Kristiansandsbandet, eller Sørlandsbandet, dro til og freste opp en solid skive nå nettopp. ‘Tearing Up The World’ ble en skive mange kanskje ikke hadde ventet, at den var så energisk og at de driter så utrolig hardt i hva som er inn og ikke :). Jeg tok en prat med gjengen.

Bilder, ©Guardians Of Time

Guardians Of Time@Facebook

Som powermetalband må det da være rart å promotere stilen i 2018? Er det en fordel kanskje, at det ikke er tredve band på hvert hjørne?

Paul: «Hva? Sier du at powermetalsjangeren er helt ut? Nå er jo dette et band som aldri har brydd seg om hva som er inn og trendy, i den grad du kan snakke om trendy innen metal. Helt fra dag 1 har vi blitt litt uglesett i metalmiljøet i Norge, og det er alltid i Norge vi får de dårligste anmeldelsene. Men så er jo dette svartmetallens hjemland, det er kanskje ikke annet å forvente. Men som sagt, vi har aldri brydd oss om det. 

Vi er stolte av hva de norske bandene har fått til, og vi er stolte av hva Guardians Of Time har fått til. Det er også litt interessant å merke seg hvilke sanger som er mest populære i de ulike landene. De av sangene våre som er best likt i Norge er sjelden de sangene som er best likt i resten av Europa. Så vidt jeg kan se er det fortsatt liv laga innen powermetalsjangeren. Når det er sagt synes jeg ikke Guardians Of Time låter som et typisk powermetalband, iallefall ikke hele tiden…»

Jonkis: «Rart? Eg synes nå ikkje det var rart å følge Helloween sin siste turne i 2018. KICK ASS, det var det det var 

Overbevisningen Guardians Of Time har er i seg selv nok til at bandet fortjener suksess. No compromise, kjør på, ikke se til venstre eller høyre. Er dette en strategi dere må fokusere på? Eller er dere bare så innesnødde at dere ikke tenker på annet enn å hamre ned melodier og energi?

Paul: «Litt av begge deler tror jeg. Når det gjelder låtskriving tror jeg det er litt farlig å bli FOR fokusert på å låte slik eller slik, da blir gjerne kreativiteten kneblet. Samtidig er vi VELDIG fokusert på å holde energien oppe gjennom hele plata. Dette prøver vi også å gjøre live. Når det gjelder å holde på med bandet generelt, er det litt som et ekteskap; av og til er det mer jobb enn moro, men så kan man liksom ikke se for seg livet uten. Det er vel slik vi alle har det når vi virkelig brenner for noe.»

Jonkis: «Mye av materialet blei faktisk skrevet på seinsommaren, og litt tidlig på året for å bli innesnødd. (bada-bisj!). Halvparten kjappe og halvparten midtempo, det er ca. min konklusjon på Tearing-skiva.»

Hvordan kom låtmaterialet på plass? Var det en baktanke på å variere?

Paul: «Måten vi skrev denne plata på var utrolig befriende. Det var litt mer slik som vi gjorde det på de 2 første skivene, bare uten de evig lange diskusjonene, ha-ha! Tidligere har det blitt veldig DAW-basert, hvis du skjønner hva jeg mener. Mange ideer som har blitt sendt fram og tilbake på mail, noe som ofte resulterer i en hel haug av versjoner av samme sang og komplett forvirring. Og alt uten at vi har kommet noe nærmere en ferdig versjon.

Denne gangen låste vi oss inne på øvingslokalet en hel helg av gangen, spilte temaene for hverandre, og jobbet fram sangene der og da. Så spilte vi inn resultatet live på minidisc. Ja, MINIDISC! Så herlig 90-talls, og så herlig enkelt! Ingen PC, ingen software, bare en liten rød knapp med REC
på. Den ene helgen spikret vi 5 sanger på denne måten. Det gikk så fort at vi først i ettertid fikk et overblikk av hva vi hadde av låtmateriale. Jeg synes resultatet ble friskere og mer spontant enn på resten av platene våre. Og bedre!»

Produksjonen var bra, er bra, får vi noen detaljer på hvor og hvem? Og hvordan var resultatet kontra det dere gikk inn med av tanker før studioprosessen? Fravek det en del, eller ble det treff, eventuelt bedre?

Paul: «Innspillingen foregikk omtrent som på Rage and Fire. Vi rigget opp et midlertidig studio og gjorde alt av innspilling og produsering selv før vi sendte hele sulamitten til Studio Fredman i Sverige. Vi har full tillit til Fredrik Nordström, og med god grunn. Rage and Fire låter helt sinnsykt bra, og denne skiva låter enda bedre! Han vet hva han driver med, og bortsett fra litt småpirk, satt det med en gang.»

Det er en sjanger som vi var innom ikke er så tilstedeværende i dag som for noen år siden, hvordan er det å komme med et slikt album, et slikt band, ovenfor arrangører og medier i dag? 

Jonkis: «Heavy metal vil aldri daue. Mange folk i dag trur jo at Jarle Bernhoft og Kanye West er rock n roll. Når skiva vår får 9/10 flere steder på nettet, og at videoen vår får 14000 views på 3 dagar, viser jo at we’re in the right business! Du nevner til stadighet sjangere. Sjekk kven som headliner festivalane verden over. Det er framleis Judas Priest, Iron Maiden, Kiss, Helloween, Kreator, osv. Dei fleste festivalplakatane i 2018 såg jo heilt like ut i 1987! Deilig.»

Nå skiller jo jeg mellom klassisk metal og power ;). 

Det er jo for all del en forskjell på nisjemedier og bredbeinte. Der nisjemagazinene kanskje er litt lettere å møte, vil man kanskje møte en større skepsis hos de som ikke er så spesifikke. Er det så langt en forskjell på tilbakemeldinger i denne sammenhengen?

Jonkis: «Men Yngve da! Er Morten Harket med i redaksjonen her? Tilbakemeldinger er fantastiske! Til og med tante Astrid i Marnardal digger dette! Og DET, min kjære Yngve, MÅ bety at dette kicker ass!»

Hva trigget det å trekke inn Ripper Owens og Abbath? Er dere superfans av begge to? Og hva tilfører de utover å være salgspoenger på en pressemelding?

Jonkis: «Me er snille folk, og så lenge begge ba om å være med på skiva så gjekk me med på det. Me er sjølvsagt superfans av begge to frå før og musikalsk tilføyer de nye dybder. Ripper er jo en enorm vokalist, spesielt de to Priest-platene. Eg møtte han og kona tilfeldig på en avsidesligende brun pub i London og fyren er fantastisk på alle måter! (Nei, ingen «sa brura»-vits..).

Abbath tilføyer også en ny dybde på åpningslåta. Frå første gong me møtte Abbath i Bergen på en bikerfest var fyren heilt suveren. Hjalp oss med å pakke ned trommesettet til dåverande trommis Øivind. Etterpå gikk praten i beste Kiss-gitarist gjennom tidene. Kongefyr! For those Abbath to rock!»

Coveret tror jeg kan fungere som et salgsfremmende virkemiddel. Var dere aktive i å utforme, eller var det kunstneren som fikk frie tøyler?

Paul: «Vi brukte den Argentinske kunstneren Carlos Cabrera, som på forrige skive. Han fikk ganske spesifikke retningslinjer og referansemateriell. Men han tilførte selvsagt sitt preg på det hele. Det finnes utrolig mange dyktige kunstnere der ute, men det er langt mellom dem som klarer å få så mye energi og bevegelse i bildene som Carlos! Jeg er stolt av å ha han til å jobbe for oss og jeg håper det ikke blir siste gangen. Når det gjelder resten av coveret så er det trommisen vår Jan Willy Aaraas som stod for fotos, og meg selv som gjorde layouten. Jan Willy har også laget videoen til As I Burn«.

Rock Of Angels Records, hva er storyen der? Var det i kjølevannet av Big Citys kontrakt? Eller skjedde dette totalt uavhengig av noe?

Jonkis: «Me endte vel opp med en 6-7 tilbud, men ROAR var det suverent beste alternativet. Er jo fett at Big City er på samme selskap, men me har ikkje hatt noen dialog med Daniel & Co før det skjedde. ROAR simpelthen bare digga plata, og de responderer kjapt på spørsmål og er lynkjappe å korrespondere med. Ikkje alle plateselskap er det…»

Hva skjer framover nå? Jeg vet at releasepartyet i Kristiansand ble utsatt, men turne, konserter, hva skjer?

Jonkis: «Det er promotering for fulle mugger (sa brura)! Det blir festivaler utover våren/sommeren og en europaturne er i planlegginga. Soon, to a venue near you!»

Hvilke låter er dere selv mest fornøyd med? Om jeg sier at det ikke er lov å si alle sammen? 

Paul: «Mine favoritter er Tearing up the World, Raise the Eagle og Masters We Were.»

Jonkis: «Tearing up the World, Raise the Eagle og Valhalla Awaits.»

GOT er et band som har en overbevisning som er sjelden, de fleste endrer kurs eller gir seg, men til tross for at dere har slitt med å komplettere gitarist nummer to-posisjonen etter comebacket, har dere aldri gitt dere. Eller når Bernt fikk jobben i Susperia. Dette er pluss i margen min i hvert fall. Har det skortet på engasjement og at dere har vurdert å hive inn årene noen ganger?

Paul: «Nei!»

Jonkis: «Det Paul sa.»

Jeg takker stort for at dere velger å bruke tid på Heavymetal.no, og overlater de siste linjene itl dere. Hva vil dere si for å overbevise folk om at Guardians Of Time er verdt å bruke penger på?

Jonkis: «Treng me sei noko? Bare sjekk ut plata, helst på CD eller dobbel vinyl, så blir folk overbeviste av seg sjølv! Så kjepphøg og lett arrogant er eg faktisk i dag, Yngve. Kanskje litt pga at eg no sit og nyt ein kopp kaffe ein fredags morgon! God helg!»

Hehe, der fikk du et spark til janteloven, mye selvtillit, overbevisning, og klaffe – hva mer trenger du?

Les min anmeldelse av skiva HER
.