Så var det klart for festivalens værvinner, med litt overskyet, litt sol, et kjapt lite dryss med regn og rett og slett en flott avslutning slikt sett. Og man skal ikke stikke under en stol at været har mye å si, både for den kommersielle delen av et slikt arrangement så vel som opplevelsen i det å nyte musikk. Under en søkkvåt poncho med skvulp i skoene blir ikke det å se livegigs det samme :). 

Alle bilder er knipset av gromgutten Jørgen Freim, som er så kul at han løper rundt med kameraet på vegne av Heavymetal.no hvert år på Tons of Rock ;). Link til flere bilder kommer.

Bilde: Soulfly

Denne dagen startet vi sent, vi måtte slakke litt, og la inn en handletur over grensa. Første band jeg fikk med meg i helhet og som kan anmeldes var Soulfly. Det ble muligens litt sent å komme igang, men vi hadde to ganger tolv timer bak oss omtrent, så å ta det chill og ikke stresse, sove ut, var rett og slett helt ok. Jeg hadde aldri gjort dette om det var band jeg måtte se, til info. Lüt og Good/Bad/Zugly burde jeg i retrospekt ha tatt meg tid til, men av de tre dagene var det fredagen som ble valgt. Beklager.

Soulfly? Det ble en svært blandet affære. Max, som ser ut som om han blir mer og mer i ett med naturen, synes jeg ikke helt overbeviser sammen med sjelefluene, eventuelt sjeleglidelåsene. Låtvalget sa meg ikke så mye, jeg har ikke innertier på å kjenne katalogen bra, men har hørt en hel del opp gjennom årene siden Max bestemte seg for å bryte ut og starte for seg selv.

Slik jeg husker lyden mener jeg at den var bra, trommene hadde litt å gå på, men innsatsen til musikerne stod til seier. Max selv er opprørsk fortsatt, og er overbevisende. De enkle og politiske tekstene er ikke helt der at jeg applauderer, det blir mye kamprop. For meg var vel omtrent halvparten av låtene greie, resten ga meg lite. De spilte Blood Fire War Hate mener jeg, fra Conquerskiva, og den var fet. Men når We Sold Our Souls To Metal fra sisteskiva kom luktet det bare cheesy. Det er faktisk mulig å pakke inn det hele litt mer kløktig, det er ihvertfall min mening. Og om noen ble imponert over Max‘ traktering av dette strengeinstrumentet, da var det trolig etter tjue enheter alkohol, det der skjønte jeg ikke vitsen med. I overkant med allsang/-roping, men summert en midt på treet-konsert fra et band jeg vil se igjen.

Teltet var neste stopp, amerikanerne i Skeletonwitch var rede til å slå inn skallene på de frammøtte. Og det ble en smell så det holdt, for bandet deler ikke ut noe annet enn kraftsalver, det er lite lindrende remedier å spore. 

Aberet for noen var den relativt harde vokalen, en litt mer frenetisk versjon av At The Gates, og hvor stemmebruken ikke hadde spesielt med dynamikk. Den ble frest ut på en måte hele tiden. Hardt. Musikken er tidvis prima, tidvis bra, så om du kunne høre forbi vokalen er dette et band som har mye kult å skilte med. Men jeg vil tro det er vanskelig.

Som et par ganger tidligere ble konserten sett inne i teltet, og hvor vi beveget oss rett utenfor for å se og høre etterhvert. Der var det ikke så høyt og intenst, og jeg hadde personlig ikke noen problemer med å sette kryss på Skeletonwitch som et fett liveband og en konsert som var godkjent. Og de jobba godt for hyra festivalen betalte de, det er helt sikkert.

Opeth? Hm. Jeg liker det bandet, ikke alle skivene, alle låtene, alle hattene de har hatt(!) på seg, men jeg liker bandet. Kjedelig på sitt svakeste, genialt på sitt beste. På Mainstage rett over syv på kvelden var det en spent Yngve som ventet på hvor bandet la seg i låtvalg, og stil. De kan være et heavy metal-band om de vil, og de kan kle på seg slengbukser og bli et rolig progressivt rockeband. Og når de åpnet med et par skikkelig festivaldrepere (jeg noterte ikke låter), skjønte mange hvor det bar. Dette ble en konsert som skulle nytes, det ble en avslappende seanse med masse flott musikk, men det var ikke en seanse som kanskje fungerte så bra på en festival. Og jeg så litt fra tribunen og en del fra plassen, så jeg fikk en balansert opplevelse slikt sett, i å kunne mene noe om lyden.

Bilde: Opeth

Også de hardere låtene de spilte ble litt tannløse siden lyden var litt lav, man fikk ikke det trøkket de trengte. Noe hadde godt med krutt, men på det jevne var dette en type konsert som hadde vært best på en Opeth-konsert, det er en forskjell på det og en festival. Men jeg koste meg, jeg liker slikt, og jeg trenger ikke noe som gir liv og røre, men så tydelig at dette kanskje ikke var en 100% match på Tons dette året.

Så labbet vi litt rundt på området, møtte noen kjentfolk, handla litt mat, og fastslo at det var mange folk der på dette tidspunktet. Og at om vi hadde sittet i styret på Tons, da hadde vi notert flere sitteplasser der maten er, og generelt ellers, for folk blir slitne, og det var minimalt med mulighet til å slenge seg på en benk eller stol – de var som oftest opptatt. Med regnet dagene før var ikke bakken heller spesielt fristende :). Hadde de doblet antallet hadde man garantert fylt opp også, for folk blir slitne av å gå rundt på området, se konserter, og folk trenger rett og slett flere oaser.

Etter at Coven hadde gjort seg ferdig med sin 70-talls djevelskap i teltet, som jeg valgte å få med meg på god avstand, var det klart for selveste Helloween på hovedscenen.

Tyskerne har som kjent stukket hodene sammen i det siste og begravd eventuelle stridsøkser, og lagt ut på en turne. Tons Of Rock hadde fått en kortere versjon av et konseptet bandet/prosjektet kjører på med for tiden, men for meg ble det en helt grei og veldig fungerende dose. Selvfølgelig savnet man noen sanger, men når det ble viet så mye tid til det eldre materialet, med Hansen på vokal, da smilte jeg så jeg kjente det i nakken ;). 

Bilde: Helloween, og hvor fett var ikke plasseringen av huet til Kiske ;).

Det var et forrykende show, litt i overkant party for meg, men det var energi, spilleglede, en raus mengde musikere på scenen, og en bra spredning på låtvalget. Lyden var helt kakefet, det var lite om noe å utsette på produksjonen, innsatsen eller gjennomføringen. Jeg har alltid likt Helloween, men alltid satt den perioden jeg først oppdaget bandet med i høysetet, så Judas, Heavy Metal Is The Law og Starlight, og How Many Tears, står igjen som de absolutte høydepunktene. Helloween-låten fra Keeper 1 er fortsatt edit, jeg hadde likt om de hadde kjørt hele greia med soloene, men for en låt! 

Michael Kiske er og blir en sykt fantastisk vokalist, det er få som er som han. Og han holder pipa ren og synger nesten like bra som den gang da. Trolig må han jobbe litt mer for å komme opp til nivået han selv la, men det er imponerende å innfri slik.

Den digitale biten, det som skjedde på skjermene, var også av høy kvalitet. I motsetning til mange som lar ting gå i loop eller hvor det er gjort litt lite innsats, hadde Helloween fin flyt på denne biten. Og alt stemte; gitaristene, Markus på bass, trommeslager Löble, alle leverte til gull. Rett og slett en kanonbooking, kanonkonsert, og hva er vel mer passende å levere slikt på en festning?

Så var det å løpe ned til teltet, der hovedgrunnen til at jeg var der skulle spille.

Bilde: Equinox.

Jeg har sett de flere ganger, og fulgte godt med i tiden de var aktive, men jeg var nok like overrasket når de annonserte seg til Tons Of Rock. Det er ikke få ganger festivaler har mast på bandet om å spille, og jeg har selv intervjuet de et par ganger i årenes løp hvor dette temaet naturligvis var oppe. Og endelig skjedde det, i nærområdet til der bandet holder til. Fantastisk. 

Jeg vil gå så langt som å si at jeg rett og slett koste meg 110% gjennom hele gigen. Selv om bandet (heldigvis) hadde guts til å velge noen låter som ikke var veldig folkelige, som Skrell. Mye av det de spilte var svært intrikat, og beveger man seg over debutskiva ble det en del odde takter og merkelige løsninger. Det var tydelig at det var debuten mange hadde hørt, kanskje er det den skiva de yngre får beskjed om at er the shit, og det er den ;), men det er svært mye tøft på de senere også. Og jeg mener at Grim annonserte en låt fra sisteskiva, og ikke spilte fra Labyrinth (og da våkna jeg, for den er litt obskur), da slo det meg at bandet kanskje ikke teller med den?

Vokalen var like bra som før, ørlite mørkere kanskje, men snerten til Grim er der ennå. Skule fikk en tøddel mye bass ut, og det var tidvis litt dominerende i lydmiksen, men på den positive siden hørte vi alt du gjorde mann! 🙂 Og stepin-gitaristen Øystein (eller kanskje fast medlem om det blir noe mer?) leverte. Det ble en herlig suppe av thrash, taktforskyvninger og øs – som det skal være når et thrashband av dette kaliberet kommer sammen igjen for å vise hvordan man gjør det. Det er mulig de yngre metalhuene, som har fått en annen form for thrash og metal i tåteflaska, ikke ble like imponert som meg, men var man der, og hang med i svingene når de var aktive, var dette både spektakulært nostalgisk og musikalsk killer. 

Et eget avsnitt til Raggen på trommer er i høyeste grad nødvendig. Den karen skjønner jeg ikke fikset å øve inn alt det rare og merkelig han snekret sammen i yngre dager. Jeg fulgte med hele tiden, og ofte falt jeg ut, på markeringer, breaks og overganger. Det var utrolig imponerende å høre en gamling som det der komme tilbake etter så mange år og sette standarden så høyt. At basstrommekølla fant det for godt å hoppe av på et heftig klimaks, når Auf Wiedersehen startet, er jo ikke noe man kan gjøre stort med, og de løste det effektivt og profesjonelt. 

Bilde: Kvelertak.

Kvelertak ble en liten nedtur for meg etter dette. Ikke er jeg fan, men det er det jammen meg mange som er! Plassen ble overfylt, og det var et spektakulært liv der framme. Jeg lar meg imponere, men det blir noe kjedelig musikalsk, det treffer bare ikke meg. Sykt bra lyd, sceneeffekter som viser at de har vokst over det nivået jeg liker å se band (litt mer intimt kanskje), og et rutinert knippe musikere som har vokst og fått mye omtale.

Det som slår meg er at det ofte er svært repeterende riff, som går og går, og det handler vel bare om hvordan man ønsker at en låt skal være. Noen typer musikk kler det å loope ideer, Kvelertak hadde jeg gjerne sett arrangere ned litt muligens. Om man kan basere seg på antallet folk på Tons Of Rock som var med og hoppet og hoiet, og de som var som meg, tror jeg det rett og slett kun handler om musikksmaken. Bandet leverte til gull objektivt sett, og det var ikke noe å sette fingeren på foruten personlige preferanser. 

Det er utrolig gøy at et norsk band har fått et slikt forteste som det Kvelertak har fått, og jeg applauderer gjerne det til sola går ned. Men blandingen av rock’n roll, punk og svartmetal bommer bare litt på beina mine.

Så var det rett hjem, klokka var 01:00, og Black Debbath fungerte fint for de som ville bli litt lengre. For de som er på camp er det jo glimrende å ha et slikt sisteband å lene seg på. Jeg har sett de flere ganger, og det var ikke en vanskelig avgjørelse når man har hatt tre dager på festival, det å rusle nedover og finne bilen, ta turen hjem til Rune (som år etter år åpner huset for oss, tusen takk!!!) og senga.

En stor takk til alle som jobber med festivalen, administrasjon, ledelse, frivillige, alle bør klappe seg på skuldra en uke eller to til. Nå er det bare å håpe at været ikke trakk for mye midler ut av kalkylen i omsetning på mat og drikke, og at vi har fått en festival som kan leve langt og lenge. 2018 var kanskje ikke det sprekeste året på booking, men det var en fin bredde på banda. Noen repetisjoner blir det, og noen eksklusive opplevelser. Jeg kommer garantert igjen om turnus og livet tillater det – Fredriksten Festning er så flott, og vedkommende som fant ut at de kunne ha festival der vil jeg tro gliser bredt for femte året på rad.