band på Quart i 03 hvor Immortal hadde sin avskjedskonsert. Men den vokalen kan du få billig, makan. Denne raspende saken som ikke er fugl eller fisk. Jeg vil tro at stemmebruken har satt en standard som definerer noe, og som blir kopiert, men her hos meg er det null klapp på skulderen for slikt. All ære til røykmaskinfyren, han hadde peil på hvor knappen var.

Musikken var både og, noe var veldig bra, noe var rett og slett kjedelig. Noen riff gikk litt i overkant i loop, lik Kvelertak
til tider. Men når grooven festet seg, når Abbath og kompani traff, da var det svinetøft. Jeg applauderer nok en gang trommeslageren, den karen der fikk kjørt seg – det er ikke for pingler å kjøre en slik rad med låter.

Så ble vi stående og prate litt, og hvor heksa og magikerne i Witchcraft fylte teltet med røkelse og stearinlys. Jeg hadde noen navn jeg krysset ut av forskjellige grunner, og hvor pausene ble lagt inn, dette var ett av de.

Alice In Chains. Oh Alice.

Jeg likte godt Dirt, for all del, jeg synes ikke den holder like godt i dag, foruten et par låter, men det vi fikk servert her var jo langt unna noe jeg vil kalle livevennlig. Kanskje i en klubb eller ihvertfall en dedikert AIC-gig, men den sløvetempo-rocken de klarte å dele med oss her var ikke noe jeg likte.

Med veldig få unntak var det et tempo, et eller to riff i låtene, malende, repeterende og en svak trang til å kaste en sko på scenen for å vekke de. Mange likte dette, det var fullt på plassen, men det var samtidig ikke et voldsomt engasjement – kun på et par-tre av de mest kjente låtene våknet folk. Man In The Box var faktisk bedre denne dagen enn Them Bones. De manglet denne metalliske edgen de fikset så bra på den skiva, nå var de fanget i en kjedelig boble som rett og slett ble søvndyssende. 

Etter Marduk var det klart for Wasp, ett av festivalens høydepunkter sett i ettertid. Blackie virket mer fyrig i år enn sist jeg så de i Drammen, og sel vom det ikke vanket voldsomt mange overraskeleser, hadde spesielt vokalen en bra dag. 

Lyden var kanon, her fikk man bevis på at det var mulig å få en knusende fet skarplyd og at det ikke var meg som var problemet 🙂

Soloene til Doug er som vanlig flotte og melodiske. Og i motsetning til Zakk dagen før, er det noe man kan nyte, ikke bare shredding :). Sammen med rytmeseksjonen styrte Blackie og Doug bandet inn til en kanonbra konsert, og jeg vil tro at det ikke låt så mye svakere når de var på sitt kommersielle høydepunkt rundt 86. Litt mindre energi kanskje, men halla, alderen spille vel litt inn vil jeg tro.

Også var det klart for Gåte, som kniver om favorittkonserten med Wasp denne dagen. 

De som var der vet hva jeg snakker om, en sykt deilig konsert, med sensuelle toner, folkemusikk, trøkk som var hardere enn mange metalband, innlevelse, scenepersonligheter som skinte, og ikke minst, bra låter. 

Øverst på listen står nok det visuelle, for selv om konserten var veldig bra, hadde ikke opplevelsen vært det den var uten den briljante lysføringen og den idiotfete lyden. Og de som har sett de før vet kanskje lit tom hva jeg sikter til, men det kan jo også være at denne konserten var spesielt bra? Jeg kjenner ikke låtene og skivene veldig godt, men det jeg har hørt på skive er mykere innpakket enn det vi fikk her. Det kan være at de ble påvirket av å være på en rockefestival? Ha-ha, men det var uansett en formidabel systemkrasj i huet mitt etter at de gjorde seg ferdig. Jeg landa ikke før lenge etterpå, og dagen etter sa jeg at jeg gjerne hadde sett konserten om igjen.

Bilder under: Gåte og Wasp øverst, Gothminister og At The Gates nederst.