Selskap: Dark Essence Records

Release: 12.04.19

Noen ganger blir man irritert på seg selv. Hvorfor i all verden har jeg ikke sjekket ut Black Magic, hvis navn har dukket opp med jevne mellomrom de siste årene, tidligere?

Denne saken ble gitt ut av High Roller i 2014, men Dark Essence har altså funnet den verdig en reutgivelse på CD og vinyl. Jeg støtter dem hundre prosent i valget, for dette er en av de feteste skivene jeg har hørt i år, og den vil garantert rage høyt på lista når året rekapituleres seint desember.

Kort fortalt; Wizard`s Spell er som en legering av den beste metalen som ble laget på 80-tallet. Referanser finnes dermed selvsagt. En av de fine tingene, som jeg setter stor, stor pris på, er at Black Magic ikke holder seg utelukkende til en klart definert musikalsk retning. Referansene har dermed til felles at det er fete metalband, og ikke så altfor mye mer. Black Magic favner ganske vidt, men det er åpenbart at man bør like 80-tallet og produksjoner fra den tiden. Referansene? Vel, man bør definitivt ha sans for de eldste skivene til Slayer og Mercyful Fate, og sistelåta nikker åpenbart mot Darkthrone, sånn for å understreke spennvidden i materialet.

Når den slags først er slengt på bordet, må det legges til at disse gutta så til de grader er gode nok låtskrivere til at låtene lever sine egne
velfungerende liv. 

Det åpner fantastisk bra. En rolig intro ledes over i, ved hjelp av en deilig glidende overgang, Rite Of The Wizard. Her bys det på melodikk i beste Mercyful Fate-stil, deretter thrasha riffing og totalt sett en helt strålende låt der fete partier kommer på løpende bånd. Mot slutten fades låta ut med lydeffekter og igjen glir man over i neste låt. Trekket med å la låtene gli over i hverandre, dette skjer ofte, fungerer strålende og er en viktig årsak til at Wizard`s Spell er blitt et skikkelig album.

Voodoo Curse er instrumental, og man bys på en solid rytmeseksjon med massevis av herlig melodiøst gitarspill på toppen. Låta er aldri kjedelig. Tvert imot. Den er også en strålende oppvarming til skivas beste låt, Thunder Of The Undead. Vow! Det starter melodiøst, igjen, før et Show No Mercy-parti dukker opp og tvinger fram smil, øl, nakne damer og alt som er bra. Hvis uttrykket å sveve på svarte skyer fantes, ville dette vært tidspunktet å benytte det på. Det heftigste med denne låta er at de gjør overganger like bra som Slayer gjorde på denne tida, og det er det svært få, før eller siden, som har gjort. Eller, ved nærmere ettertanke, meloditeften gutta viser her er pokker meg like imponerende.

Skiva for øvrig er et lite knepp ned sammenliknet med sistnevnte låt, men samtlige spor holder mål i massevis. Black Magic er konge! Det må være lov til å ønske seg disse gutta på Abyss-festivalen neste år, vel …

Tekst: Steinar Selstø

***

Black Magic er et enmannsband fra Norge, som opererer i et lydlandskap mellom NWOBHM, Thrash Metal og Black Metal. Dette er en nyutgivelse av EP’en Wizard’s Spell, som ble innspilt i 2010 og utgitt 14. januar 2014. En norsk undergrunnsperle som dette fortjener en renovasjon. Her er lydproduksjonen rikere, tykkere og innehar mer slagkraft enn originalutgivelsen. Det skulle forsåvidt bare mangle. De har også inkludert fire demolåter som ikke var tilstede på originalen.

Miniskiven åpner med gladlåten Rite of the Wizard, som sin hovedvekt på NWOBHM. Det er altså ikke mangel på cheesyfaktor og pompøsitet, men det tipper aldri over mot det parodiske. Vanligvis styrer jeg litt unna sjangeren fordi jeg er en smule allergisk mot overdreven pompøsitet, men denne gjengen er velbalansert. Ikke bare her, men på EP’en generelt.

Black Magic@Facebook

Voodoo Curse starter med en mørk instrumental intro som høres ut som opptrappingen til en god gammeldags Thrashlåt. Tempoet kommer dog aldri opp på det nivået man gjerne kunne håpe på, men det er ikke dermed sagt at låten ikke tilfredsstiller mine musikalske erogene soner. Siste del er definitivt best, hvor komboen av deilig riffing, habil og presis tromming, lekenhet og samspill innad i bandet får det til å pulsere i skallen min. Sangen er forresten vokalløs.

Thunder of the Undead åpner igjen i NWOBHM-territoriet, før det raskt går over i Thrash. Utilstrekkelighetene som forrige låt bydde på, tas igjen her. Vokalisten serverer en nærmest perfekt blanding av Thrash og Power. Dette er ikke en hyllest til starten av 80-tallet, dette er starten av 80-tallet. Det blir som å reise i en tidsmaskin.

Death Militia begynner rett på sak med et tøft parti med galloperende trommer og fet riffing. Ellers er vokalisten låtens svakeste ledd. Det er selvfølgelig subjektivt og en smakssak, men vokalisten synger for pompøst og operaaktig til at jeg klarer å la meg rive med. Jeg får bare ikke til tradisjonell/renspikket Power Metal-vokal. Og når koringen slår inn blir det så fullendt cheesy at jeg detter helt av lasset.

Night of Mayhem (Reap of Evil Demo) fungerer som en intro til demodelen av miniplaten,  som etter mitt syn er mye fetere, spesielt med tanke på vokal og atmosfære. Dette høres ut som et tidlig eksempel på Thrash Metal og definitivt Black Metal. Demopreget gjør lydbildet mer skittent og lo-fi. Vokalen står helt klart i kontrast til de forrige sporene. Jeg digger det.

Possessed (Reap of Evil Demo) fortsetter i samme gate, men i saktere tempo.

Avslutningen Embraced by the Occult gir meg virkelig følelsen av å bli omfavnet av det okkulte. Musikalsk sett er det noe eventyrlig og episk over det hele, samtidig som det dveles ved det onde. Billedlig sett kan det beskrives som en forening mellom He-Man og Skeletor. Låten er seig, med solide trommeslag og mørk gjennomført riffing. De får til og med presset inn en velplassert gitarsolo.

Denne utgivelsen er overlegent bedre enn originalen. Kjør på.

7/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. Black Magic 
2. Rite of the Wizard 
3. Voodoo Curse
4. Thunder of the Undead 
5. Death Militia 
6. The Ritual (Reap of Evil Demo) 
7. Night of Mayhem (Reap of Evil Demo)
8. Possessed (Reap of Evil Demo) 
9. Embraced by the Occult (Reap of Evil Demo)