Oslo 6. desember, du kan vinne to billetter.
Steinar og året 2018
Metalåret 2018 har selvsagt vært omtrent like begivenhetsrikt som ethvert annet metalår siden vår elskede musikkform en gang i tiden slo an og spredde seg til ulike deler av verden. Det har vært mye å glede seg over og helt sikkert også mye å irritere seg eller bli skuffet over. For min del er ikke oversikten over alt som skjer, nye utgivelser, på langt nær så god som den var da jeg var aktiv i Scream. Akkurat denne biten, den enkle tilgjengeligheten til et stort spekter av promoer på nye utgivelser, er et lite savn fra Scream-tiden, men man kan som kjent ikke få både i pose og sekk (He-he, bare å spørre om tilgang, gledelig noe jeg deler 🙂 Yj). En annen årsak til at jeg ikke lenger får med meg så mye nytt er utstrakt trading av fanzina mi, ofte med skiver som motsats, og dermed har jeg liggende en solid stabel med skiver, mange eldre enn fra i år, som venter på å sjekkes ut. Happy days!
En toppliste vil jeg av ovenfornevnte årsaker ikke prøve meg på. En del band vil jeg dog trekke fram, og de fleste er norske av den enkle grunn at Yngve er mer på hogget med å få skribentene her på siden til å anmelde norske band, som seg hør og bør. Så, her snakker vi tilfeldig rekkefølge. Nesten …
Dimmu Borgir gjorde et solid comeback. Skiva traff bedre enn forventet. Kanskje fordi jeg hadde hatt noen års pause fra bandet. Det vil jeg aldri vite helt sikkert, men Eonian vil i alle fall minnes som en positiv opplevelse.
Faustcoven er og blir et herlig egenartet band og In the shadow of doom var et solid blinkskudd.
Djevel er kanskje ikke like egenartet, men den gjennomførte kompromissløsheten fortjener respekt. Blant svarte graner satt godt. Black metal av høy kvalitet, verken mer eller mindre.
Aeternus leverte sitt kanskje beste album med Heathen. Jeg sier kanskje fordi kvaliteten Ares har stått for med sitt musikalske hjertebarn har vært jevnt god hele veien. Balansen mellom det mørke og den mer lettfattelige og fengende heavy metalen på denne skiva treffer meg så rett i hjertet som mulig og det føles derfor riktig å påstå at dette er bergensernes beste (Les anmeldelsen på Heavymetal.no nå 🙂 Yj).
Einherjer har jeg aldri hatt et spesielt nært forhold til, men Norrøne Spor satt seg godt fast i hjernebarken. Tommel opp.
Pussige Furze imponerte igjen med sin The presence…, om enn ikke like mye som skiva forut. Furze vil aldri bli allemannseie, men jeg mener nå at enhver fan av de ekstreme sjangrene bør gi Woe J. Reaper en sjanse. For noen gull, for andre søppel, men når man først faller for dette bandet, gir det deg noe helt annet enn alle andre.
I en helt annen verden finner man Profane Burial som debuterte, høyst vellykket rent musikalsk, i mars. The Rosewater Park Legend er vel verdt en investering for fans av det bombastiske og storslåtte.
Sepulcher leverte sterkt i form av sin andre fullengder, Panoptic Horror. Jeg ser ikke mye metalinteresse hos ungdommen jeg jobber med til daglig, og det er dermed godt å få håndfaste bevis for at norsk metal har talent som vil kunne glede mange i uoverskuelig framtid.
Deathhammer! Nydelig band! Så gjennomført og fantastisk på alle mulige tenkelige måter. Chained To Hell var først en skuffelse, sammenliknet med Evil Power, men den festet seg da etter hvert og gutta befestet posisjonen sin med denne skiva. På tide at jeg får sett dem live igjen merker jeg. Mer enn tøft nok å høre på mens jeg koser meg med pils på gutterommet, men enda tøffere live.
Nye og ukjente band som slår an er ekstra gledelig. Acârash var et slikt. På In Chaos Becrowned beviste kvartetten sine evner som låtskrivere med teft for riff og en eksperimentell vilje, og evne, som ikke er alle forunt. Det blir sabla spennende å følge denne gjengen framover.
God prog er givende og således også Ring Van Möbius. Man finner rutinerte metalfjes i besetningen, men uttrykket er helt annerledes enn det gutta har drevet med tidligere.
Og, bare for å ha spart dessertene til sist, Obliteration og The Windmill. Vow! Dobbeltvow! Førstnevnte har perfeksjonert uttrykket sitt, skrevet fantastiske låter og gitt dem en fantastisk produksjon på ‘Cenotaph Obscure’. Her snakker vi bortimot perfeksjon. Sistnevnte snublet jeg over tilfeldig, men jeg falt pladask for den melodiøse progen de godt voksne gutta presterte på ‘Tribus’. Disse to skivene er årets høydepunkter for mitt vedkommende.
Noen skiver er ennå ikke sjekket ut eller sjekket ut for lite. Først og fremst The Konsortiums ’Rogaland’. Debuten var aldeles strålende og jeg har store forventninger her. For ikke å bli 100 prosent navlebeskuende beveger jeg meg til Hellas og trekker fram de gamle traverne i Varathron og Patriarchs Of Evil-skiva deres fra april. Tida flyr åpenbart for fort … Jeg blir overrasket om ikke denne faller i smak. Det nyeste verket til amerikanske Horrendous, Idol, har jeg også klokketro på. Tyske Chapel Of Disease leverte et mesterverk med sin forrige skive. På årets skive har de dratt strikken langt og jeg er ennå ikke sikker på annet enn at jeg liker …And As We Have Seen The Storm, We Have Embraced The Eye. Hvor godt jeg liker den, vil tiden vise. En annen skive jeg har lyttet til, men ikke nok, er Svartidauðis Revelations Of The Red Sword. Det høres svært lovende ut, men skiva krever vesentlig flere gjennomganger. Jeg har derimot et mer likegyldig forhold til enkelte andre band utgitt av Terratur i år, som Whoredom Rife og Misotheist. Et skuldertrekk var også Deicides nyeste, bare sånn for å ha delt ut litt internasjonal kjeft også.
En kontroversiell sak i 2018 har vært avgjørelsen om å flytte Tons Of Rock til Ekeberg. Mye har vært sagt og mye vil fortsatt sies og menes. Jeg tilhører de skuffede. Jeg frykter at egenarten og den gode stemningen blir borte. Ikke stemning som i applaus og jubel etter at banda har levert, men denne ubeskrivelige feelingen som våker over en festival og gjør den til et godt sted å være. Det har vært strålende bra å være på plass i Halden. Jeg mistenker også at en festival som var besøkt av nesten utelukkende metal-/rockefolk nå kan bli rent ned av folk som har begrenset interesse av denne formen for musikk og som tar en tur for nysgjerrighetens skyld. Sagt på en annen måte, jeg ser for meg en langt lavere prosentandel svartkledde. Billett har jeg således ikke kjøpt og festivalen må hoste opp noe vesentlig mer interessant enn man har gjort foreløpig før jeg gidder å ta turen. Derimot har jeg bestilt billett til Abyss-festivalen i Gøteborg den første helga i mars, og ser veldig fram til å bruke lommepengene hos söta bror.
Til slutt vil jeg gjenta noe jeg tror jeg har skrevet før: Sjekk ut fanziner! Ikke for å holde en gammel metaltradisjon levende, men fordi det finnes mye fett verdt å sjekke ut. Mye du aldri vil finne på de flestes elskede internett. Et tips er tyske Iron hammer. Fanzinene har en helt annen feeling, litt på samme måte som jeg nevnte angående Tons Of Rock, som du ikke finner i mainstream magasiner eller på webzines.